Arkitektnytt

Vi våger oss på påstanden om at arkitektur og byplanlegging diskuteres mer enn noen sinne. En sving innom grupper som «Arkitekturopprøret» og «Byutviklere», begge med flere tusen medlemmer, på en tilfeldig dag i november, viser høy aktivitet. Her diskuteres alt fra posehotell i Oslo sentrum og skateforbud på Aker Brygge, til byantikvarens rolle og fotgjengerbyer, og urbanist Erling Fossen inviterer til frokostmøter om «den vanskelige førsteetasjen» i urbane bygninger. 

Tall fra medieovervåkerne i Retriever viser i tillegg at frekvensen av ord som «arkitektur», «arkitekt» og «byplanlegging» har økt betraktelig i tradisjonelle medier. I aviser på papir og nett, magasiner, tidsskrift og de mest toneangivende tv- og radiosendingene er omtalen økende. Spesielt «byutvikling», som hadde fire tusen oppslag i 2009, har til nå i 2019 nesten ti tusen.

– Vi ser at alle tre begreper øker i omfang gjennom perioden, noe som tyder på at temaene stadig oftere diskuteres, debatteres og omtales i offentligheten, sier analysesjef Guro Lindebjerg i Retriever til Arkitektnytt etter å ha sett på tallene. 

Hva tilfører så denne utvidelsen av debatten om arkitektur? Hvem er de nye debattantene, og hvordan påvirker et nytt mangfold av stemmer arkitektens rolle og status? Mister arkitekten aktelse som fagmenneske, eller gjør økt kunnskap blant folk at man får større respekt for viktigheten av arkitektfaget?

Hva nå, Byggsøk?

Da frilansskribent Ron Røstad flyttet hjem til Tromsø etter jobb og studier i Oslo for 13 år siden, merket han en tiltagende frustrasjon over både utseende, plassering og planlegging av nye bygg i ishavsbyen. I tillegg skjedde byggeriene uten noe særlig debatt. 

– Kjæresten min mente jeg måtte starte en blogg for å få ut irritasjonen, sier Røstad til Arkitektnytt. 

Dermed ble den i dag noe sovende bloggen «Landsbyidiotens guide til arkitektur» født.

– Da jeg begynte med arkitekturblogg, trodde jeg egentlig ikke noe særlig på det, men det viste seg å være interesse for det jeg skrev. 

På bloggen kan vi blant annet lese relevant kritikk av Kystens hus på kaien i Tromsø sentrum: «Kystens Hus lider av det jeg vil kalle arkitekt-feilen. Når arkitekter flys inn til Tromsø blir de slått av den fantastiske naturen, og bestemmer seg for å åpne opp arkitekturen mot sundet og fjellene, for å slippe inn landskapet. Samtidig snur arkitekturen ryggen mot byen.»

Røstad tror økt debatt på flere flater er bra for arkitektfaget. Både fordi arkitektene kan se hvordan bygg og planlegging blir tatt imot, og fordi det skapes en arena hvor arkitektrollen kan bli tydelig. 

– Arkitektene blir noen ganger utskjelt med rette, men en utvidet samtale om arkitektur vil nødvendigvis også føre med seg at folk flest får mer kunnskap om prosessene rundt hvordan et bygg blir til. Det er for eksempel viktig å vite at arkitektene ikke har eneveldig makt over sluttproduktet.

Mye arkitektfiendtlighet oppstår på grunn av slik manglende kunnskap, mener Røstad. Økt kunnskap om arkitekturens muligheter er også viktig. Selv om man ser økt interesse, er diskusjonen om arkitektur mangelfull. Viktigheten av gode byrom i nye boligstrøk snakkes det for lite om.

– Mange kjøper leiligheter i bydeler som markedsføres som «urbane» her i Tromsø. De er fornøyde selv om det ikke finnes noe bydelsrom mellom blokkene, og matbutikken er omgitt av en svær parkeringsplass. De ser ikke problemet fordi ingen snakker kritisk om arkitektur i offentligheten.

