Arkitektnytt

Klima- og miljøkrisen er her fortsatt, selv om vi i noen uker har fortrengt denne realiteten til fordel for en akutt pandemisk tilstand. Pandemien er selvsagt alvorlig nok, og tar vi med de konsekvensene det har for økonomi og samfunn i det store, er dette noe vi vil slite med i mange år fremover. Det var kanskje ikke den nye spanskesyken vi ble rammet av, men det har like fullt vært en vekker for hvor sårbare vi er, og at det helt sikkert ligger andre mikroorganismer og lurer der ute et sted – som på ny kan ramme oss, og da potensielt med enda verre utfall. 

Det er kanskje litt tidlig enda, siden faren ikke er over, og siden det spås at nye bølger av smitte vil skylle inn over oss – men har vi allerede lært noe vi kan overføre til den underliggende klima- og miljøkrisen? Jeg tror det, og mener også at vi allerede nå må anvende denne kunnskapen i kampen for å redde natur og klima for fremtidige generasjoner. 

Handlekraft: Det mest påfallende i vinterens pandemihåndtering er handlekraft. Før vinteren 2020, var det mange kommentarer om at klima- og miljøproblemene ville kreve mobilisering på nivå med en krigstilstand. Selv om dette synspunktet er høyst troverdig og begrunnet i solid kunnskap, har ikke regjeringer og samfunn rundt omkring i verden, vært i nærheten av en slik reaksjon. Ofte er unnfallenhet begrunnet i økonomiske systemer og faren for å miste vår velferdsstat, eller at det overhodet skulle være mulig å endre adferd på et nivå som ville være nødvendig. 

Denne vinteren har vi bevist det motsatte, at stater kan mobilisere voldsomt over natten, og at det er mulig å endre adferd så radikalt at det umiddelbart får og store, strukturelle og varige konsekvenser. 

Forbruk: Når samfunnet endres i sine strukturer – reiser nærmest opphører, butikker og arrangement stenger, endres forbruket dramatisk. Vi forbruker mindre av varer og tjenester fordi de blir vanskeligere tilgjengelige, men også fordi mange blir mer forsiktige med å bruke penger. Usikkerhet legger en demper på økonomien, og Norge er i dag inne i den største økonomiske nedgang siden forrige økonomiske krise i 2008. 

Før vinteren 2020, ble vi stadig minnet på skadevirkningene av vårt forbruk, som utarmer jordas ressurser – og av alle våre reiser som øker utslipp av skadelige klimagasser. Like fullt var de fleste tiltak symbolhandlinger siden både forbruk og utslipp av klimagasser fortsatte å øke. Som en følge av pandemien er verdens flytrafikk redusert med 90%, og oljeprisen har vært nede i under 20$ fatet – som viser at innlærte forbruksmønster er mulig å bryte når motivasjonen er sterk nok.

Tid: Nesten ingen går til jobb, men har hjemmekontor – og møtene på Teams tar halve tiden av tradisjonelle møter. Barnehager, skoler og universiteter har / har hatt hjemmeundervisning, kvelds-, idretts-, kulturaktiviteter er stoppet eller går digitalt. Ikke drar vi på hytta (nå er det vel en viss oppmykning der) eller til utlandet, og vi bruker så lite tid som mulig til handling og innkjøp. Alt dette frigjør tid, fordi vi ikke har noe valg. Enten vi vil det eller ikke må vi konfrontere våre hverdags- og helgeaktiviteter, og reflektere over hva vi har brukt, og skal bruke tiden vår til. Igjen handler det om innlærte mønster som brytes, og gir muligheter for refleksjon over andre disponeringer. 

Sårbarhet: Det kanskje mest kritiske vi har lært av vinterens tilstand er hvor sårbart vårt samfunn er for globale krefter og tilstander som brutalt forrykker den balansen vårt økonomiske system er bygget på. Videre er det blitt tydelig at økonomiske endringer og den globale smitte har påvirket de sosiale strukturer sterkere enn det var mulig å forestille seg. Sjelden har vi fått demonstrert sannheten i det noe lakoniske uttrykket om at "alt henger sammen med alt", og den lokale tilstand kan bare i begrenset grad skilles fra den globale. 

På samme vis er klima- og miljøkrisen global, og alt vi foretar oss på ulike nivå og i ulik skala, vil ha betydning også andre steder. Den blottlagte sårbarheten i denne globale tilstand, er ikke et argument for å lukke samfunn og grenser, men for en større bevisstgjøring av sammenhenger og forbindelser, og for at vi alle også har et globalt ansvar for våre lokale handlinger. 

Svaret på pandemien og den påfølgende økonomiske- og sosiale krisen, er kunnskap og refleksjon. Selv om det har blitt en godt brukt floskel at kriser kan brukes til noe, er det like fullt en opplagt mulighet vi har ansvar for å bruke. Pandemiens omveltende tilstand er påtvunget, men vurdert som livsnødvendig. Den skjellsettende erfaringen at det faktisk er mulig å gjennomføre drastiske endringer på kort tid, i kombinasjon med en erkjennelse av at vi kanskje ikke lenger ønsker oss helt tilbake til der vi var – gir tross alt håp om endring også på andre områder. 

Men en forutsetning for dette, er at det nå vises like sterkt politisk lederskap for klimaet og naturmiljøet, og at det vises like stor vilje til å bruke økonomiske virkemidler for å dreie samfunnet i ønsket retning. Allerede nå ser vi tegn til det motsatte, at krisen blir brukt av politiske opportunister til å legitimere økt forbruk og ytterligere utarming av vårt natur- og ressursgrunnlag.  

Klarer vi derimot å gjøre det rette, er ikke krisens offer forgjeves, og omdanningen kan fortsette i en retning som gjør samfunnet mer robust og fleksibelt, bygget på sosial bærekraft og en grunnleggende forutsetning om økologisk balanse.  

Gisle Løkken

----------------------

Om Idédugnad 2020:

Den amerikanske arkitekten, byplanleggeren og teoretikeren Michael Sorkins døde av covid-19 den 26. mars 2020. Hans død setter i gang en rekke tankeprosesser om arkitekturens tilstand og fremtid, mener Gisle Løkken, president i Norske arkitekters landsforbund.

I forlengelse av Løkkens innlegg oppfordrer nå NAL og Arkitektnytt alle lesere til å spille inn sine forslag om veien fremover, med utgangspunkt i de to følgende spørsmålene:

• Hva kan arkitektene gjøre for å komme styrket ut av unntaksvåren 2020?
• Hvilken vei bør arkitekturen gå fremover i lys av vårens store omstillinger?

Send oss tanker, ideer, notater eller innlegg i en e-post                   til arkitektnytt@arkitektnytt.no eller ta i bruk kommentarfeltet på Arkitektnytts Facebook-side.