Arkitektnytt

– Her tok vi av oss skoene, brukte dem som mål, og spilte fotball hele dagen.

Om ikke arkitekt Atdhe Illyrian Belegu har stjerner i øynene, så er det ikke langt unna idet han står og speider utover sin barndoms dal. Vi står på toppen av «Dumpa» midt i drabantbyen Fjell i Drammen. Like bortenfor den såkalte «120-blokka», oppkalt etter adressenummeret, hvor Belegu vokste opp. I tredje etasje. 

– Typologien her består hovedsakelig av tre type blokker: Lavblokkene, flatblokkene og stjerneblokkene. Da kan du tenke deg at som barn var vi som bodde i stjerneblokkene de kuleste, smiler Belegu, som gjerne vil ta Arkitektnytt med på en liten omvisning – eventuelt befaring.

– Jeg har gjort klar noen punkter, hvis det er greit? spør han mens han blar litt i en bunke papirer i hånden.

Henge ved gjerdet

Atdhe Illyrian Belegu er knapt rukket å bli 28 år, men har allerede utmerket seg som arkitekt. Diplomoppgaven hans ved Bergen Arkitekthøgskole (Bas) i 2017 fikk såkalt «utmerkelse» ved eksamineringen. I 2017 mottok oppgaven Statsbygg-prisen for fremragende arkitektur. Han vant Aspelin Ramm-prisen 2018 og Europan Norways studentpris samt kåringen «10 unge på vei opp» av Ung i Næringseiendom og Estate Media 2019. I sommer vant han også Doga-merket for nykommer. 

Men det er i bydelen Fjell alt begynte. Liggende på et høydedrag sørøst for Drammen ligger blokkene der, nærmest som strødd utover det kuperte dalsøkket. Med utsikt mot Lier, biter av Drammenselven og Bragernesåsen, har bydelen rundt 4000 innbyggere, hvorav 70 prosent med minoritetsbakgrunn. 

De store, åpne og grønne plassene i mellom blokkene karakteriserer Fjell, mener Belegu. 

– Fjell er blitt misforstått og stigmatisert. Ikke nødvendigvis på grunn av mangfoldet, men på grunn av hvordan den er bygget. Steder som Fjell, Romsås, Lambertseter ser ikke ut som et drømmested, og representerer noe som Norge har et uavklart forhold til. Det har noe med skala, form og måten å leve på å gjøre. Det er ikke den norske ideen om eget hus og eget rom. Det er ofte disse fordommene som spilles ut når arkitekter og planleggere vil endre steder som Fjell utenfra, forklarer han. 

– Det koker ofte ned til estetikk. Når noen først mener det er stygt her, legger de til skinnende objekter, som gjør at det ser fint ut. 

Byplanleggingen blir på den måten inngrep som ikke ser de samme kvalitetene Belegu nå vil vise oss. Diplomoppgaven «03 Assembly Palace» er delvis oppkalt etter 03-bussen som går hit fra Drammen sentrum. Bussen er blitt en slags identitetsmarkør for Fjell-ungdommen. 

– Vi hadde ikke så mye, så bussen som gikk hit skapte en form for lokal tilhørighet. Kommer du fra Fjell føler du deg representert gjennom 03.

Stimulerende knapphet

Fra blokkene var nye på 1960- og 70-tallet til godt ut på 2000-tallet har knapphet karakterisert bydelen, noe som igjen stimulerte en unik relasjon til stedet. For å forstå Fjell må man forstå historien, mener Belegu. 

– Da blokkene ble bygget var det veldig lite tilrettelagt mellom bygningene. Det var ingen lekeplasser eller møteplasser, veiene var lenge ikke asfaltert. 

Denne mangelen stimulerte et eget engasjement og en «stedsånd», forklarer han. 

– Mottoet jeg har laget for å forklare dette stedet er derfor: «Ut av ingenting: Fjells sjel». Det var ingen benker, men store kumlokk, en stein, et tre, et rekkverk. Dette ble uformelle møteplasser, steder folk hang, uten at noen hadde lagt til rette for det.  

Overgrodd volleyballbane

Det er derfor Belegu vil vise oss Dumpa. Den bratte fordypningen i terrenget er for han et helt konkret eksempel på misforståtte byutviklingsgrep. Ikke bare brukte Belegu og de andre ungene, før og etter ham, stedet til akebakke, pop-up fotballbane eller plass for brentball. Dumpa var også et yndet sted for piknik av Fjells ulike minoritetsmiljøer. Dette var helt til det kommunale løftet kalt «Fjell 2020» heller mente det var et utmerket sted for ny sandvolleyball-bane, lekeplass og kunstgress.

