Fem på biennalen
VENEZIA: Norske arkitekter på biennalen i Venezia forteller hva som har gjort inntrykk.
Kim Skaara, president i NAL
– Det er et veldig vidt tema som det ville tatt mange dager å sette seg inn i. Jeg ble spesielt fascinert av koreaneren Seung H-Sang fra Iroje Architects & Planners i «Common Grounds»-utstillingen. Det var en enkel, flott utstilling med modeller og skisser. Jeg likte også Zaha Hadids avdeling.
Ingerid Helsing Almaas, redaktør i Arkitektur N/architecturenorway.no
– Det er gledelig at flere fortsetter å undersøke de mer sosialpolitiske sidene av arkitekturen. Det startet med Burdetts biennale i 2006. Den slo an en tone som gjorde arkitekten sosialpolitisk aktuell. Det er veldig flott at mange fortsetter med det. Særlig den amerikanske, den israleske og den greske paviljongen er interessante i det lyset.
Karl-Otto Ellefsen, professor i urbanisme ved AHO
– Det mest interessante er at biennalen trekker fram og børster støvet av mange gamle travere, gode, gamle arkitekter. Flottest er presentasjonen av Luigi Snozzis arbeider i Monte Carasso i hovedutstillingen «Common Grounds». Den filmen som vises, med intervjuer av lokalbefolkning, er gripende og viser hvordan Snozzi gjennom flere tiår har jobbet fram en representativ offentlighet i et arkitektonisk sett likegyldig samfunn. Det har stor overføringsverdi til norske og nordiske forhold når det kommer til å få små, arkitektonisk likegyldige småsteder til å fungere.
Martin Braathen, arkitekturkritiker og doktorgradsstipendiat
– Jeg har vært her for kort tid, men hittil synes jeg biennalen er preget av faglig selvbevissthet og historiske referanser, fokus på egen fagtradisjon og en historisk tilstedeværelse. Det har jeg ikke sett her på mange år. Jeg ble fascinert av Norman Fosters store installasjon og arkitekturpropaganda i «Common Grounds»-utstillingen. Jeg vet ikke helt om jeg likte det … Men jeg likte definitivt Valerio Ogliatis seksjon hvor hun har forsøkt å fange essensen i arkitekturen ved å invitere en gruppe arkitekter til å vise fotografier som gir dem assosiasjoner de kan bruke i arbeidet sitt.
Mari Lending, professor ved AHO
– Mye av det jeg har sett signaliserer en vending mot og en fetisjering av arkivet. Særlig mange av prosjektene i hovedutstillingen går i den retningen. To utstillinger fascinerte meg veldig, ikke fordi de var arkitektonisk imponerende, men fordi de medierer og undersøker interessante problemstillinger: Inez Weizmans tidslinje med dokumentasjon av ulike private og profesjonelle sider ved arkitekten Adolf Loos´ liv er fantastisk. Det er også Thomas Demands bidrag i den italienske utstillingen i hovedpaviljongen i Giardini.