Ingen nordmenn på pallen
Kompisene startet arkitektkonkurransen 120 hours, men har ingen medaljer på hjemmebane.
- 120 Hours er en studentkonkurranse for og av studenter hvor deltakerne blir bedt om å løse en gitt arkitektonisk oppgave innenfor 120 timer.
- Konkurransen er basert på frivillig arbeid og er etablert og drives av AHO-studentene Hans Martin Halleraker, Peder Brand og Magnus Pettersen.
- Konkurransen ble etablert i 2011, og gikk i år av stabelen for tredje gang.
- Vertskapet for konkurransen ambulerer mellom de tre norske arkitektskolene, og i år var den lagt til Bergen arkitektskole.
- Årets deltakere var representert fra:
- 44 land
- 103 universiteter
- 5 verdensdeler
- 420 deltakere
- 249 lag
- Dette gjør etter sigende 120 Hours til verdens største konkurranse for arkitektstudenter.
- I årets jury satt arkitektene Julien de Smedt, Ibrahim Elhayawan, Joakim Skajaa, arkitekturstudent Anders Sletten Eide og kurator og forfatter Beatrice Galilee.
- Vinnerprosjektene for 2013 besto av fire premierte forslag, der tredjeplassen var delt.
- 1. plass: «Untitled» – Hugo Enlart, Eva Maloisel og Charles Aubertin, Ecole Speciale Architecture (Paris, Frankrike)
- 2. plass: «The Geiranger Hug Promenade» – Boris Kanka og Vendula Urbanova, Technical University of Liberec, Faculty of Fine Arts and Architecture FUA TUL (Liberec, Den tsjekkiske republikk)
- 3. plass (delt): «1 City, 2 Scales» – Thiago Fernandes De Almeida og Priscila Moreno Bellas, Universidade Federal Do Rio de Janeiro, Faculty of Architecture and Urbanism (Rio de Janeiro, Brasil)
- 3. plass (delt): «Geiranger Deep Rock» – David Haberts og Anna Fink, Academie van Bauwkunst Amsterdam (Amsterdam, Nederland)
- I tillegg kommer ni hederlige omtaler.
- Norge var landet med høyest deltagertall, med 77 studenter fordelt på tre skoler.
- Premieutdelingen for 2013 ble avholdt i Bergen lørdag 23. februar. Utstillingen på DogA i Oslo åpnet i går og står til 3. mars.
- Les mer om konkurransen på 120hours.no.
– Vi ville skape en arena der det er lov å være best, sier Hans Martin Halleraker.
Han og medstudentene Magnus Pettersen og Peder Brand ved Arkitektur og designhøgskolen i Oslo (AHO) etablerte studentkonkurransen 120 Hours i et forsøk på å skape en kulturendring der studenter våger å skille seg ut og ta risiko. De hevder det råder en snillisme i arkitektutdannelsen, og ønsker å oppfordre til debatt og kritisk tenkning.
Da konkurransen i år gikk av stabelen for tredje gang, hadde den spredt seg til 44 land i fem verdensdeler fordelt på 420 deltakere. Det gjør 120 Hours til den største arkitektkonkurransen for studenter i verden. Selv om Norge med 77 deltakere, er landet med høyest oppslutning, havnet ingen norske studenter på pallen.
Profesjonelt uten gjennomslagskraft
120-teamet ser en klar tendens til at de innsendte forslagene fra norske studenter er tydelig bundet til konvensjoner.
– Mange av prosjektene bærer preg av å være veldig safe. De innehar et høyt profesjonelt nivå, men konvensjonene utfordres ikke, og prosjektene faller derfor igjennom, sier Halleraker.
Medgrunnlegger Pettersen skyter inn at det råder større fokus på korrekt fremstilling enn å kommunisere en idé.
Rektor ved Bergen arkitekthøgskole, Sixten Rahlff, er imidlertid ikke bekymret for at norsk seier uteble. Som en generell kommentar, hevder han at fremstillingen i prosjektene har en altfor stor vektlegging, og hevder at et godt konsept kunne vært klargjort gjennom enkle skisser og tekst.
