Frykten for det banale
ANMELDT: «After belonging» er en ambisiøs og alvorstung arkitekturtriennale som skaper et komplekst og dystert samtidsbilde. Den er breddfull av interessante historier, men går seg bort i for mye språk og for lite kuratering.
- I år arrangeres triennalen for sjette gang. Den har navnet Etter tilhørighet / After Belonging.
- Kuratorer for årets triennale er After Belonging Agency v/ Lluis Alexandre Casanovas, Carlos Mínguez Carrasco, Alejandra Navarrete Llopis, Marina Otero Verzier og Ignacio González Galán.
- På Nasjonalmuseet vises hovedutstillingen Etter tilhørighet: Om å komme til, og på Norsk design- og arkitektursenter DOGA vises Etter tilhørighet: Om å komme fra.
- I tillegg arrangeres om lag 30 andre sidearrangementer i samarbeid med programpartnere.
- OAT 2016 avsluttes 27. november.
- Bak triennalen står NAL, AHO, DOGA, OAF, Nasjonalmuseet og Oslo Business Region, med NTNU Fakultet for arkitektur og billedkunst, Plan- og bygningsetaten i Oslokommune, ROM for kunst og arkitektur, FutureBuilt, NIL og NLA som assosierte medlemmer.
Et høydepunkt på årets arkitekturtriennale befinner seg utenfor hovedutstillingene på Doga og arkitekturmuseet. På Galleri Rom fortelles historien om den norske paviljongen på verdensutstillingen i Chicago i 1893, en stavkirkepastisj bygget på ferdighusfabrikk i Orkdal og sendt over havet som byggesett. Etter å ha levd et omflakkende liv hos flere norgesglade eiere, ble paviljongen midtpunktet i museumsparken «Little Norway» i Wisconsin på 1930-tallet. Nå er bygget på vei «hjem» til Orkdal for å settes opp for sjette gang, og et team av 40 pensjonister jobber med restaurering og sammenstilling av paviljongen. Deler av arbeidet pågår i et provisorisk verksted i bakgården til Galleri Rom.
På Rom plasseres arkitekturen som midtpunkt i en historie om migrasjon og identitetsbygging, om dugnaden som kulturbærer, om nasjonalromantikk og symbolikk. Og historien får en håndgripelig dimensjon gjennom utstilte bygningsdeler, lukten av treverk og lyden av saging og banking. Dette prosjektet blir stående som et taktilt og nærværende unntak i en triennale som iblant føles fjern fra både arkitekturen og den virkeligheten den forsøker å favne.
Dyster samtidsanalyse
Kort fortalt forsøker kuratorene i After Belonging Agency gjennom et overveldende antall påstander, observasjoner, hypoteser og undersøkelser å skape et samtidsbilde av en verden som gjennom økende
migrasjon nærmer seg en tilstand «etter tilhørighet» (som er triennalens norske navn): Strømmer av mennesker, varer, kommunikasjon og informasjon. Transnasjonale økonomier. Overvåking. Kriger. Forurensning. Hjem som ikke er hjem. Tilhørighet som ikke er tilhørighet. Og arkitektur som ikke er arkitektur.
På Doga foregår én av de to hovedutstillingene, «On residence,» eller «Om å komme til», og denne tar seg av selve samtidsanalysen. Her presenteres en mengde dystopiske og surrealistiske fortellinger fra konfliktområder verden rundt. Om intrikate koblinger mellom regnskogsbeskyttelse i Amazonas og lakseoppdrett i Norge. Om delingsøkonomiens baksider, som i OMA og Benglers borgerverns-
aktige Panda-program. Om direkte sammenhenger mellom sultkatastrofer og klimautslipp, mellom overvåking på global skala og politiske hendelser verden over. Alt henger sammen med alt, og det tegnes et dunkelt og paranoid bilde. Det er ikke akkurat noen feelgood-utstilling, det her.
Stort spenn
Utstillingen er satt sammen som et stort, tettpakket kuriositetskabinett, med filmer, installasjoner, gjenstander, fotografier, diagrammer og lyd. De ulike historiene er organisert under fem tungt teoretiserte, tematiske paraplyer. «Å innrette seg etter tilhørighet» og «Det globale hjemmets markeder og territorier» er to av dem. Denne inndelingen er et forsøk på å grovt kategorisere det enorme spennet av undertemaer som kuratorene har valgt å inkludere i triennalen.
Inndelingene virker iblant svært konstruerte, noe også kuratorene innrømmer i introduksjonsteksten – for det er vanskelig å finne et fokus eller en rød tråd mellom prosjektene. Og det relative kaoset er sikkert tenkt som en metafor for den fragmenterte virkeligheten man ønsker å beskrive, for hele triennalen fremstår på mange måter argumentatorisk vanntett gjennom den store tekstproduksjonen som omgir den. Den som leter etter tydelige ståsted eller mulige løsninger, må gå et annet sted.
