Arkitektnytt

RESPONS

1.

«After belonging» er en heller intrikat tittel. Den fastslår noe som kan forstås som et faktum, reiser et tema for undersøkelse, eller uttrykker et verdisystem som understreker nødvendigheten av at følelsen av tilhørighet nå er global, og at stammetilhørighet, lokal tilhørighet eller nasjonal tilhørighet har liten verdi.

 

Jeg er invitert til å gi en respons til de tre foredragene i denne første konferansedelen om global ekspertise;  “ …interrogating… the role of the architect within current processes of globalization. By addressing economic, ecological, and logistic networks, this first section questions previous understandings of global expertise and practice, and seeks a new frame of action and discussion.”

 

Og jeg er invitert til å kontekstualisere kommentarene mine med et nordisk perspektiv.

2.

Transformasjon i territoriell skala er ikke nytt i menneskehetens historie. Hva som derimot er nytt er hastigheten endringene skjer med, og hvordan demografiske endringer virker sammen med klimaendringer og alle typer human advocacy og gir et eksponentielt resultat.

 

At mapping er et redskap innenfor arkitektdisiplinen samtidig som det kan være et politisk verdifullt redskap, er heller ikke nytt. Men det digitale og nye medier gir oss en overveldende kapasitet til å kartlegge både fakta og transformasjonsprosesser. Det er interessant å se hvordan digital mapping nå er blitt et redskap og en praksis som kunst, arkitektur og geografi har til felles.

 

Det finnes en tendens til å se transformasjonen drevet av krefter som er sammenlignbare med gravitasjon, og derfor umulige å påvirke eller å kontrollere effektene av. Forsøk blir ofte sett på som patetiske. Vi ledes uunngåelig til å tro at etablerte kollektiver må brytes ned og at framtida er å se våre liv og vårt arbeid i et diaspora, som forhåpentligvis er styrt av en eller annen global orden og globalt verdisystem.

 

Et Nordeuropeisk perspektiv ville være å trekke fram den store mengde byer og lokale samfunn som fortsatt er velfungerende: Sola skinner på småstedene! Og til og med understreke at: Både historisk og empirisk er nasjonalstaten den eneste politiske og territorielle institusjonen som har kunnet tilby innbyggerne sine både velferd og demokrati. 

 

3.

Det finnes 565 000 arkitekter i Europa. Profesjonen driver i all hovedsak med konsulentvirksomhet. ACE -  The Architects Council of Europe – publiserer statistikk for den europeiske profesjonen hvert tredje år. Det finnes noen overraskende fakta i 2014-utgaven av statistikken. ACE-presidenten Luciano Lazzari opplyser om at 80% av arkitektene i verden hører til i Europa. Prognosene sier at om ti års tid vil bare 20% av verdens byggeaktivitet skje i Europa. Nå da Østen mer er i stand til å dekke sin egen konsulentvirksomhet, er Afrika det nye markedet for arkitekttjenester.

 

De fleste av arkitektene – 74% - er registrert som enkeltmannsforetak på grunn av at det er vanskelig å få fast sysselsetting. Profesjonens erfaringer er ekstremt bundet til det lokale. Bare 5% av de europeiske arkitektene hadde utført arbeid utenfor eget land.

 

Dersom vi ser på de europeiske arkitektskolene forsøker de å tilpasse seg situasjonen, ikke ved å gå i samme retning mot et globalt curriculum, snarere kultiverer de enkelte skolene sin egen identitet.

 

4.

Lenge har det eksistert et marked for signature architecture. Prestisjefylt byplanlegging ble for eksempel et internasjonalt marked allerede for 100 år siden da Chicagobaserte Griffin vant den internasjonale konkurransen om byplanen for Canberra, den nye hovedstaden i Australia. Når Herreros tegner Munchmuseum i Oslo er han en del av et slikt marked. Det samme er tilfelle for Kleihus and Schuwerk som tegner Nasjonalmuseet og Aart Architects som skal designe Kulturhistorisk museum på Bygdøy.

 

Men en annen kategori av arkitekter eksisterer fortsatt og trives noenlunde: Den lokale arkitekten har en rolle lik den lokale tannlegen. Han kjenner morfologien til tennene til alle klienter, og reparerer gamle tenner og setter inn nye.

 

Noen ganger får dette arbeidet karakter av det som jeg i arkitektmiljøer i statene har hørt omtalt som «local war» – lokal krig – da effektene av globalisering må utfordres.   

