Arkitektnytt

Kuratorene for Oslo Arkitekturtriennale gjemmer seg bak et tegn som ikke finnes. Tegnet ble forsøkt funnet opp av reklamemann Martin K. Speckter i 1962, og han kalte det «interrobang». Speckter savnet et tegn som både spør og «roper ut», så han slo sammen spørsmålstegnet med utropstegnet. Tegnet slo ikke helt an (er det mulig‽), og har ennå ikke oppnådd tastatur-status. Samtidig er det noen som har sansen, blant andre et «agitpunkfunk»-band fra Leeds og, altså, arkitektkontoret som har fått ansvaret for Oslo arkitekturtriennale 2019.

Interrobangs konsept ble plukket ut blant 71 innsendte forslag i en åpen internasjonal konkurranse, så allerede der må de ha levert et smell. Triennalen skal undersøke begrepet «degrowth», som på norsk er blitt «nedvekst»: Vi må gjøre noe med vårt begrep om vekst. Det er enkelt å smykke seg med en kritisk holdning til vekst, men vanskelig å organisere fellesskapet til å gjøre det som monner.

OAT skal forene nedvekst med arkitektonisk produksjon og byutvikling, noe det er lett å forestille seg vil gjøre vondt i bransjens mange armer og ledd. En kraftig avvenningskur, der man blant annet kutter betong og andre miljø- verstinger fra dietten.

For å gi oss en kraftig injeksjon av interrobang, skal OAT også være med å utforme Arkitekturdagen 2019 (27. september). Konferansen arrangeres av NAL, og pleier å få godt skussmål blant deltakerne, men i år skal kuratorene snu konferanseformatet på hodet, melder vikarierende OAT-direktør Martin Braathen. Det blir spennende å se hva dette innebærer, men jeg håper de har tenkt å spørre og rope på en måte som skremmer vannet av folk, og medfører «nytenkning» av ulike slag.

September er gjerne en travel måned, den første høstmåneden da «alt» skjer. Derfor er det ikke tilfeldig at også landskapsarkitektene slår på stortromma. Den årlige verdenskongressen til International Federation of Landscape Architects (IFLA) er i år lagt til Oslo, og i en uke fra midten av september vil hovedstaden fylles med landskapsarkitekter fra hele verden som skal diskutere «common ground». 

For den utålmodige er enda en storsatsing lagt til Oslo i år. Urban Future Global Conference skal diskutere bærekraft fra 22. til 24. mai, og ifølge programmet er det mye å hente for alle som er interessert i byutvikling og materialbruk.

Mens Arkitekturdagen, Urban Future og selve IFLA-konferansen varer én dag eller to, bretter Triennalen seg ut over hele høsten, fra 26. september til 24. november. Det gir rikelig anledning til å stille spørsmål og gjøre seg bemerket på mange vis, gjennom utstillinger, publikasjoner, uteromsprosjekt og en rekke foredrag og debatter. Eller? En heldagsaffære som Arkitekturdagen er såpass avgrenset at resultatet blir tydelig for alle som er der, og i pausene snakker man gjerne om kvaliteten på foredragene. I en triennale er det større fare for strekkskader.

Hvordan måler man effekten av konferanser og triennaler? Er ringvirkningene så kraftige som de burde være? En triennale bør nå ut til den interesserte allmennhet. En IFLA-konferanse kan ideelt sett gjøre det samme. Hvordan sier man «bang» på en måte som vekker interesse utenfor fagfellesskapet? Naturligvis er det viktig å hygge seg med kolleger og styrke identiteten innad, men arkitektbransjen har pådratt seg en kronisk bekymring for egen innflytelse i samfunnet, som man stadig prøver å døyve. Det er derfor man drar til Arendals-uka i august, en annen fast begivenhet på kalenderen. Her møtes makteliten og en hærskare av lobbyister, så da må det jo lønne seg å være til stede?

Arkitektnytt har fra forrige nummer gått over til hundre prosent resirkulert Cyclus-papir. Vi gjør dette for å bidra til nedveksten, men også fordi papiret er mykt og gir god kvalitet. Håper dere setter pris på det!