– Her var det ingenting før, men folk brukte plassen på mange forskjellig måter. Vi hadde ikke fotballmål, men hvis vi ville spille fotball så tok vi av oss skoene og lagde mål selv. Da vi var ferdige tok vi skoene på igjen og plassen var uberørt og åpent for andre til å bruke den på sin måte. 

Kommunens tiltak ender derfor opp med å «redusere det uendelige, til tre-fire programmer», mener Belegu. Han forstår at det ligger gode intensjoner i bunn, men etterlyser dypere forståelse av stedet i forkant intensjonene. 

– Tendenser og ritualer blir ikke tatt hensyn til. Nå kan ikke Dumpa brukes like fleksibelt som før. Kunstgress er ikke et godt sted for piknik, gjerdet bak banen ødelegger for akebakken som kommer ned akkurat der. Det er trist når man ender opp med å tilrettelegge for noe som allerede fantes, og samtidig ødelegge for annen bruk. 

Og da har vi ennå ikke begynt å snakke om de tre volleyballbanene: 

– Volleyballbanen bruker ingen, og vi hadde allerede én overgrodd volleyballbane fra før, nå har vi fått to nye. Hvorfor? Om noen år kan jeg garantere at de to nye også er overgrodd. 

Han mener Fjell representerer en relasjon til nærmiljøet som heller burde blitt stimulert og tatt lærdom av. 

– I stedet blir Fjell endret ovenfra og ned, uten å bygge videre på de verdifulle relasjonene og stedsforbindelsene som har vokst frem nedenfra og opp. 

– Du er ikke redd for å havne i en «alt var bedre før»-tenkning? 

– Jeg sier ikke at alt var bedre før, men jeg ønsker å vise hvordan oppskrifter utenfra kommer inn og prøver å regulere hvordan man leker og forholder seg til sitt nærmiljø.

Rop fra vinduet

Historien om Fjell er også historien om Belegu – og omvendt. Foreldrene kom til Norge fra Kosovo i 1990, mens Jugoslavia ennå ikke var oppsplittet og krigsherjet. Det var likevel begynt å bli enda vanskeligere for albanerne i landet, og fabrikker og skoler ble stengt av sentralmyndighetene i Beograd. 

– Vi kommer fra en familie, og et folk, som verdsetter utdanning. Når du stenger muligheten for utdanning, gjør du noe med et menneskes liv. Å forby mennesker kunnskap er en forbrytelse i seg selv. Mamma og pappa så derfor ingen fremtid i et jugoslavisk-styrt Kosovo lenger. 

En tante av Belegu hadde allerede forlatt Jugoslavia til fordel for Norge. Foreldrene bodde først i Porsgrunn, deretter Bærum, før valget tilslutt falt på Fjell og Drammen. 

Belegu ble født tidlig på 90-tallet og husker oppveksten på Fjell som unik.

– Det var slik at man kunne låne egg eller sukker av naboen selv om en ikke nødvendigvis kjente dem. Kunne ikke min mor se meg fra vinduet hadde hun telefonnummeret til noen som hadde en annen utsikt fra en annen blokk. Da kunne for meg totalt fremmede komme ut av vinduet og rope «Atdhe! Din mor sier maten er klar, du må løpe hjem!». 

Han ser rundt seg og ser et eldre ektepar på ettermiddagstur et stykke unna. 

– Og de der fungerer som natteravner. Jeg kjenner ikke dem, de kjenner ikke meg, men de passet likevel på meg som et barn av nabolaget.  Det er en ekstra trygghet, som er gull verdt for alle som bor her. 

Benk fra bestefar

Vi står plutselig ved en overgrodd benk i skråningen over fotballbanen som tidligere ikke hadde tribune. Benken ble bygget av bestefaren til en klassekamerat av Belegu og var lenge et mye brukt samlingsted. 

– Det var her alle satt da det var kamp. Han bygget den selv, uten å forvente at kommunen skulle ordne en tribune for nabolaget. Dette er Fjells ånd – konkrete grep og initiativer fra beboerne. Var det noe som manglet, laget de det selv. 

Slike opplevelser er en del av de usynlige kvalitetene til et området som Fjell som ikke storsamfunnet får øye på, mener han. 