– Vi blir nok alle blendet av vakre perspektiver, og det synes som om mesteparten av tiden er brukt til nettopp dette, fortsetter han.
Nøktern og vågal vinner
Det var prosjektet «Untitled», laget av studenter Ecole Speciale Architecture i Paris, som stakk av med den gjeveste prisen. Pettersen mener at det nettopp er vinnerprosjektets evne til å kommunisere konseptet på en nøktern, men svært presis og kraftfull måte som gjør det til en soleklar vinner.
Da jurymedlem Joakim Skajaa i går åpnet utstillingen av vinnerprosjektene på DogA, berømmet han prosjektet for å skape en fysisk sammenheng mellom natur og arkitektur. Han beskriver det som monumentalt, artistisk, elegant og sublimt.
– Dette er et godt eksempel på at en god idé kan vinne over gjennomtegning, hevder Halleraker.
– Det er kanskje også derfor norske prosjekter faller igjennom.
Motstand skaper engasjement
Initiativtakerne mener en aktiv debatt er viktig for å lære å kommunisere et tydelig poeng. De overraskes ikke av at pallen domineres av utenlandske studenter, og refererer til det de beskriver som en større sult i utlandet. De understreker at motstand er en viktig generator for engasjement og hevder at dette ikke er en naturlig konsekvens i vårt privilegerte samfunn. Fagmiljøet får derfor et større ansvar for å skape engasjement ut ifra andre insentiver. Det er en slik arena de ønsket å etablere gjennom konkurransen.
– 120 ble til fordi vi var frustrerte over mangelen på debatt og selvkritikk ved egen utdanningsinstitusjon, forteller Pettersen.
Andreklassing Mads Øiern er enig i kritikken. Sammen med Ola W. Høgmoen fikk han hederlig omtale for prosjektet «Landgang», som utforsker et tredimensjonalt rom med ulike tegneteknikker. Halleraker berømmer studentene for å utforske alternative arbeidsmetoder.
Øiern opplever ofte å bli kritisert for at metodene er upresise, og arbeidet blir sjelden godtatt som ferdig oppgave. På spørsmål om de blir oppfordret til å utvikle sin personlige uttrykksform, svarer han tørt:
– Det blir ikke vurdert likeverdig med å flytte rundt på bokser.
Ny vin i Oslo?
Hederlig omtale fikk også AHO-prosjektetene «Relocation to the Fjords» og «Activating Towers». Halleraker og Pettersen mener forslagene er eksempler på tendenser i endring ved skolen. De anser dem som kritisk tenkende prosjekter skolen bør omfavne for å generere en faglig utvikling på et internasjonalt nivå.
De hedrede AHO-studentene er samstemte i at 120 er en viktig arena for å utfolde seg utenfor skolen, og betegner det som befriende å bli kreditert utenfor boksen.
– Det er fint å få bekreftelse for sin intuitive prosess, og samtidig er det viktig for den faglige diskusjonen, sier Øiern.
Også den nyansatte lederen ved Institutt for arkitektur ved AHO, Thomas McQuillan, ønsker 120 velkommen i manesjen. Han beskriver det som et viktig studentinitiativ på tvers av de norske arkitektskolene, og uttrykker full støtte fra egen institusjon.
– AHO vil fremover sette søkelys på skolens evne til å utdanne eksperimenterende og konseptuelt sterke arkitekter på internasjonalt nivå, og ønsker 120 Hours’ innspill velkommen som et ledd i dette, utdyper han.
Har tro på fremtiden
Pettersen legger til at diskusjonene og arbeidet i studio isolert sett er godt, men at skolen som samarbeidsarena og diskusjonsforum oppleves som så å si ikke-eksisterende.
– Det virker som skylappene er så store at man ikke evner å se egne ressurser, sier han, og trekker frem Bergen arkitekthøgskole som et forbilde der samarbeid og fellesskap står i fokus.
Halleraker mener at alle ressursene ligger til rette for at norske skoler kan posisjonere seg i utlandet:
– Men for å kunne konkurrere internasjonalt, må man hele tiden vurdere sin egen institusjon og være mer kritisk til seg selv. Det må diskuteres mer, og man må tåle kritikk, avslutter han.