Folkeopplysning

Mari Hvattum, arkitekt og arkitekturhistoriker ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo, er selv ikke på sosiale medier, men holder seg til å skrive kronikker i papiravisene. Hun mener økt debatt om arkitektur og byplanlegging må sees på som et rent gode for arkitektfaget. 

– Om dette stemmer, er det en anledning for arkitektene til å komme på banen og gjøre det synlig hvor komplekst arbeidet til en arkitekt er. Det er behov for litt folkeopplysning på dette området, sier Hvattum. 

Det er helt naturlig at folk blir mer interessert i arkitekturen og våre bygde omgivelser, forklarer hun.

– Enten man bor på fjellet eller i midt i byen har alle mennesker befatning med arkitektur hver dag. Den er en ufrakommelig del av livene våre. Hvis det er riktig at det finnes en økt interesse blant dem som er mindre gammeldagse enn meg, er det opp til arkitektene selv å gripe den muligheten.

Nesten ikke til stede

Men er det da slik at arkitektene griper muligheten Hvattum snakker om? Nei, mener den Oslo-baserte arkitekten Tor Olav Austigard. 

– Det er nok riktig at det de siste ti årene har vært en økt interesse både blant politikere, i sosiale medier og med tv-programmer som «Arkitektenes hjem» på NRK. Alt dette er nok med på å dra opp snittet på interessen, sier Austigard, som selv har involvert seg i arkitekturdebatten i både Oslo og hjembyen Stavanger.

– Hvorfor har du valgt å engasjere deg? 

– Jeg vet ikke, det bare kom. Jeg har lenge ment mye om forskjellige ting og følte vel på et slags ansvar for å ta del i debatten. Det bryr meg ikke så mye om jeg får rett, eller om jeg får flertallet imot meg. Det viktigste er at det ikke er helt tyst når viktige beslutninger blir tatt. 

For der arkitekturen hyppigere blir diskutert, mener altså Austigard det gjenstår at arkitektene selv våger å komme skikkelig på banen. 

– Dette handler om faglig modenhet og lyst på å være en ressurs som kan kaste nytt lys på noe. I dag opplever jeg at den økte interessen er der, scenelyset er tent, mikrofonen påslått, men ingen arkitekter griper den. 

– Hvorfor tar ikke arkitektene ordet når interessen er der? 

– Det handler nok litt om kollegialitet. Men vi er jo opplært til å tenke kritisk rundt faget fra skolene vi har gått på, men så blir det tyst når vi begynner å jobbe. Det er rart. Jeg vet det finnes arkitekter i Norge med helt diametralt forskjellig syn på arkitektur, men jeg har aldri sett dem ta debatten offentlig.

Arkitekt for byen

En som har merket den økte interessen mest konkret i eget liv, er kanskje Bergens byarkitekt Maria Molden. Hun mener sågar at hun på et vis har interessen å takke for opprettelsen av stillingen hun tiltrådte i 2017. 

– At politikerne i Bergen så tydelig, både i forrige periode og i den nye byrådsplattformen, vektlegger behovet for en byarkitekt, tror jeg viser noe av denne økte interessen. Når det nye byrådet, som ønsker å gjøre Bergen til landets grønneste storby, ønsker å sikre at Byarkitekten får en markant rolle, så er det så tydelig at man nesten blir skjelven. 

Hun viser også til at den nye arkitekturstrategien til Bergen kommune tidligere i år havnet på lederplass i Bergens Tidende før den var vedtatt. Det har aldri skjedd før innenfor byutvikling i Bergen. Byarkitekten merker også konkret interesse ved at mange tar kontakt med dem, enten de er nysgjerrige, fornøyde eller misfornøyde. 

