Arkitektnytt

Det gjentas ofte, men kanskje ikke ofte nok: Ifølge The International Energy Agency står byggebransjen bak omtrent 40 prosent av de globale CO₂-utslippene gjennom bygging, oppvarming, nedkjøling og rivning av allerede eksisterende bygg. Det er mye avfall, tapt energi og farlige utslipp.

Denne høsten skal Oslo arkitekturtriennale (OAT) utforske begrepet degrowth, nedvekst, der kuratorteamet tar til orde for en radikal samfunnsomveltning om klimaet skal kunne reddes. Tidligere i år skrev OAT-kurator Phineas Harper om kampen mot kapitalismens bulldosere i sin spalte hos Dezeen: «Du kan ikke lage et økologisk bedriftshovedkvarter, like lite som du kan starte en etisk atomkrig eller bygge en bærekraftig flyplass,» skrev Harper.

Han viste til storselskapet Bloombergs nye, prisvinnende kontorbygg i London, som er miljøsertifisert til fingerspissene med BREEAM Outstanding og omtalt som verdens mest bærekraftige kontorbygg. Men selv ikke denne sertifiseringen er nok, hvis vi skal unngå 1,5 graders oppvarming, av FNs klimapanel betegnet som det globale klimaets «tipping point». Spencer de Grey, sjefsdesigner hos byggets arkitekter Foster + Partner, la selv frem regnestykket.

Hva kan så dagens arkitekter gjøre for å redde sine etterkommeres planet fra en sikker død? Ganske mye, skal det vise seg.

Kraftsentrum

To aktører som på hvert sitt vis er med å drive frem det grønne skiftet i byggebransjen, er  Guro Hauge, fagansvarlig for bygg og materialer i miljøstiftelsen Zero, og Tine Hegli, seniorarkitekt og prosjektleder i Snøhetta og professor ved AHO, der hun underviser i bærekraftig arkitektur. Hegli blir også å finne som foreleser på Arkitekturdagen den 27. september.

Som partnere i storprosjektet Powerhouse, sammen med Hydro, Asplan Viak, Entra og Skanska, har Snøhetta og Zero siden 2010 stått bak en rekke prosjekter med beviselig gode resultater for miljøet. Storaktørene har egget hverandre fremover i å bryte grenser og vedtatte normer.

På tampen av august åpnet det mest ambisiøse bygget av dem alle. Powerhouse Brattørkaia i Trondheim sies å være et av verdens mest miljøvennlige bygg.

– Bakgrunnen til Powerhouse var at det hadde foregått mye spredt miljøtenkning over tid, men at man opplevde at det var vanskelig å gjøre ting alene, sier Tine Hegli.

– Det var et stort behov for å sette sammen team, å trekke sammen og å gå ut både horisontalt til øvrige fag og vertikalt i verdikjeden i bransjen. Med alle delelementer som skulle settes sammen og regnskap som skulle gå i hop, var det behov for tverrfaglighet og ikke minst tillitt innad i gruppa. Alle steiner måtte snus for å nå plusshus-målet, og samtidig innfri på eksisterende krav, entrepriseformer og lover og regler, forteller hun.

Hegli beretter at mye har skjedd i løpet av de snart ti årene Powerhouse har eksistert. Kanskje aller viktigst er forståelsen for i hvor stor grad materialene bidrar til det samlede klimagassutslippet knyttet til en bygning.  

– I 2010 hadde vi Enøk, der man kun snakket om energi og energi-effektivitet, men dette var kontroversielt blant arkitekter og mange spurte: Kunne dette være veien gå? Et Powerhouse er et bygg som må være så ressurseffektivt at det går i pluss, altså produserer mer energi enn det bruker, sett over livsløpet – inkludert energi som har medgått ved produksjon av materialene. Forutsetningene for produksjon av ny fornybar energi ved å hente fra sola, var ikke de beste i Trondheim og måtte gjøres radikalt annerledes ved mange aspekter for å finne løsninger. På mange måter et paradigmeskifte i hvordan vi planlegger og formgir bygg. 

For å holde styr på eget miljø-fotavtrykk har Powerhouse måttet finne opp en ny arbeidsmetodikk, og brukt mye tid på å forske frem hva som inngår i selve regnestykket:

– Kall det gjerne et selvpålagt regelsett, men det var nødvendig å bevise at tiltakene monnet, en kvantifiserbar metode utviklet i forskningsmiljøene, sier Hegli.

