Arkitektnytt

Hva mente så de toneangivende kritikerne der ute? Oliver Wainwright i The Guardian var tidlig ute med sin vurdering, og mens andre legger vekt på gravalvoret i mange av  utstillingene, synes Wainwright mye av det minner om en påkostet barnehage. Han trekker fram Uruguays, Serbias og Nederlands paviljonger og mener at 2016 kan by på den meste surrealistiske samlingen av bidrag på mange år: «Som arkitekturens svar på Melodi Grand Prix, er Giardini-delen av biennalen alltid en broket samling av det sprø og kuriøse, med one-liner installations brukt for å fange de besøkendes oppmerksomhet, før man overfaller dem med remser av meningsløs veggtekst og tunge diagrammer.» 2016 er intet unntak, mener Wainwright, men han finner også noen godbiter i kaoset, og trekker fram Belgia og Sveits.
 

Christopher Hawthorne, arkitekturkritiker i The Los Angeles Times, er mindre opptatt av det surrealistiske, og skriver at biennalen har samlet arbeid fra et bredt spekter av arkitekter «som jobber i frontlinjene av hva Aravena kaller ‘slagene’ mot ulikhet, knugende fattigdom og klimakrise, og stiller det ut med det uformelle preget til en journalistisk skisse». Her settes søkelyset ikke bare på arkitektene, men også på dem som bruker, kjøper, leier, bygger og vasker byggene.
 

Hawthorne knytter årets biennale opp mot en stigende interesse for historie og det lokale som har vært med å forme de siste biennalene, kuratert av Kazuyo Sejima (2010), David Chipperfield (2012) og Rem Koolhaas (2014): «Når vi ser tilbake, blir det tydelig at 2010 var et vendepunkt, bort fra de ofte glossy og futuristiske biennalene» fra 1990- og 2000- tallet, med ansvarlige som Kurt Forster og Aaron Betsky. Men sin kritikk av globale markeder og overvåkning, blandet med spredte post-apokalyptiske scenarier, skriver  Hawthorne, er årets biennale også «en blanding av Edward Snowden, Thomas Piketty, Naomi Klein og George Miller’s 2015-versjon of Mad Max».
 

På grensen til moralisme

Her hjemme, i sin biennale-rapport i Morgenbladet, skriver Mari Lending positivt om enkelte utstillere og paviljonger: Jean Nouvel, ETH Zürich og Peter Zumthor i hoved- utstillingen, og paviljongene til Nederland, Albania, Belgia og Tyskland. Hun er ellers kritisk til Aravenas hovedgrep: «Vi må se forbi konvensjonelle bygninger og form, blir vi forklart, og mot alle de akutte problemene verden erfarer, og som årets sjefskurator påstår at arkitekter kan løse.» Lending mener dette blir et problem for utstillingen. «Selvfølgelig er biennalen full av installasjoner, men de færreste er empirisk, sansemessig eller intellektuelt selvforklarende. Dermed må man på med brillene i mørket og i gang med en overanstrengelse av lesning av en endeløs serie av gode intensjoner, formidlet i tekster og plansjer preget av en moral som grenser til moralisme.»
 

Lending savner en insistering på  «arkitekturens betydning – som arkitektur – og at det er noe arkitektur kan gjøre som ingen andre disipliner kan. Chilenske Alejandro Aravena har gjort det motsatte og mer opplagte, nemlig å insistere på arkitektur som problemløser på et konkret og lokalt nivå». Ifølge Lending er det kuratoriske konseptet «for lite djervt arkitektonisk og intellektuelt, og en ubehagelig populistisk avmakt lurker i de velmente, temporære intervensjonene».

Kritikk av den nordiske

I svenske Arkitekten skriver Annica Kvint om utstillingen i den nordiske paviljongen, som tar for seg noen hundre finske, svenske og norske prosjekter under tittelen «In Therapy: Nordic Countries Face to Face», kuratert av Archdaily- grunnlegger David Basulto: «Men någon granskning eller djupare analys är det knappast fråga om. Att som Basulto uppmana nordiska arkitekter att skicka in projekt och sedan välja 278 av de 500 man får in, resulterar föga för- vånande i en tämligen uddlös utställning.»
 

Kvint er også innom danskenes paviljong, og sender et syrlig stikk tilbake til den nordiske: «Som så ofta i danska sammanhang slås jag av hur bra våra grannar är på att paketera och marknadsföra sin arkitektur.»
 

Kritikken av kritikken

Også kritikken har blitt utsatt for kritikk, signert Phineas Harper, en hardtslående designer og skribent bosatt i London. Han står blant annet bak Turncoats, et debattforum i London der arkitekter snakker rett fra levra,  og hvor man har forbud mot alle former for opptak og referat.
 

Harper har pløyd seg gjennom både biennalen og kritikken, og er ikke videre imponert over anmeldernes respons. «I løpet av timer etter kick-off,» skriver han i kommentaren «Holier Than Thou» på nettsiden til Architec- ture Foundation, «ble internett fylt med nedsettende mumling om at utstillingen var prektig, moraliserende, inderlig, dydig og ‘right on’ (noe som tydeligvis er en fornærmelse).»
 

Harper er enig i at dette ikke var et  «thrill-a-minute spectacle» som mange, mer eller mindre korrekt, minnes fra tidligere biennaler. Årets utgave har sin andel av tørr forskning med viktig innhold som ikke akkurat «hoppet ut fra galleriveggene». Han skriver også at uansett hva man har å by på, er det vanskelig å holde på oppmerksomheten på et sted så overveldende som Venezia-biennalen, og enda verre i «the blur of lunches and prosecco that is the vernissage». Mengden informasjon er så enorm at nyanser og dybde forsvinner, og kuratorer og utstillinger som krever noe av oss, framstår som bortskjemte barn som krever oppmerksomhet på bekostning av andre.
 

Likevel synes Phineas Harper at de som har kommet med negativ kritikk, er en trist gjeng. Biennalen har i hovedsak stilt ut arkitekter som har sett «ulike former for lidelse i verden og som, gjennom sitt arbeid, på den ene eller andre måte, har prøvd å lindre den. Hvordan kan en slik medfølende oppgave skape en så gjerrig avvisning?»
 

Harper mener kritikken bunner i at de som har høye etiske ambisjoner blir dømt ut fra en uoppnåelig standard. I 2012 kunne David Chipperfield stille ut «a warm and fuzzy melange of what his mates have been toying with recently and he gets a B+, but in 2016 Aravena ups the political ante with an attempt at something much more ambitious, yet receives a D-».