– Det er så mange miljøer her og alle lever så tett på hverandre. Du ser så mye, du lærer så mye, du lærer språk. På et vis blir du et slags verdensmenneske her oppe.

Han mener hans kritikk av byutviklingen på Fjell også kan overføres til andre steder. 

– Når kommunen er ferdig her skal de fortsette andre steder. De bør da være klar over at de har skapt steder her som trenger kommunal tilstedeværelse. Ingen vil automatisk ta vare på tre volleyballbaner ingen bruker. Kommunen kunne fått til en mye mer bærekraftig stedsutvikling ved å bare bygge videre på det som allerede var. 

– Finstemt til folk og sted

Vår rundtur ender på Fjell senter. Senteret kom noen tiår etter blokkene, men inneholdt på et tidspunkt både frisørsalong og Rema 1000. Med demografiske endringer endte det også med at de mer klassiske butikkene flyttet ut. Nylig kjøpte en gruppe lokale investorer bygget for 16 millioner kroner, en beskjeden sum for et kjøpesenter på flere tusen kvadratmeter i en by som Drammen. 

Det var dette bygget som ble Illyrians diplomprosjekt. Her bygget han et flerbrukshus hvor de ulike miljøene på Fjell kunne finne fleksible muligheter. At oppgaven til Belegu fikk «utmerkelse» av sensorene på Bas, betyr at de så kvaliteter som dro selve skolen i en viktig retning, forklarer Bas-rektor Cecilie Andersson.

Hun forteller at i Illyrians flerbrukshus stilte de store spørsmålene om integrering og lokalsamfunn, men også gikk inn i «små fine situasjoner», som hvordan ungdom opplevde egne intimgrenser. 

– Oppgaven spente veldig vidt fordi han viste så mye finstemt oppmerksomhet til folk og sted gjennom arkitekturen. Hans måte å tenke på blir i dag inspirasjon for andre studenter som jobber med tilsvarende problemstillinger, sier Andersson. 

Denne finstemtheten blir også bekreftet av hans veileder Anders Rubing: «Illyrian klarte på imponerende vis å finne og legemliggjøre kvaliteter i Fjell og oversette disse til bygg for innbyggere i både Drammen og Fjell».

Belegu blir glad for å høre ordene fra sin gamle rektor og veileder. Han minner oss så på hva det betyr at 70 prosent av Fjells innbyggere har minoritetsbakgrunn. 

– Det betyr jo at nordmenn utgjør den største etniske gruppen på Fjell, mens de resterende 70 er sikkert fra 70 ulike nasjoner. Det er derfor viktig å huske at dette er en svært sammensatt gruppe, noe som igjen er viktig når man utformer nye tilbud. 

Dører og raki

Vi kjøper is på en tyrkisk butikk og vandrer gjennom det halvåpne senteret. Men der andre kanskje ser et forfallent kjøpesenter, som har sett sine beste dager, ser Belegu et sted som gradvis blir tatt i bruk. 

– Denne butikken har et mye mer tilrettelagt tilbud for de som bor her enn en klassisk Kiwi eller Rema 1000. Bak denne veggen her er det festhall, dette er møteplasser for ulike miljøer, pakistanerne holder seg på baksiden, tyrkerne på fremsiden. 

Han mener den bruken vi ser av Fjell-senteret i dag, har gjort mer for å styrke relasjoner mellom beboere og nærmiljø enn flerbrukshallen et steinkast unna. Hallen kostet kommunen 230 milioner og skal også være et aktivitetshus.

– Der ligger den store kontrasten. Jeg er kanskje litt bastant, men bruken av den nye hallen er veldig organisert og kontrollert, mens Fjell-senter er mer åpent og fleksibelt. 

I diplomoppgaven gikk Belegu nærmest sosialantropologiske til verks for å finne den ultimate utforming av festlokaler. Han fant ut at mange av miljøene på Fjell reiste til Mjøndalen og andre steder i byen for å feire nasjonaldager, bryllup og andre større sammenkomster.

– Det som for eksempel går igjen i veldig mange forsamlingslokaler er den langstrakte formen som passer godt langbordtradisjonen, men blir utfordrende for såkalte ringdanskulturer som organiserer bordene rundt dansegulvet. Andre eksempler inkluderer strenge regler for medbrakt mat og drikke, som er viktig for mange miljøer.