Nettopp de tette båndene til akademia har vært viktige for Hegli og Snøhetta. Forskningssenteret ZEB (Zero Emission Buildings) ved NTNU og SINTEF har jobbet tett med Powerhouse rundt både metodikk og input-data, og har på sin side gjennom pilotprosjektene fått viktig kunnskap fra praksis i retur.

– Jeg har mange gode historier om hvordan vi tenker ulikt i akademia og i næringen, men nettopp samarbeidet med ZEB har vært veldig fruktbart. Utslipp som stammer fra produksjon av materialer har vist seg å være flere ganger høyere enn antatt, og det var med å flytte fokuset til å få kontroll på materialregnestykket, samtidig som det ble bevist at det kan høstes betraktelig med solenergi så langt nord som Trondheim. Det fantes ikke engang data på solinnstrålingen der da vi begynte, forteller Hegli.

Solcellene på pilotprosjektet Brattørkaia skal produsere så mye energi at det kan forsyne både byggene rundt, el-bussene i Trondheim og el-båter på havna med strøm. Hegli har troen på at utviklere og bygge-næringen beveger seg i en mer miljøbevisst retning. Og Guro Hauge i Zero stemmer i:

– Det finnes motkrefter i næringen, men hovedsakelig opplever jeg en næring som ønsker å bidra til å løse klimakrisen. Stadig flere vil jobbe for klimavennlige bygg, og de ser en business i det. Når vi har markedskreftene på lag med klimaløsningene, får vi raske endringer. Vi må gjøre det lønnsomt å redde klima, i tråd med slik Norge har lagt til rette for el-bil.

Hauge ønsker at politikerne nå følger opp med rammebetingelser som premierer gode klimaløsninger, og er oppgitt over at det blir gjort altfor lite fra politisk hold. På nye bygg finnes det teknisk forskrift (TEK) som er streng på hvor mye energi som kan brukes, men det neste store løftet innen nybygg er å kutte i utslippene fra byggematerialer. Innen eksisterende bygg skjer det altfor lite, og det er en stor utfordring, mener Hauge:

– Regjeringen har et mål om spare 10 TWh i byggsektoren innen 2030, det er et enstemmig Storting som har satt det målet, men det har ikke skjedd noen ting, man har bare regnet seg bort fra målet med kreativ bokføring. Det er synd, og det ligger dessuten enorme muligheter her om vi hadde prøvd å få det til, sier fagansvarlig i Zero.

Gammelt nytt

Der Powerhouse Brattørkaia er flunkende nytt, var det tidligere prosjektet Powerhouse Kjørbo i Sandvika en transformasjon av eksisterende næringsbygg, med høy andel gjenbruk av materialer og konstruksjoner. Arkitekt Hegli mener det ligger en positiv glede i å finne et eksisterende element som forteller en historie og lage et nytt arkitektonisk språk rundt dette.

– Vi som arkitekter elsker å vri og vende på ting innenfor tighte rammer, og store utfordringer er ikke et hinder for vårt yrke, de styrker snarere vår rolle. Begynner vi for eksempel å etterspørre gjenbruk av materialer, som for eksempel gamle murstein, kan du være sikker på at det er mange leverandører som vil imøtekomme det.

Hun fortsetter: 

– Med en stigende bevissthet rundt arealbruk, hvordan vi skal bruke de kvadratmeterne vi allerede har, kan vi arkitekter se dette og utnytte vår tilpasningsdyktighet. Gjenbruk av hele eller deler av bygg som allerede står, er det beste utgangspunktet. Og river vi, så må vi ha en idé om hva materialene skal brukes til i bakkant.

Også Hauge og Zero mener det er mye å hente i å redusere kostnader ved å bygge smartere, og å spørre om vi kan bruke kvadratmetere mer effektivt. 

– I dag finnes det mange næringslokaler som står tomme deler av døgnet, og ved å utnytte disse bedre, kan man slippe å bygge flere kvadratmetere, og heller ta vare på de kvadratmeterne vi har. Å beholde bygg og oppgradere dem er en bedre klimaløsning enn å bygge nytt. Vi kommer til å se annerledes på de arealene vi har i fremtiden. Arkitekter kan se dette på en annen måte, og skape noe vakkert, estetisk og funksjonelt ut av det eksisterende.