– Jeg tror det handler om at flere blir bevisste på at det ikke er tilfeldig hvordan våre omgivelser bygges. Den økte forståelsen henger nok sammen med at folk ser og opplever at det bygges bygg i nærmiljøene som bryter og endrer området folk er glad i. Vi ser at det er en krevende jobb å bygge god byarkitektur. Det er noe alle arkitekter må øve på, både å utforme og hvordan en argumenterer for hvorfor løsningene vi velger er gode. Her er debatt og engasjement velkomment og viktig.

Motstand i Trondheim

Også i Trondheim har byutvikling og arkitektur vært en viktig del av den offentlige debatten. Foreslått bygging i park av campusprosjektet ved NTNU og byggingen av storhallen Trondheim Spektrum har vakt stor motstand. 

– Disse sakene og byutvikling generelt har også vært viktige i kommunevalgkampen, og både politikere, mediene og sosiale medier engasjerte seg, sier Steffen Wellinger, professor i arkitektur ved NTNU. 

Han mener arkitektenes rolle ikke alltid har blitt fremstilt med positivt fortegn i disse debattene. Mange er kritiske til at arkitektene går med på prosjekter som har så stor inngripen.

– Det er samtidig en økende interesse for stedsutvikling og klimaendringer, og vi arkitekter bør derfor bidra aktivt i det offentlige ordskifte med tema som bærekraftig byutvikling, arkitektonisk kvalitet, livskvalitet, boformer og sirkulær økonomi for å nevne noen, sier Wellinger. 

Også byarkitekt Molden i Bergen tror den økende interessen skaper en ny og kanskje utfordrende rolle for arkitektene. 

– Oppmerksomheten rundt bybygging utfordrer oss fordi vi nå er nødt til å snakke om det vi gjør og tenker på en forståelig måte. Nå må arkitekten svare for løsningene som velges og hva som gir kvalitet, ikke bare for kunden, men for byen. Det igjen skaper økt forståelse for arkitekturens betydning. Det tror jeg er bra, sier Molden.

Splittet samtale

Spørsmålet er også like gjerne hvem de nye som snakker om arkitektur er, og hva slags agendaer de ulike stemmene har. Joakim Skajaa, sivilarkitekt og prorektor ved Bergen Arkitektskole, beskriver de siste tiårene hvor den gammeldagse aviskritikken av ny arkitektur har forsvunnet, men der nye fora for arkitekturdiskusjon samtidig har blomstret på internett. Han opplever en todeling av denne nye offentlige, digitale samtalen om arkitektur.

– På ett vis har vi mistet den seriøse, overordnete samtalen om arkitektur, men samtidig har vi fått to tydelige trender på sosiale medier, sier Skajaa. 

På den ene side ser vi, mener han, en diskusjon styrt av utviklere, entreprenører, meglere og investorer, som alle har omfavnet det arkitektoniske – blant annet grupper som «Byutviklere». På den andre siden har vi mer folkelige grupperinger i opposisjon til det meste av ny arkitektur, som «Arkitekturopprøret». 

– At utviklere og entreprenører bryr seg mer om arkitektfaget, er på en måte veldig bra. Før hadde arkitekter mer definisjonsmakten over det arkitektoniske, mens de som bygget bygg og eide dem, konsentrerte seg om sine sfærer. At flere er med å diskutere, er positivt, men det er viktig at vi arkitekter ikke faller av diskusjonen. 

Han etterlyser en større samhandling mellom grupperingene. 

– Vi har sett at eiendomsutviklere og arkitekter har arrangert separate seminarer om så og si samme tematikk i samme by, til og med på samme dag. Her bør vi nok bli flinkere til å føre en felles samtale. 

– Arkitektene «outes»

Den andre og mer folkelige gruppen har Skajaa et mer ambivalent forhold til. Den er ofte preget av en nærmest identitetspolitisk kamp mot arkitektene og moderne arkitektur. 