Svaret i Belegus oppgave ble en ny type samlingsplass på Fjell. I tråd med prosjektets filosofi om det eksisterende, var det naturlig å ta utgangspunkt i nabolagssenteret midt i bydelen, som da lå stort sett forlatt. 

– Målet har vært å oversette læren om stedet til arkitektur og form, og skape noe som både reflekterer og er drevet av sine omgivelser, og som er egnet til å tilpasse seg stedsspesifikke behov og aktiviteter både i dag og i fremtiden.

I utformingen leker han også med sosiale trekk, særlig blant innvandrermiljøer.

– En sammenkomst er for mange en mulighet til å vise seg fram. Måten du kommer inn i et rom på blir dermed et viktig moment for oppvisning. Du vil at alle skal se den fine kjolen din, familien din og beundre all den maten og drikken du kommer med.

– Og en feiring uten albansk raki er ingenting, ler han. 

Mangfold i arkitekturen

Siden denne utgaven av Arkitektnytt handler om manglende mangfold i arkitektbransjen, må vi spørre Belegu hvordan han opplever mangfoldsdebatten i bransjen. På ett vis har hans lille omvisning blant lavblokker og stjerneblokker på Fjell vært en oppvisning i hvorfor ulik kunnskap om sted, kultur og mangfold er viktig for nye bygge- og utviklingsprosjekter. 

– Diplomprosjektet mitt på Fjell var et prosjekt som skulle si noe om meg og hva jeg ønsket å drive med. Kokt ned til én ting handler det om sosial bærekraft i byutvikling. Et hvert byutviklingsprosjekt er bare så vellykket som det livet det klarer å legge til rette for. 

Han mener menneskene er «drivstoffet som skal drive bygg og steder», derfor må arkitekter samarbeide med «de sanselige opplevelsene deres». 

– Hva tenker du om manglende mangfold i norsk arkitektbransje? 

– Det er en never-ending discussion. Personlig synes jeg det er for få med innvandrerbakgrunn, og jeg skulle ønske det var flere av den enkle grunn at de ulike bakgrunnene gir et annet sett med briller. Jeg vet det gjorde det for min del. Et annet kulturelt perspektiv gir andre måter å forstå relasjoner, utvikling og prioriteringer på. Flere ulike stemmer vil hjelpe den norske arkitektbransjen til å tilpasse seg en globalisert verden, og et stadig mer mangfoldig samfunn. 

Han trekker igjen frem eksemplene fra bruken av forsamlingshus. 

– Mangel på optimale forsamlingshus er ikke sett på som et problem i dag, fordi det ikke finnes mange nok profesjonelle stemmer som ser det som et problem. Det handler heller ikke bare om kulturell bakgrunn, en norsk arkitekt, uten minoritetsbakgrunn, fra Fjell kunne sagt de samme tingene. 

Mad Pristina

Ettermiddagen nærmer seg kveld, og sensommersolen har begynt å lage lange, klassiske drabantbyskygger av både lavblokker og stjerneblokker. Før vi begge kjører av gårde fra Fjell må vi spørre Belegu om valg av utdanning og yrke.

– Mange ved Bas husker nok hvor følsomme mine foreldre ble på diplomutdelingen, sier en rørt Belegu og tar en pause for å trekke pusten.

– Det øyeblikket betød alt for dem, og deres glede betød alt for meg. Alt jeg er og alt jeg har oppnådd er takket være dem.

I sin takknemlighet til familien kjøpte han dem en grå Mercedes-Benz CLA Coupe da han fikk jobb hos Mad arkitekter. 

– Jeg tenkte det var en liten gave, men jeg tror min far syns det var altfor mye, ler Belegu.

– Hvorfor ble du arkitekt?

– Da jeg var liten fikk jeg en eske med treklosser, og min store interesse var å lage slott og fine hus etter inspirasjon fra gamle Disney-klassikere. Fort fikk jeg tilnavnet «arkitekten» av venner og familie, fordi de syntes jeg lagde så fine ting. Det var min greie. 

– Hva gjør så en ung, fremmadstormende arkitekt i fremtiden? Er det en tiårsplan? 

– Jeg kunne tenke meg å flytte tilbake til Fjell, eller et sted som ligner. Jeg vil at barna mine skal vokse opp i et område med samme kvaliteter. Men siden du spør om tiårsplan har jeg også en drøm om Kosovo. Det er et klima som åpner opp for en helt annen type arkitektur. Hva med et nytt Mad-kontor i Pristina? Det hadde vært en god plan!