Arkitektnytt

Heldigvis er han «en av oss», som nyansatt direktør for Oslo arkitekturtriennale. Og han får god hjelp av Aftenposten, som har styrket sin dekning av Oslos byutvikling etter at Amedia tok dem på senga med sin lansering av den heldigitale Avisa Oslo.

Christian Pagh gikk offensivt ut og sa han var sjokkert over hva Oslo har fått seg til å bygge de siste årene. Da han flyttet hit for tre år siden, var inntrykket «nesten oppsiktsvekkende brutalt og lite sjenerøst». Han kunne ikke forstå at en «oppegående nasjon» som Norge kunne bygge «så mye som gir så lite tilbake til fellesskapet og det offentlige rom der folk ferdes».

Han snakket om bydeler som Løren, Ensjø, Grefsen stasjon og Storo, steder som preges av lite variasjon, lave ambisjoner for gater, parker og gårdsrom, mørke «baksider», junkarealer og «manglende omtanke for menneskers bruk og møtesteder i hverdagen».

Ingenting av dette er nytt, men det er godt formulert. Og det er formulert av en utlending, noe som alltid hjelper. Vi misliker belærende utlendinger, men samtidig lider vi av kronisk mindreverdighetskompleks, en kombinasjon som gjør det til en nyhet hver gang vi får ris eller ros i et utenlandsk medium.

Pagh kommer i tillegg fra Danmark. For å ytre seg om arkitektur og byutvikling. Danskene er verdensmestere i byutvikling. En av deres markante eksportvarer de siste tiårene heter Jan Gehl. Byplanleggere over hele kloden har hyret Gehl for å vise hvordan man skaper det gode «livet mellom husene», som er tittelen på hans mest kjente bok. Så vi vet at de kan dette bedre enn oss. Derfor har Gehl selvsagt vært i Oslo, som konsulent for Oslo kommune.

Nå har de sendt oss en Gehl-aktig apostel, og vi lytter fascinert. Det samme gjør utbyggerne som Pagh refser. De gir ham delvis rett, siden de vet at det ville låte latterlig om de skulle påstå at alt de gjør er av topp kvalitet. Folk har øyne, og de bryr seg. En viss ydmykhet utad er derfor strategisk lurt for utbyggerne.

Blant utbyggerne som må svare for seg, finner vi Daniel Siraj, sjefen for Obos, samvirket som en gang i tiden var et skinnende symbol på sosialdemokratiets suksess. Dét er en annen debatt, men Siraj sier noe om de siste ti-tjue årenes boligbygging og byutvikling som er slående. Til Aftenposten sier han at «det er alltid ting som kan forbedres, og mye ville vært gjort annerledes i dag enn for få år siden». For få år siden? Skyldes det at verden først i dag har oppdaget hva som er god byutvikling? Siraj sier videre at «økt interesse for urbane kvaliteter ville gjort at et sted som Ensjøbyen ville blitt mye bedre i dag». For 20 år siden befant vi oss med andre ord i steinalderen. Riktignok hadde man bygget ettertraktede bydeler som Majorstua, Grünerløkka, Frogner, Torshov, og så videre. Men en gang på slutten av 1900-tallet ble vi rammet av en form for kollektiv demens som gjorde at vi måtte begynne helt på nytt. Det eneste vi satt igjen med var noen papyrusruller med tekniske forskrifter fra 1990-årene. Resten var glemt, og det ble overlatt til utbyggerne å finne ut av dette med byutvikling.

Hvis jeg skal være mindre vrang, kan Siraj tolkes dithen at folk flest er blitt mer opptatt av sine bygde omgivelser, noe som gjør at de stiller høyere krav til utbyggerne, og til offentlige myndigheter. Men det vil i så fall si at Obos og andre utbyggere vet at de kunne gjort en bedre jobb. For lenge siden. Det er et tankekors, for å si det mildt, siden de ikke produserer tannbørster, men rammene rundt våre liv for de neste hundre år.

Mikael Godø, redaktør i Arkitektnytt