– Enten det handler om motstand mot firkantete hus, fortetting, manglende fargebruk eller bilfri by, er det en slags anti-elitistisk motstand mot arkitektene i disse gruppene som er litt vanskelig å forholde seg til. 

Han mener disse grupperingene har et slektskap til bompengeopprøret, «de gule vestene» i Frankrike og Brexit.

– Jeg er også glad i gammel klassisk arkitektur, men disse grupperingene er en pussig type folkeopprør hvor arkitektene blir «outet» som en estetisk samfunnselite. Det kan nok være fortvilende for mange arkitekter som er fulle av gode intensjoner og opptatt av å tenke på samfunnets beste. 

Det finnes flere løsninger for å myke opp en slik fastlåst debatt, påpeker han. Blant annet kan en gjeninnføring av seriøs arkitekturkritikk være viktig og riktig. Som bøker, musikk, restauranter og film bør også arkitektur anmeldes. Samtidig er konkret involvering av folk flest i utbyggingssaker viktig. 

– Vi må ikke stenge oss inne, men heller åpne feltet. Både arkitekter og utviklere må invitere beboere og andre grupper inn, ikke bare til samtaler, men til helt konkret planlegging. 

– Hva gjør den økte interessen og debatten med arkitektenes status? 

– Jeg tror nok at mange innimellom føler på et statustap. Arkitekten har en mindre tydelig rolle både i samfunnet og bransjen nå enn før. Den klassiske arkitekten fra 1950-tallet finnes ikke lenger.  Om det er negativt, vet jeg ikke. Kanskje det er bra, og et tegn på at vi må utvikle nye roller for arkitektyrket?

Savner kommunen

Henrik Lundberg, en av grunnleggerne av Stavanger-kontoret KAP, har også merket en økt interesse rundt arkitektur. Han mener det skyldes flere ting: fremveksten av sosiale medier, flere omstridte utbyggingsprosjekter og en generell økt interesse for bolig- og byutviking. 

– Bolig er blitt en supervare i Norge. Det er der nordmenn legger mesteparten av pengene sine, og det er derfor ikke rart at engasjementet øker både for boligen som arkitektur og nabolagets stedskvaliteter. Boligen blir et identitetsvalg, en måte å uttrykke verdier på. 

I Stavanger er det spesielt Paradis-området langs jernbanen sør for Stavanger sentrum som har vakt engasjement. For å komme engasjerte innbyggere i møte, har utbyggerne, ved hjelp av reklameselskaper, arrangert medvirkningsverksteder. Det er relativt nytt, og Lundberg savner at kommunen tar en tydeligere rolle i dialogen om hvordan byen skal utvikle seg. 

– Kommunen bør bli noe mer enn saksbehandler. Den må ut i debatten og fortelle oss, både utbyggere og innbyggere, hvordan fortettingen skal gi oss en bedre by. Det er en oppgave som ikke skal overlates til utbyggere og reklamebyråer, fordi det blir mistenksomhet om motivene.

– Hvordan forandres arkitektens rolle i møte med den økte interessen? 

– Det er positivt at folk engasjerer seg i byen sin. Det er jo innbyggernes by. Og det folkelige engasjementet bør etter hvert forplikte. Foreløpig har mye av engasjementet handlet om å kjempe mot en utvikling. Men det er jo nødvendig å slutte fortynningen til fordel for fortetting. Da må man også begynne å se noen muligheter, og engasjere seg for en utvikling.

Tidligere var det arkitektene som drev byutviklingsdiskusjonen, forklarer han. Nå er det et mangfold av stemmer. Derfor må arkitektene slutte å gjemme seg bak oppdragsgiverne og i stedet ta en tydelig posisjon, dersom de vil bli hørt.

– Men selv om vi har en faglig bakgrunn, vet vi ikke nødvendigvis hva som er de beste løsningene, fordi byutvikling handler om flere verdivalg enn utforming. Derfor har arkitekter godt av å bryne seg på både folkemeningen og aktører fra andre fagfelt.