Arkitektnytt

Aktivisten er en fast spalte der Arkitektnytt snakker med ildsjeler som skaper unik byutvikling og arkitektur. Denne gang: Bergens mødre.

– Navnet kunne jo vært hentet fra en sekt, en losje, et prog-rock band eller en syforening. Hvem er dere egentlig, Bergens mødre?

– Vi er en løst sammensatt gjeng på ti stykker, som ble sopt sammen da vi oppdaget, under valgkampen i fjor, at den videre utbyggingen av bybanen plutselig kom i fare. Det var de negative stemmene som ble hørt i debatten, og vi ville være en motvekt. Noen av oss kjenner hverandre fra før, andre ikke, men det finnes en eller annen link mellom oss alle. Vi har en felles interesse for at bra ting skal skje rundt det å leve og bo i en by. Da vi startet, ville vi kaste lys på bybanen, som er fantastisk og bør bli bygget videre.

– Har dere et overordnet mål?

– Det er fire punkter som Bergens mødre baserer sin aktivitet på. Det første er klima, der vi sier at det er alvor nå, at vi må gjøre tiltak som monner og som er kunnskapsbaserte. Det andre er en offensiv utvikling av Bergen og omegn, at byen må utvikles videre og transformeres og repareres etter at bilen har dominert i mange år. Det tredje punktet er en mer inkluderende, moderlig byutvikling – et Bergen for alle folk av alle typer. Vår referanse er København, som har vært foran med et mål om 20 prosent mer byliv, noe vi også jobber opp mot. Det fjerde er å bruke demokratiet med god stil, og aksjon er et viktig redskap i det repertoaret man har i et demokrati. Det er mange som mener ting, og det er naturlig å være uenige, men hetsing og nettmobbing er ikke greit. Det er så mye politikerforakt der ute, og du kan heller si vi støtter de politikerne som er helt ok, men vi vil ikke bli et politisk parti.

– Hvordan får man så en aksjonsgruppe til å fungere i hverdagslivet anno Norge 2020?

– Husk at vi alle er voksne kvinner! Vi jobber etter beste evne, der alle yter etter evne, og det går litt på omgang hvem som tar initiativet. Alle i gruppen er i en lik situasjon, alle har jobber, barn og så videre, så det er en forståelse for at man gir det man kan. Bergens mødre ble brukt mye i perioden opp mot valget, men da var det ulike medlemmer som uttalte seg fra gang til gang, vi har ingen sterk leder. Skriver vi et innlegg i avisen står hele gruppen bak, ellers kommuniserer vi på Messenger. Og det hender vi møtes.

– Trenger Bergen sine mødre mer enn andre steder? Dere har nesten 2000 følgere på Facebook! 

– Bybanen har funket utrolig bra, men i Bergen skal alle mene noe om noe, og det er mange diskusjoner. Det er bra, men det er også mange avsporinger, med mange meninger som ble sidestilt med fagfolkets ekspertise. Vi har fått mye ros og mye drit, men det har fungert å sette dette på tapetet. Nå har det jo også vært en del diskusjoner om feministisk byutvikling, byplanlegging har alltid vært et mannsdominert yrke, og det henger igjen. Det moderlige er et fint begrep som ikke bare gjelder mødre, men som handler om det myke. Vi har invitert både fedre og bestefedre til å være med i Bergens mødre på Facebook. Det er også viktig å få med at vi er en gruppe like mye for Bergens omegn som for byen.

 – Hvordan har covid-19 påvirket aktivismen deres?

– Klart det har lagt en demper på oss, som med så mye annet. Flere i gruppen jobber i helsevesenet, og de har mye å gjøre, men vi har fortsatt kontakt. Det som er fint, er at man kan trekke seg litt tilbake, men så samler vi oss igjen, og de som yter, de yter. Det er en fin, gjensidig respekt i gruppen.

– Bergens mødre består av journalister, lærere, en statsviter og folk fra helsesektoren. Dere er også flere arkitekter med. Bør flere arkitekter aktivere seg?

– Absolutt, det burde mange flere gjøre! Det finnes mange forskjellige måter å gjøre det på, men alle burde gjøre det, alle burde være aktivist.