Arkitekter til unnsetning

Guro Hauge ser på arkitekter som naturlige sparringspartnere i en byggeprosess:

– Klimavennlige bygg må være attraktive bygg. Et bygg skal ikke bare være utstilling for en klimaløsning, det skal fylle funksjoner, og arkitektene er avgjørende for å få til det. Arkitektene kan utfordre måtene man bygger på, også når det kommer til gjenbruk av materialer og konstruksjoner med lite åpenbar verdi. Disse kan ofte gis nytt liv av arkitektene.

Tine Hegli i Snøhetta forteller om at en egalitær tilnærming er nøkkelen til å få et storkjøkken som Powerhouse til å fungere. Å anse alle kokkene som like viktige:

– Arkitektene er kreative prosessledere. Vi har utdannelse på form, rom og bruk, men vi er også avhengige av å se at andre hoder, som er like opptatt av å lage gode bygg, men med andre innfallsvinkler, må inn, sier hun og forteller om prosessen i Powerhouse:

– Vi og ingeniørene tramper over i hverandres bedd ustanselig, men det er et veldig lærerikt og oppleves som konstruktivt når målet er å finne løsninger for fremtiden. Det krever også at man får med både utviklerne og brukerne. Det går med mer tid til prosjektering i den tidlige fasen, men så sitter man igjen med et bedre planlagt bygg, en langt smidigere prosess under bygging og et mer robust sluttprodukt. 

– Men Powerhouse er jo en stor organisme bestående av bransjeledende aktører som har råd til å satse. Hva med småkontor som fremdeles smører lunsjen sin på fjøla?

– Tegner du noe som er godt for mennesker, og som vil bli brukt og tatt vare på, har du allerede et bygg som vil leve veldig lenge, det er det mest bærekraftige vi kan gjøre. Og de som ikke er med i diskusjonene om energi og utslipp, men som tegner prosjekter som er godt fundert for bruk og av høy kvalitet rent byggeteknisk, har i seg selv gjort mye rett når det gjelder miljø og bærekraft. Det som etterlyses er litt mindre polariserte diskusjoner når det kommer til konkrete tall og behovet for dokumenterte utslippsreduksjoner. Ting endrer seg fort i samfunnet, vi skal bruke mindre, reise mindre, bo tettere og så videre. Alle arkitektkontorer må innse at det vi bygger innvirker på klimaet, det er ikke noe man kan utelate fra oppsummeringen. Arkitektjobben er langt større enn å komme opp med et design tilpasset kunde, sted og økonomi.

Ny arkitektur

Bygget på Brattøra er riktignok ikke blitt til helt uten kontroverser. Med tilnavnet «powertrollet» har både byantikvar og tidligere politikere advart høylytt mot at man har brukt miljøargumentet for å sette opp en stor bygning på Trondheims sjøfront. Hegli, som selv er fra byen, sier at det er betimelige spørsmål:

– Det er verdt å diskutere høye hus i Trondheim. Det er ikke sånn at vi som arkitekter skal bytte ut perspektivene våre. Vi skal fortsatt se det store bildet, der både byen og beboernes lokale liv og brukerne av bygget ivaretas, sier hun. Vi skal «bare» belyse konsekvensene for miljøet i tillegg, altså er jobben blitt mer omfangsrik. 

Et av hjelpemidlene er miljøsertifiseringer, som har blitt vanlig over hele verden. BREEAM er utbredt i Europa, men selv ikke sertifiseringens strengeste krav viste seg i tilfellet Bloomberg HQ å holde tritt med FNs mål. Guro Hauge i Zero mener det må endringer til:

– Miljøsertifiseringen må endres. Tiden går, verden forandrer seg.  Reduksjon av klimagassutslipp må vektes langt høyere enn i dag, og det må være minstekrav til klima for alle bygg som sertifiseres. I utgangspunktet burde ingen bygg som ikke er i tråd med Paris-målet få et miljøstempel. I tillegg til sertifiseringsordningen trenger vi minstekrav til klimagassutslipp fra materialer i TEK. Her må vi nok ha litt lavere kravsnivå i starten, men man kunne for eksempel ha en fast årlig innstramning. Det hadde gitt forutsigbarhet for næringen og dermed utløst innovasjon og investeringer i nye klimaløsninger, sier Hauge.

Et annet naturlig utgangspunkt for en grønnere fremtid er ved skolene. Tine Hegli er som professor ved AHO opptatt av å undervise studentene i miljø:

– Det var derfor jeg begynte som lærer, fordi dette grønne skiftet går for smått. Å se hvor mye nysgjerrighet, kreativitet og samarbeid med andre fag kan hjelpe. Der har det skjedd mer i markedet enn i forskningen de siste årene, og endringsprosessene vi står ovenfor er formidable. Arkitektstudentene må lære seg å trives i kaoset, embrace complexity, som vi sier til dem. Det finnes ingen nøyaktige svar eller oppskrifter akkurat nå, alt er ferskvare, det er nye løsninger i hvert prosjekt, men så er det også stor sjanse for å oppdage noe nytt. 