Fra teori til praksis
Dette andre stedet er utstillingen som foregår på Nasjonalmuseet, og har navnet «In Residence», eller «Om å komme fra» på norsk. Denne tar opp tråden fra Doga-utstillingen og skal bringe teorien over i praksis. Her finner vi det som kalles «rapporter» fra flere konkrete steder, og «intervensjoner» som forsøker å gripe inn i virkeligheten. Det er et relevant utvalg av steder som er plukket ut for å studere migrasjonens konsekvenser nærmere. Torshov transittmottak, luksuriøs sykehusturisme i Midtøsten, deleøkonomien i boligmarkedet, og grenseproblematikken på en flyplass, representert ved Gardermoen, er blant dem.
I denne utstillingen er det gitt litt mer luft, og enkeltprosjektene står mer ut. Blant flere fascinerende historier, er installasjonen om Boris Gleb bar av Transborder Studio. Baren rett over grensen noen mil fra Kirkenes, var en luke i jernteppet mellom øst og vest, åpen noen få måneder i 1965. Her møttes nordmenn og russere over billig vodka og muligens spionrekruttering. Tematikken med karismatiske menigheters utbredelse i Nigeria gjennom YouTube-evangelisme, og Beka & Lemoines fiksjonsfilm om Airbnb-systemets konge i København, som lever av å videreleie leiligheter mens han selv bor på stadig nye luksushoteller, er begge også kjærkomment umiddelbare fortellinger.
Formidlingen kompliseres gjennom et hierarkisk system. Til hvert tema presenteres først kuratorenes statement. Deretter kommer et undernivå, som består av arkitekter som har laget en rapport fra stedet. Deretter har nok et team gjort intervensjoner. Det er vanskelig å skille disse siste fra hverandre: Hvorfor er Eriksen Skajaas fine arbeid med eplepressing på Torshov en rapport og ikke en intervensjon, slik Ruimteveldwerks forslag til et møtebord og kart for nyankomne asylsøkere er? Hvorfor er rapporten om minilager i New York bare en påpekning av dette som et voksende fenomen, uten at det er gjort noen intervensjon for å undersøke de arkitektoniske konsekvensene av dette? Det samme gjelder bydelen Tensta utenfor Stockholm, en bydel som har fostret en stor mengde problemer, der vi ikke får annet enn en dokumentasjon – mens det skriker etter en intervensjon som graver i materien?
Elefanten i rommet
Det virker som selve den lange, toårige tilblivelsesfasen har åpnet opp mange nye dører for kuratorene. At de tilsynelatende har valgt å tre inn i dem, alle sammen, skaper noen problemer. Det har fylt opp triennalen med svært mange undertemaer og et stort sett med begreper, som formidles i en sky av tekst i utstilling og publikasjoner. Den store trangen til å forklare og sette verkene i stadig mer komplekse sammenhenger, etterlater et inntrykk av at årets triennale ikke fullt og helt stoler på formatet og innholdet som utstilling, og at kuratorene ikke stoler på enkeltprosjektets potensiale for formidling. Triennalen virker gjennomsyret av en frykt for å bli oppfattet som banal.
Kanskje er det en underliggende akademisk frykt for arkitekturen i seg selv, som gir seg til kjenne. I møte med den komplekse verden som triennalen beskriver, kan vel den utøvende arkitekturprofesjonens primære medium, form, i bunn og grunn fremstå som ganske banal og maktesløs. Neglisjeringen av nettopp den arkitektoniske formen og den prosjekterende delen av profesjonen, har skapt noen ruvende elefanter i utstillingsrommet, midt blant all research, research-as-practice, romlige analyser, mapping og medvirkningsprosesser.
Banale historiefortellere
Slike «utvidete» arkitekturpraksiser har tatt opp økende plass i den internasjonale
arkitekturdiskursen, også på arkitekturutstillinger og biennaler. De egner seg godt til å diskutere kompliserte problemstillinger, men har som utstilling ofte en rent illustrerende funksjon, med få opplevelses- eller fortolkningsperspektiver.
Det er jo en halsbrekkende oppgave å skulle produsere en samtidsanalyse slik triennalen forsøker, og til dels lykkes med, her. Til tross for den store mengden med innhold i alle former, føles det som om triennalen rett og slett mangler kuratering – nemlig kunsten å ikke bare velge, men også velge noe bort. Resultatet blir at triennalen føles noe overflatisk og ikke kommer seg ordentlig ned i den skitne virkeligheten den forsøker å favne.
Da er «Little Norway» en bra utstilling å vende tilbake til for å bli minnet om at det finnes noen helt konkrete – og muligens banale – dimensjoner ved arkitekturen som også kan være utmerkede historiefortellere.
