Arkitektnytt

I 1996 tok jeg Eurostar, lyntoget mellom London og Paris, med faren min. Vi var på reise i London. Han hadde bursdag, og vi bestemte oss for å feire med en lyntog-visitt til kulturmetropolen Paris.

 

Vi startet med en english breakfast, egg, bacon og bønner, før vi… – Je voudrais un café au lait…  fikk oss en ekte fransk kaffe og croissant til lunsj ved Louvre. Samme kveld var vi tilbake i anglosaksernes hovedstad tidsnok til en indisk tandoori supper.

 

Vi hadde foretatt et space warp, et hopp i tid og rom så usannsynlig at de bare forekommer i science fiction-filmer.

 

Med hurtigtog var det mulig å switche mellom sentrum i de to nære, men veldig ulike nabobyene. Fra Waterloo stasjon til Gare du Nord og tilbake, på en og samme dag. Det ga en smak av framtid. Og vi elsket det!

 

NSB utkonkurrert

Fire år senere flyttet jeg til København, og reiste ofte tur-retur Oslo – København. Jeg tok toget én gang.

 

Toget var utkonkurrert på pris av bussen, og på tid av flyet. Med to togbytter og gamle togsett føltes det som steinalder. I dag er det ikke en gang mulig å finne informasjon om reisen på NSBs nettsider. Men de oppgir et nummer man kan ringe for tider og priser. En eventuell bestilling tar de 50 kroner i gebyr for. Turen tar nå åtte timer og tyve minutter, koster 850 kroner og medfører ett togbytte. Fortsatt steinalder.

 

Tar toget til framtiden

Ingenting slår å ankomme en by med tog. Med høyhastighetslinjer danker toget lett ut flyet på tid, komfort og miljø.

 

Når det snakkes om lyntog, enten til andre norske byer, eller til København og Europa, har ulike røster ytre at det ikke lønner seg med tog. Verken økonomisk eller i et CO2-regnskap.

 

Visstnok er det billigere og mer bærekraftig å sette opp et par busser på allerede eksisterende veier. Men den sammenligningen er verdiløs.

 

Aldri ville jeg velge buss framfor fly. Bussen er parkert som forhistorisk på lengre distanser. Kun tog kan måle seg med fly. Og hvis toget blir raskt nok, slår det lett flyet når reisen går fra bysenter til bysenter.

 

Høyhastighetstoget mellom Barcelona og Madrid er et godt eksempel. Da ruten åpnet, var samme strekning den mest trafikkerte flyruten i hele Europa. Toget stjal 65 prosent av flypassasjerene.

 

En undersøkelse utført av Urbanet Analyse på Gardermoen flyplass, viser at 90 prosent av passasjerene ville ha valgt tog hvis det var samme reisetid. Med høyhastighetstog ville Oslo – København tatt 2,5 timer. Det er bare å bytte inn flyskrekk-kurset med en reservasjon på D'Angleterre. Så ses vi til lunsj ved Kongens Nytorv!

 

Norsk-svensk samarbeid

Hittil har det ikke vært politisk vilje til å satse på høyhastighetstog til Gøteborg og København. Men med ny regjering er det et taktskifte å spore.

 

Utredningen av høyhastighetstog har foregått i nærmere tre år ledet av Oslo kommune. Et arbeid Venstres tidligere byråd, nå stortingsrepresentant, Ola Elvestuen har vært veldig engasjert i.

 

Kanskje har hans inntreden på Stortinget bidratt til regjeringens bevilgning på 100 millioner kroner til intercity-triangelet med senter i Oslo, og ikke minst strekningen Oslo – Gøteborg som er første del av lyntog-etappen til København, og resten av Europa.

 

Det er ikke bare bevilget penger. Sist tirsdag møttes den nye samferdselsministeren Ketil Solvik-Olsen (Frp) og den svenske infrastrukturministeren Catharina Elmsäter-Svärd. Det ser ut til å være starten på ny vilje til å jobbe på tvers av landegrensene, et håp om at framtiden er litt nærmere.

 

Tid for feiring

Jeg velger å sette av 9. april 2014 til feiring. Da er utredingen fra Oslo kommune klar, og offentliggjøres i Stockholm. Det faller tilfeldigvis sammen med bursdagen min.

 

I gave ønsker jeg meg at Regjeringen annonserer en ambisiøs gjennomføringsplan.

 

9. april 2025 satser jeg på å feire dagen i et tog med en fart på minst 300 kilometer i timen, på vei til kontinentet. Unna vei!