 

5.

 

Effektene av globaliseringskreftene har vær mest tydelige i de raskt voksende byene. Dette kartet viser Lucky Summer-området i Nairobi. Et byområde som er produsert for folk fra landsbygda som kommer til byen og lever livet sitt som lavere middelklasse i et område som er utviklet av internasjonale eiendomsutviklere og tegnet av internasjonale konsulenter.

 

Lucky Summer er ikke slum, men ordinær og legal byutvikling. Bildet kan brukes til å adressere spørsmålene om arkitektroller innenfor globaliseringsprosessene.

 

Både informativ og vakker mapping er utført i afrikanske byer, av amerikanske universiteter og publisert på Nederlandske forlag.

 

Jeg har vært veileder for 10 doktorgradsstudenter som har arbeidet og arbeider med øst-afrikanske byer. Kanskje jeg kan påberope med en form for global kunnskap om dette temaet.

 

Dersom du skal handle som arkitekt i disse områdene er det ikke tilstrekkelig med ekspertise, du må være del av den lokale kulturen, kjenne terrenget og svømme som fisken i vannet – for å bruke terminologi fra geriljakrigen. Dette gjelder dersom du har til hensikt å gjøre en reell forskjell og ikke begrense handlingene dine til den form for temporære stunt som resultater av arkitekturturisme.

 

6.

 

Bortsett fra regnskogsødeleggelsen er dere kanskje ikke kjent med transformasjonen i rurale områder, men noen av de mest fundamentale og skremmende transformasjonsprosessene skjer nå på landsbygda. Skremmende fordi til de grader har betydning for matproduksjon og store og livsbærende økosystemer.

 

Kina omfatter omtrent en million landsbyer. Sitasjonen på landsbygda i Kina har i motsetning til byene vært relativt stabil, dersom vi ser bort fra hvordan landsbygda har forsynt byene med en stor mengde ung og floating population med få rettigheter.

 

Her ser bestemor og tvillingene på at huset deres rives ned. Datter og mor til barna er del av arbeidsstyrken fra landsbygda som tjener pengene sine i Hangzhou i Zhejiang-provinsen. Bestemor har derfor bra med penger. Tvillingene er dyrt kledd.

 

Både hun og fotografen er vitne til en fundamental strukturell endring. Det kommer helt opplagt til uttrykk i arkitekturen, hun flytter til et eiendomsutviklingskompleks rett ved. Men hun observerer også den omfattende demontage som nå skjer i rurale områder. I Kina ved at ikke bare form for bosetting, men også habitat, hele eierskapet og driftsform i kinesisk jordbruk blir utfordret. 

 

Dette er problemer av en type som må løses på et strukturelt og politisk nivå. De er absolutt gjenstand for kartlegging. Sann mine ord, informative og vakre bøker er på vei! Men landsbyene er også lokaliteter forlocal war, og relevant for arkitekturpraksiser der en produserer alternativer og på denne måten reiser diskusjoner med lokale myndigheter, som har langt mer makt i Kina enn mange synes å tro.

 

Wang Shu – Pritzkerprisvinneren – har gått foran (sammen med studenter og lærere på School of Architecture, China Academy of Art) ved å vise resultater av arbeidet sitt i kinesiske landsbyer på årets biennale i Venezia.

 

7.

Denne typen relativt skitne strukturelle endringer viser seg også i europeiske rurale områder og i norske kystsamfunn.

 

Nesten all arbeidskraft på land i norske fiskerier er nå rekruttert fra et prekariat som er hentet i det gamle Østeuropa. Denne litauiske unge kvinnen egner skrei-liner med makrell fra januar til april, for lav betaling og med få rettigheter. Den midlertidige tilsatte arbeidsstyrken erstatter det som tidligere var faste lokalt baserte arbeidsplasser. De strukturelle endringene gjør noe med et lokalt samfunn. Habitat faller fra hverandre som resultat av det jeg har kalt demontage av rurale systemer.

8.

 

Arkitekten i aksjon.

 

For argumentasjonens skyld:

 

HØR TIL! DO BELONG!

 

Min helt er den uredde lokale arkitekten – tannlegen – som tar del i lokale utfordringer og konflikter. 

 

Karl Otto Ellefsen 09.09.16

Innlegget er oversatt til norsk av forfatteren, men finnes i engelsk originalutgave på karlottoellefsenblogg.com.