Arkitektnytt

Mangel på mangfold i norsk arkitektbransje er hovedtema i «Arkitektnytt» nr. 6/2020. Problemet er at bransjen «fremdeles er dominert av den hvite mannen», for å sitere ingressen på side 12. Redaksjonen avgrenser problemet til å gjelde underrepresentasjon av kvinner og folk fra minoritetskulturer. 

Jeg har ingen problemer med å være enig i det som sies om denne siden av saken. Men problemet manglende mangfold er mer sammensatt enn dette. 

Ta for eksempel skillet mellom folk med høyere «hvitsnipp-utdannelse» og «folk flest». Det skillet har alltid vært der, men har sjelden vært større enn i dag. Og gapet vokser. Arkitekten er blitt de velbemidledes tjener – selv når han/hun planlegger boligbygg beregnet på folk med normale inntekter. Her opptrer vi skremmende ofte som eiendomsspekulantenes lakeier. 

Selv når vi oppriktig mener å være samfunnsengasjerte, evner vi ikke lenger å kommunisere med brukerne. Historien om de to  volleyballbanene i bydelen Fjeld, som Atdhe Illyrian Belegu forteller om, er illustrerende.

Avstanden mellom håndverker og arkitekt er et tredje aspekt av arkitektens «hvitsnipp-udannelse». Vi har glemt at arkitekt opprinnelig betyr «arkhitektectón», altså ypperste, evt. øverste, håndverker. Hvem av oss behersker i dag et håndverk? Vi har frivillig distansert oss t.o.m. fra det opprinnelige mangfoldet i eget fag!

Middelklassetenkingen har imidlertid også et annet viktig aspekt, den har gjort oss ensidig urbane.

Når så du eksempelvis et landbruksbygg eller en tunplan vist i «Arkitektur-N»?  Eller for den del, et bolig- eller yrkesbygg for det store flertall av bygdefolk – de som ikke er bønder. Av og til kan det, sant nok, dukke opp ei og anna hytte eller turistanlegg i våre tidsskrifter. Men de blir aldri presentert i kontekst med bygdesamfunnet de ligger i. 

I 1965 ble plan- og bygningsloven gjort riksdekkende. Staten benyttet da anledningen til å bygge ned det eneste plan- og bygningskyndige miljøet landsbygda hadde, representert ved våre herreds- og fylkesagronomer. Disse fagfolka fungerte utrolig godt. Ofte også utenfor landbruket. Arkitektene, som etter loven skulle spille sentrale roller både i byggprosjektering og arealplanlegging, også i det rurale Norge, unnlot simpelthen å ta loven på alvor. De bare fortsatte sin urbanosentriske praksis og tankegang som om ingenting hadde hendt.

Med andre ord, arbeidet for å bedre kvinner og melaninrike arkitekters representasjon i standen bør bare sees som starten på en mye mer bredspektret innsats for å gjenerobre den rollen arkitektene hadde, og i dag, mer enn noen gang, burde ha i den mangfoldige virkeligheten vi faktisk er en del av.