– Arkitektene har ikke vondt av å sitte litt lenger i ro, lytte og lære, før vi tegner ut de første skissene, og vi kan godt utvise mer tålmodighet med andre kloke hoders innspill underveis. Være litt mer ydmyke overfor oppgavens art og forstå at konsekvensene av beslutningene vi tar, kan være ganske store. Kaoset og motstridende informasjon blir fort en del av hverdagen, og vi må forstå at vi ikke er eksperter på alt, men vise at vi mestrer omstillingen. Vi må også bli rausere kontorene imellom, og hive oss på og applaudere når noen har fått til fremskritt på vegne av næringen og samfunnet forøvrig. Dugnadsånd ville hjulpet for å kunne bygge på hverandres kunnskap og sånn heve ambisjonene fremover.

– Og hvor vil et naturlig sted å begynne være? 

– Det burde være her! sier Hegli og tegner en halvsirkel i luften. Vi befinner oss i andre etasje i Arkitektenes hus, trygt plassert i magen til Norske arkitekters landsforbund.

– Hvis NAL bestemte seg for å be materialprodusentene om å forklare livsløpet til hvert produkt, hadde ting skjedd. Vi kan få ting gjort, det går an å påvirke regelverket i Norge, og får vi med et fellesmål om utslippskutt i tillegg til alt det andre vi skal få løst, vil mye skje. Kan vi samarbeide med både renovasjonsbransjen og entreprenørene, har vi en fin posisjon og kan bidra effektivt til å overkomme store samfunnsmessige problemstillinger.

Globale sirkler

Sirkulærøkonomi er blitt et viktig begrep i det grønne skiftet, altså at ressurser forblir i økonomien så lenge som mulig. Hegli mener en slik økonomi er lett og forstå for alle og bygger på en sunn fornuft.

– Passivhus er i stor grad styrt fra ingeniørhold, og var lenge noe arkitektene tok avstand fra. Det tenkes kanskje stadig at det er to leire, de som fokuserer på energieffektivitet mot de andre, men vi ser mer og mer at alt griper inn i alt. Sirkulærøkonomi er mindre eksperttungt, men også langt mer komplekst å sette i system, sier Hegli. 

I land som Danmark og Nederland, der det er mindre tilgang på naturressurser, har mye blitt gjort for gjenbruk av materialer og livsløpstenkning. Den danske arkitekten Anders Lendager har sammen med blant andre KADK (Det Kongelige Danske Kunstakademis Skoler for Arkitektur, Design og Konservering) laget en egen håndbok om tilgjengelige gjenbruksresurser, og vist hvordan disse markant kan redusere CO₂-utslippene, samtidig som man får bygg med kvalitet og identitet. I Nederland tenker de seg en egen materialbørs og har begynt med nye forretningsmodeller, der man blant annet leaser byggenes enkeltkomponenter og overfører ansvar for vedlikehold og resirkulering til produsentene.

– Når får vi det første byggeprosjektet som ikke har utslipp fra byggematerialer?

– Det blir spennende å se, det er en kul utfordring å gi til bransjen. Det som er viktig er at byggene vi bygger fremover, må være i tråd med Paris-avtalen, som setter rammer for hvor mye karbonintensive materialer vi benytter. I dag bygger vi med materialer som fører til store utslipp, og det kan vi ikke fortsette med, vi må finne andre materialer og andre måter å produsere dem på. Vi må starte jobben med å få dette til, og med Powerhouse har vi vist at det går an, men at det også krever mye fra bygge-industrien, sier Guro Hauge i Zero.

Tine Hegli mener at nærmest ubegrenset tilgang på energi gjennom vannkraft, og i tillegg rikt med naturressurser, er et hinder for vår egen konkurranseevne i omstillingen.

– Det handler om både lobby-virksomhet fra de eksisterende industriene og om kultur. Folk i Norge er klare for å ta i et tak i det grønne skiftet, men bevegelsen får verken ordentlig fotfeste eller fart nok fordi vi har for mye å ta av. Hadde bare strømprisene gått opp, sier hun med et lite smil om munnen.

– Dette er et globalt problem, ikke et nasjonalt.