Arkitektnytt

 

Afrika er et varmt tema i arkitektkretser. Kanskje fordi Rem Koolhaas for noen år siden mente at «det er i Afrika det skjer». De siste tre-fire årene har det vært utstillinger ved MOMA i New York, ved det tyske arkitekturmuseet i Frankurt og ved Pinakotheket i München, alle kuratert av Andres Lepik. (Han var også engasjert til å lede en diskusjon i den nordiske paviljongen i Venezia det siste året.) 

I tillegg har vi hatt afrikansk arkitektur-utstilling ved triennalen i Milano, en ny by-utstilling ved MOMA, en pågående, svær Afrika-utstilling ved Vitra-galleriet i Weil, og til sommeren skal det åpnes en stor Afrika-

utstilling ved Louisiana. Det beklagelige er at alle disse tiltakene i altfor stor grad eksponerer hva utenlandske arkitektkontor har gjort i Afrika, ikke hva afrikanerne har gjort selv.
 

Når de velger å vise europeiske og amerikanske studentprosjekter som eksempel på den nye afrikanske fremtiden, flyter det liksom over av arkitektonisk paternalisme. 
 

Forms of Freedom omfattet ingen prosjekter gjort av studenter. Den inneholdt derimot en rekke bygninger for studenter. Det var nettopp de som skulle bygge fremtiden i de landene Norge skulle hjelpe. Og her berører vi kjernen: Arkitekturen skulle bidra – være et middel – til utvikling. Den rådende arkitekturforståelsen i den tiden hadde de felles med selve «U-hjelpen», og den var tuftet på en positivistisk, ja, nærmest mekanistisk, verdensforståelse. Slagordet «med kunnskap skal landet bygges» ble derfor forstått som «med skoler skal landet bygges». Og skolene skulle være modernistiske. «Afrika var et paradis for arkitekter» på den tiden, skriver John Godwin og Antoni Folkers (som når dette leses, allerede har deltatt i en konferanse om utstillingen i Oslo) og anfører at modernismens idealer var strengere gjennomført i Afrika enn hjemme i Europa, ettersom arkitektene der så seg selv som misjonærer for fremskrittet. Udo Kultermann, som i en liten generasjon var den eneste kritiske stemmen overfor dette afrikanske arkitektureksperimentet, hevdet at den modernistiske arkitekturen alltid har vært et koloniseringsprosjekt.

 

Dette kommer i altfor liten grad frem i utstillingen. Den stiller ingen grunnleggende spørsmål om hva vi i et ettertidens lys nå forstår – som vi kanskje ikke skjønte da. Heller ikke noe om arkitekturens strategiske natur. Det blir en oppsummering uten inngående refleksjon, en dokumentasjon over former i jungelen. Interessant nok, men utstillingen forløser ikke noe grunnleggende om arkitekturens vesen. For det er nettopp når vi arbeider i fagets ytterkanter at vi har mulighet til å se inn mot dets kjerne. For eksempel at arkitektur har en tidsdimensjon. 
 

Når vi følger skoleprosjektene i Zambia over tid, blir tidsdimensjonen rett så dramatisk. De var bygd på en måte og med materialer som gjorde (lokalt) vedlikehold nærmest umulig. «Hele det videregående skolesystemet holdt på å bryte sammen,» fortalte en av de som hadde fulgt prosjektene. Verdenbankens evaluering formulerte det på omtrent samme måte. Like fullt inviterer Arkitekturmuseet til debattmøte hvor man i invitasjonen riktignok erkjenner svakhetene ved prosjektene, men på beste UD-vis tilføyer: «Kritikken til tross: World Bank-prosjektet opprettet 22 000 nye skoleplasser spredt rundt i Zambia.»  Er det en tilnærming som vil gi vår faggruppe ny erfaringsbasert kunnskap? 
 

Utstillingen – som utstilling betraktet – skilte seg ikke nevnenverdig fra de andre bildebok-på-vegg, modell-på-gulv-utstillingene i Venezia. Det kurator Stig L Andersson oppnådde med den danske paviljongen når det gjelder opplevelse, eller hva José Forjaz formidlet av innsikt om 

modernismen i utstillingen fra Mozambique, var for meg helt annerledes. Forjaz behandlet problemstillinger i nær slekt med vår egen, men på en måte som uroet tilskuerne. I den norske paviljongen var det ingen uro.

Det er like fullt et fortjensfullt arbeid som er gjort for å grave fram dokumentasjon og vise fram hvordan nordisk modernisme inngikk i den nordiske utviklingshjelpen på 1960- og 1970-tallet. Det er bare så synd at arkitekturens egenverdi aldri blir problematisert, men bare fremstilt som utviklingsmiddel i samsvar med den modernistiske selvforståelsen – eller slik det nye Norsk design- og arkitektursenter fremdeles synes å se på arkitektur. Begge deler bekymrer.