Arkitektnytt

17. oktober arrangerte NLA den internasjonale høstkonferansen "Landscape and Democracy" på Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) i samarbeid med IFLA Europa.

 

Sentrale spørsmål under konferansen var hvilken betydning de offentlige rommene og landskapet har for demokratiet. Hvordan foregår prosessen mot landskapsendringer, og har befolkningen en reell mulighet til å påvirke utviklingen av offentlige rom?

 

– Alle medlemslandene i IFLA var representert under konferansen, hvor målet var å få synliggjort hvordan landskapsarkitektene jobber med planlegging her i Norge og hvilke muligheter de har i forhold til andre land, sier Aase Margrethe Hørsdal, president i Norske landskapsarkitekters forening (NLA).

 

I følge Hørsdal var mange av hennes utenlandske kollegaer spesielt opptatt av hvordan Norge håndterer og løser situasjonen rundt Utøya og Regjeringskvartalet.

 

– De ville gjerne vite mer om måten vi jobber frem prosjekter på, hvordan prosessen er fra start til slutt. Hvilken rolle landskapsarkitekten har, var også noe de var opptatt av, sier Hørsdal.

 

Landskap som viktig historieforteller

Arkitekt Erlend Blakstad Haffner er ansvarlig for utbyggingen av en ny ungdomscamp på Utøya, og fortalte om sine erfaring fra denne planleggingsprosessen. Han vektla landskap som en viktig historieforteller og representant for et kollektivt minne, og knytter dette til demokrati. «Det kan dreie seg om å skjule eller å bringe frem historier, fjerne spor eller å bevare dem,» fortalte han. På Utøya jobber de med å legge historiene i en ramme som gir dem verdighet.

 

Den russiske landskapsarkitekten Maria Ignatieva la også vekt på hvilken betydning det offentlige rommet og plassene har hatt historisk, og for demokratiet i Russland. Hun viste hvordan bruken av plasser som for eksempel The Palace Square i St. Petersburg, har utviklet seg i takt med samfunnet ellers.

 

– Ignatieva snakket spesielt om plan- og arealbruk og om hvordan de store plassene har utviklet seg fra å være militante, med store militærparader, til noe mer folkelig i dag, og mangfoldig, sier Hørsdal, og fortsetter:

 

– Maria Ignatieva avsluttet sitt foredrag med å skissere dagens situasjon, hvor de jobber for å skape rom for sosialt felleskap med menneskelig karakter, prosjektert ut fra et sosialt perspektiv. 

 

Hvem definerer de offentlige rommene?

Gro Sandkjær Hanssen fra Norsk institutt for by- og regionsforskning baserte sitt innlegg på forskningsrapporter og artikler om medvirkning i planlegging. Hun presenterte et stunt hun gjorde for BOBY i februar om å vurdere Ekebergparken i et demokratiperspektiv, basert på saksdokumentene og presseklipp.

 

Hun ønsket svar på hvem som definerer de offentlige rommene og fant gjennom case-studien av prosessen rundt Ekebergparken at «det er utviklere, arkitekter, landskapsarkitekter og politikere som definerer, ikke innbyggerne».

 

Hanssen betegner prosessen med Ekebergparken som «Business as usual» hvor medvirkningen fra befolkningen var lav. Reaksjonene ble sterke i etterkant av beslutningene, og hun mener å se at den parallelle prosessen i mediene tvang politikerne til å bli mer bevisst sin egen rolle i denne type landskapsendringer i det offentlige rom.

 

Status Europa og verden

Presidenten i IFLA , Ana Luengo, avsluttet konferansen med en påminnelse om hvordan det står til i resten av verden.

 

Luengo snakket om en verden i krise og trakk frem Spania, hvor de kjenner mer på et samfunnsopprør. «Det er noe som er galt i samfunnet vårt. Miljø og økonomi. Vi er i en verden i krise, preget av rotløshet. Landskapsarkitekter har et ansvar for å skape offentlige rom, ta landskap på alvor med sine særpreg».

 

Aase Margrethe Hørsdal er fornøyd med konferansen, som i tillegg til å belyse landskapsarkitektens samfunnsrolle også markerte 200-årsjubileet for Norges Grunnlov og 25-års jubileet for IFLA Europa.

 

– En slik konferanse gir påfyll av kunnskap og inntrykk, og det er viktig. Du får med deg hva som skjer i fagfeltet, og vi knytter nye kontakter. Her var det spesielt spennende å få et lite innblikk i hvordan landskapsarkitekter har det i andre land, sier Hørsdal.