Arkitektnytt

I september setter arkitektene tonen. Byutviklerne styrer agendaen. Landskapsarkitektene har kontroll på terrenget. Og urbanistene samles for å feire den urbane vekkelsen som har foregått i noen år. Så også denne høsten.

Riktignok var det kommunevalg, Storbritannia revnet enda mer i sømmene, orkanene herjet og Brasils president snakket nedsettende om kona til Frankrikes president fordi Amazonas brenner. Men bortsett fra slike perifere hendelser, var hovedinntrykket at september 2019 tilhører arkitektene.

Slik er det i grunnen hver gang vi beveger oss inn i den første høstmåneden. Og hvert tredje år understrekes dette ytterligere med Oslo arkitekturtriennale, arkitektur-månedens flaggskip, arrangementet som lokker subsidierte journalister og anmeldere til hovedstaden fra fjerne og nære arkitekturpublikasjoner, inkludert dagsaviser som The Guardian.

I år har vi i tillegg fått en annen internasjonal hendelse til Norge, i og med at den årlige verdenskongressen til International Federation of Landscape Architects (IFLA) er lagt til Oslo, så i en uke midt i måneden har hovedstaden vært fylt med landskapsarkitekter fra hele verden som har diskutert «common ground».

NALs Bylivssenter har avholdt sin årlige to-dagers bylivskonferanse, denne gangen i Tønsberg. Oslo Urban Arena har samlet toneangivende byutviklere og konsulenter fra hele verden i diverse lokaler ved Youngstorget. Og, ikke minst, idet herværende papirmagasin er ute hos abonnentene, varmes det opp til Arkitekturdagen 27. september. Heldagsarrangementet på The Hub i Oslo er også startskuddet på nevnte triennale.

Heldigvis er man blitt flinkere til å unngå kollisjoner, som for noen år siden, da Arkitekturdagen krasjet med Oslo Urban Arena, som krasjet med en konferanse på OsloMet som «alle» ønsket å få  med seg.

I tillegg liker kommunene å henge seg på. De inviterer til å snakke om den tette byen, den grønne byen, den barnevennlige byen, sentrumsplanen, byromsplanen, forstadsplanen og handlingsplanen for handel i sentrum. Hvis du har anledning, kan du leve av konferansemat hele september uten å bli sulten.

Resten av året er det ikke slik. Man trykker seg sammen i september. I oktober er moroa over. Nå fornærmer jeg selvsagt alle dem som bidrar til å spre godbitene utover resten av året (send oss gjerne en mail), men la meg fortsette: I oktober er det over, bortsett fra triennalen, som holder det gående, muligens fordi de må ta igjen for de to septemberne som faller bort mellom to triennaler.

Høstens triennale-tema er som kjent nedvekst (degrowth). Kuratorene håper naturlig nok at det blir et helårstema, siden klodens fremtid står på spill. Vi må ha nedvekst for at barna skal få en oppvekst.

Arkitektnytt prøver å bidra litt i denne utgaven. Vi tar for oss dugnadsånden og gleden over å reparere i stedet for å kjøpe nytt. Vi intervjuer arkitekter som er i front når byggebransjen skal senke sine utslipp drastisk. Og vi snakker med AHO-studenter som har laget en app for alle med føtter. Flere fotgjengere vil gi en langsommere by, en form for nedvekst som kan få store ringvirkninger for hvordan vi bygger byer.

For å ende opp der jeg startet, så er det ikke sikkert vi trenger en nedvekst i antall arkitektur- og byutviklingskonferanser. Vi trenger bare en nedvekst i september. Jeg skjønner at det handler om å huke tak i folk mens de er friske og uthvilte etter sommeren, før høststormene setter inn, men prøv å tenke utenfor september-boksen. Hvis du er blant dem som planlegger en stor konferanse et par år frem i tid, legg den i april. Eller november, med varm kakao som velkomstdrink.