Kurdisk ambassade i Oslo Rådhus
Studio Jonas Staal inntok Rådhuset og Fredsprisens hule denne helgen, med en midlertidig ambassade for en liten bit Syria.
Kan kunst og arkitektur bidra til å gi statsløse demokratier en representasjonsform? Siste helg i november var Oslo Rådhus inntatt av en røslig installasjon som fylte en stor del av den staselige Festsalen, eller Rådhushallen som den også kalles.
En nær ti meter høy kuppel laget av lette treplater og dekket innvendig med gjennomsiktig tekstil i gult, rødt og grønt, reiste seg mot de monumentale muralmaleriene til Henrik Sørensen og Alf Rolfsen som pryder veggene i Festsalen, med en vid åpning mot takhimlingen over.
OAT-avslutning
Kuppelen var både en skulpturell installasjon i seg selv, og kulisse og fysisk fundament for arrangementet «New World Embassy: Rojava», som også markerte avslutningen på Oslo arkitekturtriennale. Inne i kuppelen benket et stort antall deltakere og tilhørere seg omkring det runde bord i midten, hvor innlegg og diskusjoner om demokrati, nasjonsbygging, og kunst og arkitektur som verktøy i politisk arbeid ble holdt de to dagene arrangementet varte.
– Vi skal diskutere her i dag konstruksjonen av en ny politisk arkitektur, sa initiativtaker og kunstner Jonas Staal i sin innledning til seminaret, eller performancen eller hva man velger å kalle eventet. Det var nemlig mulig å se på «New World Embassy» som flere ulike ting, under ett tak.
Rojava
På ett nivå var dette en politisk aksjonsform. Staal med sitt Studio Jonas Staal i Rotterdam har utviklet «New World Embassy» over flere år, bygget på ideen om en offisiell representasjon for verdens statsløse demokratier. Et slik finnes i Rojava, et område nord i Syria befolket av kurdiske folkegrupper, og er det som er sakens kjerne i denne sammenhengen. Regionen fungerer som et autonomt område hvor lokale aktører skapt et nytt sivilt samfunn tuftet på demokrati, fellesøkonomi og likestilling. Slik de uberegnelige forholdene i Syria til enhver tid utvikler seg, er det naturligvis uvisst hvor lenge denne situasjonen av relativ stabilitet kan opprettholdes.
Nettverksarbeid
I Oslo Rådhus var konstruksjonen fylt til randen av representanter for interesseorganisasjoner, politiske partier, universiteter og institusjoner, som møttes i ulike panelkonstellasjoner. Mange innlegg trengte tolk, og satt man litt i utkanten var det tidvis vanskelig å få med seg hva som ble sagt ettersom akustikken i det store rommet ikke var den beste.
Men, antakelig er mulighetene for nettverksarbeid og representasjon like viktig som manus og diksjon i en situasjon som denne, hvor alt fra representanter for det kurdiske samfunnet i Oslo og Sametinget, til ansatte ved kunstinstitusjoner og Høyesterett fikk anledning til å møtes, legge fram sin sak, og utveksle ideer og erfaringer.
Opprop om permanent ambassade
Regner man «New World Embassy» som først og fremst et kunstprosjekt, kan det være den tidvis abstrakte og uklare dynamikken mellom det offisielle og uoffisielle nivået som viser seg som det mest fruktbare. Seansen munnet likevel ut i et høyst konkret opprop om en permanent ambassade for Rojava i Oslo.
Den store kuppelen er en signifikant form i en sammenheng som denne, slik konstruksjonen kan oppfattes som en representasjon av både det høyeste nivået av samfunnsdannelse og de «enkleste» av menneskelige bygg. Assosiasjonene strekker seg fra klassiske parlaments- og kirkebygg til igloer og jurter; fra det evige Pantheon til midlertidigheten i nomadiske bosettinger.
«Ideologi som form»
Likeledes er de fargerike tekstilene en sammensmelting av ulike heraldiske ornamenter og flaggsymboler: stjerner, laurbærkranser, arabiske tegn og så videre. Staal snakker om «ideologi som form» som en motivasjon for å benytte kunst og kunstnere som en aktiv part i politiske forhandlinger. «New World Embassy» kan slik sies å ha et estetisk abstraksjonsnivå som knytter an til den konkrete og brennaktuelle politiske situasjonen. I beste fall kan en kunstnerisk innfallsvinkel åpne for mer uformelle relasjoner og et «alternativt diplomati», slik Staal selv legger det fram på nettsiden til Koro, som er samarbeidspartner og finansieringskilde for prosjektet i Oslo.