Arkitektnytt

Fire vinnere ble løftet fram, som alle forvaltet stødige prinsipper for bærekraftig infrastruktur, forbindelser og sammenhenger, grønne kvaliteter med mer. Men et overdøvende spørsmål meldte seg: Hvor ble det av menneskene oppi alt dette? 
 

Bidragsyterne fokuserte på det de har kompetanse på som fagpersoner, og de gjorde det godt. Men når ingen av bidragene forholder seg eksplisitt til spørsmålet om hvem det er som skal bo her, er det problematisk på systemnivå. Riktignok skrives det om å skape områder «tilrettelagt for innbyggerne» med «gode bomiljø» der transportbehov skal dekkes «til fots eller på sykkel». Men med mindre man har konkrete mennesker i tankene eller (aller helst) empirisk holdbare sannsynlighetsscenarioer å legge til grunn, blir dette kun tomme, om enn visjonære, ord. 

 

Utfordringen ligger i hvem som inviteres til å konkurrere med sine ideer. Jeg mener ikke å underdrive arkitektens historisk viktige rolle som samfunnsbygger, men å påpeke at det arkitekter tenker fram, til slutt blir strukturerende, fysiske og ideologiske, rammer for folks hverdagsliv.
 

Arkitekter skiller seg ikke fra andre mennesker med tanke på hvordan livene deres utfolder seg. De vokser opp under like forhold (sosioøkonomisk sett), studerer sammen, bor i de samme bydelene, gifter seg med hverandre og har barn på samme skoler. Vi trekkes alle mot folk som gjør oss trygge på hvem vi er. Men når arkitekter skal utforme samfunnets rammer, er det viktig at de er sensitive for at folk ikke nødvendigvis er som dem. 
 

I et debattinnlegg på arkitektnytt.no 5. februar, skriver Petter Nordahl at arkitekter «tradisjonelt er rekruttert fra et sosialt sjikt som ikke vet hva klasser er (…) Hvordan kan de da tilrettelegge for en klasse i byens rom som de nærmest av genetiske årsaker ikke er i stand til å forstå?» Om enn unyansert, er poenget viktig. Enkelte områder i Oslo fungerer godt fordi det er de samme som planlegger, bygger og bor der. Andre områder fungerer tilsvarende dårlig på grunn av folk som planlegger og bygger for mennesker de ikke kjenner, på steder de ikke ønsker å bo. Dette har ikke med fravær av evner eller gode intensjoner å gjøre, men evner og intensjoner strekker ikke alltid til.
 

Klasse forklarer selvsagt ikke alle forskjeller på folk, men klasse er viktig. Et grep i den skalaen som Hovinbyen representerer forutsetter et bedre grep om variasjoner i sosialt liv enn hva arkitektkonkurranser er i stand til å levere. Gitt sin posisjon som «buffer» mot Groruddalen utgjør Hovinbyen et viktig strategisk område. Ikke bare fordi vi trenger plass til å huse folk, men fordi måten vi huser dem på vil forsterke eksisterende tendenser eller bryte med dem. Det er viktig å ta bevisst stilling til hvilken rolle Hovinbyen skal ha, som strategi, middel og/eller mål, i framtiden. 
 

Skal østkanten trekkes nærmere sentrum? 

Skal vestkanten få en parsell på østkanten? 

Eller skal sentrum bli større?
Disse spørsmålene handler om mer enn tilrettelegging og sammenhenger, det handler om tilrettelegging og sammenhenger for hvem. 
 

I en artikkel om Hovinbyen, i Arkitektnytt 02/2015, peker Even Smith Wergeland på at arenaer for kulturliv har måtte vike for fysisk aktivitet. Det speiler tendenser i samtiden, men ikke nødvendigvis generelle tendenser. I bydel Alna sykler de for eksempel stadig mindre, til tross for et av byens beste sykkelveinett. 

Klasse handler om samfunnet som systematisert ulikhet: Økonomisk ulikhet, forskjeller i utdanningsnivå og helse- og livsstilsforskjeller. For å si det med Marx: «Mennesket skaper sin egen historie, men ikke under omstendigheter det selv har valgt». 
 

Når vi tillater klasseskiller å manifestere seg i bosettingsmønstre, er resultatet en by preget av geografisk konsentrasjon av ulikhet. Oslos utvikling har båret preg av en stadig forflytting av arbeiderklassens materialiserte fotavtrykk. Vi kan avskrive det som gentrifisering, men når «alle» bodde i sentrum måtte samfunnslag forholde seg aktivt til hverandre. Når drabantbyene på østkanten tar over som arbeiderklassens domener, skal det godt gjøres, for dem som verken bor eller jobber der, å føle på den sosiale ulikheten. Dette handler om å føle på hvordan andre sosiale grupper enn de «jeg» tilhører, bygger opp sin tilværelse.
 

Tar vi bane 5 vestover fra sentrum, stiger gjennomsnittsinntekten og andelen med høyere utdannelse for hvert stopp. Tilsvarende synker det når vi tar samme bane østover. 
 

Om gettoene er basert på privilegier eller på nødvendighet, er ikke poenget. Poenget er at vi trenger solide sosiale analyser og vurderinger allerede på idénivået i byutviklingen, framfor å fortsette med å la samfunnsvitere representere velferdsstatens dårlige samvittighet og utrede hvorfor ting gikk galt i etterkant. Sosiale forhold bør ha en like selvskreven plass i ideene som skal forme verden, som bærekraftig infrastruktur og estetikk. Noen faggrupper har brukt like lang tid på å tilegne seg kunnskap om sosial kompleksitet som andre har brukt på kunsten å planlegge, utforme og oppføre byggverk. Begge deler kreves for å gjøre utvikling godt. Dette er ikke noe som kompenseres gjennom slumpvise folkemøter eller kreative workshops etter at de kraftigste føringene er satt. Mellom det planlagte bygde og folks hverdagsliv i praksis, vil byen alltid manifestere seg som et kompromiss. Vi kan velge å spille aktivt på dette til felles beste, eller vi kan overlate ting mer eller mindre til tilfeldighetene. 
 

Dette er som nevnt en kritisk refleksjon over hva konkurransebidragene til Hovinbyen samlet utgjør, og ikke minst en oppfordring til framtidige konkurranser: Hovinbyen skal være del av en nytenkende og framtidsrettet byutvikling, men er det ikke på høy tid å tenke både nytt og framtidsrettet også rundt hvem det er som får lov til å tenke ut ideene?