Ghilardi+Hellsten jubilerer på ROM
10 x 10 x 10: Arkitektnytt stilte ti spørsmål til arkitekt Ellen Hellsten, og fikk ti svar om de ti årene som feires.
Fredag 30. september åpnet utstillingen «Cross Section» på Galleri ROM, kuratert av Superunion Architects. Den markerer Ghilardi+Hellstens 10-årsjubileum som kontor. Kontoret ble startet i 2003 av arkitektene Franco Ghilardi og Ellen Hellsten.
Runde tall gir tid for ettertanke så Arkitektnytt stilte Ellen Hellsten et spørsmål for hvert av de ti årene som har gått for å se om det var mulig å komme jubilanten nærmere inn på livet.
1) Hvis du for ti år siden hadde sett inn i fremtiden og fått øye på denne utstillingen – hva hadde overrasket deg mest?
Jeg tror det ville vært, som også Juan Herreros skrev om oss til utstillingen, at det går an å ha en eksperimentell, nesten amatørmessig holdning, etter 10 år i bransjen, – og samtidig tjene til livets opphold. «The office timeline» og «track record» ved inngangsrommet viser dette. Jeg ville blitt veldig inspirert og optimistisk hadde jeg sett dette for 10 år siden.
Samtidig som jeg sikkert hadde blitt tappet for energi av å se hvor lite av det som er realisert.
2) Dere har prosjekter i flere skalaer og formater – hva er fellesnevneren for G+Hs arbeider?
Prosjektene har ikke bare ulik skala eller format, men også konsept, innhold, form, rom og muligheter for opplevelse. I utstillingen har vi ønsket å formidle denne variasjonen og vi mener at felles for våre prosjekter er at de er svært ulike.
Vi er ikke dogmatiske og har ikke et manifest. Vi ønsker heller ikke å skape en gjenkjennbar signatur. Men vi hører stadig at folk mener det motsatte. Kanskje har nettopp dette blitt vår signatur?
I utstillingen ser vi at mange prosjekter har sterke forbindelser til hverandre. Offentlig rom er nok det tema som går igjen i nesten alle. Vi klarer simpelthen ikke å plassere et prosjekt i en kontekst uten å diskutere et mye større «nedslagsfeltet» enn selve tomten.
3) Hva tror du kommer til å være kjernen i G+Hs tyveårsutstilling i 2023?
Vi har et mål om å bygge totalt ti interessante bygg. Samtidig engasjerer vi oss i urbanisme og ikke-byggbare format, slik vi gjør i dag. Kanskje kan vi fortelle om disse?
En ting sikkert, hvis det blir en utstilling, så vil skala, format, konsept, innhold, form, rom og opplevelsen være helt annerledes enn «Cross Section»!
4) Som fersk førsteklassing ved AHO husker jeg deg som en foreleser med en kritisk tilnærming til faget. I så stor grad at den egentlig ikke ble overgått av noen i løpet av de påfølgende studieårene. Hvordan synes du denne ideologiske tilstedeværelsen reflekteres i prosjektene deres?
På samme måte som jeg underviste på AHO så mener jeg at arkitekten må inneha en kritisk holdning til den praktiske utøvelsen av faget, men vi ser ikke på oss selv som intellektuelle eller teoretikere – vi er pragmatiske og på ingen måte ideologer. I vår praksis finnes den kritiske holdningen særlig på to nivåer.
På et overordnet nivå kan en arkitekt med en kritisk holdning gi et prosjekt merverdi, ideer som ingen forventet, uten at det går utover oppdragsgivers bestilling. Her har man påvirkningskraft, og det er plass til flere agendaer.
På et annet nivå bruker vi den kritiske tilnærmingen som en metode innad på kontoret for å teste ideer og konsepter – og hele tiden strekke oss selv og kvalitetene i prosjektene til det ytterste.
5) Hva er best, og verst, ved å ikke være et «ungt» arkitektkontor lenger?
Det er herlig befriende å bli 40 og endelig voksen! Før fikk man spesiell oppmerksomhet og invitasjoner fordi man var ung. Nå kommer disse kun fordi man er kvinne – litt vanskeligere å vokse av seg. Begge deler er like stigmatiserende, selv om alt sikkert kan utnyttes til en fordel.
Men det vi alltid har fokusert på er å bygge en base på «project talks» hvor vi ikke trenger å snakke så mye om oss selv. Hvor vi kommer fra eller hvor gamle vi er.
6) Hva har emosjonelt sett vært det sterkeste øyeblikket i kontorets levetid?
Det var vanskelig. Arkitektur og urbanisme er saktegående, lange og byråkratiske prosesser, og av samme grunn kommer følelsene knyttet til vedtak og resultater godt fordelt i mindre, oppstykkede porsjoner. De største «utbruddene» kommer nok når vi vinner og taper konkurranser.
Å få delta i Munch-konkurransen var et høydepunkt for kontoret, selv om resultatet var nedslående for vår del.
Nå i sommer var tapet av Økern Sentrum-prosjektet et «slag i trynet», noe som vi fortsatt bearbeider. Etter seks år med ideutvikling og bearbeidelser av prosjektet har detaljering og bygging gått til andre arkitekter.
7) Hvilke faglige avgjørelser har det ligget mest tvil bak?
Umulig å si. På kontoret tas det avgjørelser hele tiden. Det er utmattende, men unngåelig i vårt fag. Kvantiteten av beslutninger som må tas er så stor at man ikke kan tillate at noen av dem blir for viktige eller spesielle.
8) Hvis du ved et trylleslag kunne fjernet ett bygg fra Oslo, hvilket skulle det vært?
I utgangspunktet mener vi at det er rom for det meste i en by. Et autentisk bymiljø utvikles gjennom ulike syn, interesser og konflikter.
Men et nybygg som har skuffet meg stort er det nye Astrup Fearnley museet. Jeg har aldri forstått metaforisk arkitektur som annet enn påfunn. Oftest som en konsekvens av mangel på ideer eller misforstått stedstilpasning. Dessuten er rommene dårlig, flyten håpløs og opplevelsen minner om et besøk i banken.
Synd at Renzo Piano bygde sitt dårligste bygg i Oslo.
9) Og hva ville du plassert der i stedet?
Vi kan jo ta et annet museumsprosjekt fra Renzo Piano, for eksempel the Menil Collection i Houston – et intelligent og vakkert bygg! Hvorfor måtte han gi oss en båt når han kan tegne prosjekter som dette?
10) Når begynte du sist å le høyt i møte med en bygning?
Det er mange bygninger som ar forundret meg, men kan ikke huske å ha ledd høyt. Å le høyt av bygninger er vel litt på kanten av galskap eller?
Men vi har fått som kommentar i en byggesak en gang, at vi hadde laget et «morsomt» prosjekt. Men at det ikke kunne godtas. Jeg klagde på dårlig og vag begrunnelse og fikk medhold!
Jeg husker barna våre lo veldig da de så Salvador Dalis museum. Og vi lo faktisk alle sammen da vi besøkte huset hans.
Det er fint at arkitektur engasjerer, men jeg tviler på om høylytt latter er et mål.