Arkitektnytt

Forskningsprosjektet Bopilot leverte sin sluttrapport i september i år, etter fire år med designsprint, hackaton, utstillinger, undersøkelser, workshops, seminarer og en rekke andre aktiviteter. Gjennom Bopilot har kommunene Bergen og Trondheim prøvd ut nye arbeidsmåter og samarbeidsmodeller for å finne ut hvordan kommunen kan bli en pådriver for en mer mangfoldig boligsektor. Aktivitetene har vært rettet mot å få realisert pilotprosjekter som kan vise og gi erfaringer med alternative måter å bo på.

Eli Støa er arkitekt og professor ved NTNU og har vært leder for Bopilot.

– Bopilots to pilotprosjekter, Svartlamon i Trondheim og Grønneviken i Bergen, åpnet for to ulike måter å utforske alternative boformer på. I Bergen var det fokus på styrking av sosialt fellesskap og grønt hverdagsliv gjennom deleløsninger, mens de i Trondheim var opptatt av hvordan økt tilgang på rimelige utleieboliger med forutsigbare leieforhold kunne bidra til at flere får tilgang til varige og gode boligtilbud, sier Støa.

Stiftelser gir muligheter

I Trondheim startet de med et nytt leilighetsbygg på Svartlamon som case, men etter hvert valgte de å undersøke nærmere hvordan stiftelser som Boligstiftelsen i Trondheim kunne utvide sine porteføljer av boliger mot en tredje sektor. Boligstiftelsen i Trondheim, som ble opprettet i 1972, har som strategi å øke omfanget boliger som leies ut direkte til den delen av byens befolkning som har behov for rimelige utleieboliger.

– Det vi har sett gjennom arbeidet i Trondheim er at boligstiftelser er en god ikke-kommersiell modell for en mer langsiktig uteleiesektor. Stiftelser gir mange muligheter. Gjennom vedtekter kan man sikre en variert beboergruppe og tilby utleieboliger til grupper som av ulike grunner ikke ønsker eller har mulighet til å kjøpe seg bolig, sier hun.

I Bergen er det kommunen som eier den sentrumsnære Grønneviken-tomten, og i løpet av Bopilot-perioden har Bergen kommune vedtatt at Grønneviken skal være en pilot for deleløsninger, spesielt rettet mot barnefamilier.

– Deleløsninger gir en mer effektiv arealbruk og kan være et virkemiddel for å få ned kostnadene. Løsningene kan innebære alt fra kollektive boformer og grendehusfunksjoner, til bildeling og deling av utstyr. Kommunen er per i dag i ferd med å avslutte reguleringsprosessen, sier Støa.

Viktig med en utadrettet påvirkerrolle

Mens det i Trondheim har vært byplankontoret som deltok i Bopilot, var det Byarkitekten i Bergen som var samarbeidspartner og deltok i Grønneviken-prosjektet fra Bopilots side, og Støa ser mange fordeler med å ha en aktiv byarkitektenhet.

– Gjennom Byarkitekten har Bergen kommune kunnet ta en aktiv og utadrettet påvirkerrolle overfor markedet og boligbransjen. Det er en rolle som flere kommuner burde ta, og vi ser at det å ha en byarkitekt med mandat til å være pådriver, slik de har i Bergen, er en vei å gå, sier hun.

– Kommunene må stille krav

Støa trekker også fram viktigheten av boligutviklingen som verktøy for å oppnå sosial bærekraft og grønn omstilling.

– Vi må tydeliggjøre og øke forståelsen for denne sammenhengen, slik at kommunene i større grad ser boliger som ett verktøy for å skape bærekraftig utvikling. Ved å være mer aktive og stille større krav, bidrar det til at de oppnår sine mål og forpliktelser – siden de aller fleste av FNs bærekraftmål kan knyttes til hvilke boliger som bygges og tilbys befolkningen, sier hun.

– Hva håper du skjer videre, etter Bopilot er avsluttet?

– Jeg håper prosjektet har sådd noen frø som skal vokse videre og at kommunene bruker de mulighetene de har til å påvirke boligutviklingen. Utbyggerne har veldig stor makt, og da tror jeg ikke man kommer noen vei hvis ikke kommunene stiller krav og blir litt tøffere. På lengre sikt er det helt nødvendig for at de skal oppfylle sine forpliktelser, sånn at ikke visjonene om sosial og miljømessig bærekraft bare skal bli tomme ord, sier Støa.