Arkitektnytt

Å bygge by er å finne den rette balansen mellom bykvalitet og bokvalitet. Skal vi dømme ut fra boligprisene i Oslo, er denne balansen best i de indre bydelenes karrébebyggelse. Hva kjennetegner disse strøkene? Det viktigste er variert byliv, enten det er ungt og trendy på Grünerløkka, eller mer mondent og elegant på Majorstua og Frogner. Mye er ulikt, men felles er de urbane kvalitetene, at det finnes en overflod av tilbud. 

Disse bydelene ligger tett på sentrum, men det lokale tilbudet i nabolaget er like viktig. Et utvalg spisesteder og butikker i de nærmeste gatene er et pluss. Det samme er parkene i nærheten. Og de lukkede bakgårdene. 

I rapporten «Bokvalitet i by og etterspurte bebyggelsestyper» (Sjaastad m.fl., Sintef Byggforsk 2007) analyserte man prisene på 700 omsatte boliger i «et utvalg områder i Oslo, sett i forhold til egenskaper ved boligen, bygningen og området». Av alle faktorer som hadde en positiv innvirkning på pris, var karrébebyggelsens kvaliteter den viktigste, med 9,72 prosent.

Byboere ser ut til å trakte etter to ting: Mye folk, og lite folk. Mye folk ute i gatene, færre folk i bakgården. Mylder og mangfold i gatene, kombinert med god oversikt i lukket bakgård.

I dag bygger vi ikke lenger etter denne lesten. Det er for trangt og mørkt. Det strider mot normene. Det blir for små uterom i bakgårdene,  og sola slipper ikke til så lenge som den burde. Selvaag Bolig har utført en «stresstest» på hvor mye av Oslo sentrums kvartaler som kunne vært bygget etter dagens lover og føringer. Svaret var: omtrent 30 prosent. Betyr dette at folk ikke vet sitt eget beste når de betaler ekstra for disse godene? Prioriterer de feil? Ja, burde ikke prisene vært høyest i områder som bygges etter dagens normer for lys og uterom?

I dag er «fortetting» grunntonen i all debatt om byutvikling. Fortetting skal redde klimaet og få oss alle til å spasere, sykle og reise kollektivt. Men skal vi bygge så tett at bykvaliteten blir skadelidende for generasjoner fram i tid? Og hvor mye tettere kan vi egentlig få det, om man bygger høyblokker og lameller, sammenliknet med karré? Knut Selberg bruker matematikken for å demonstrere at karrébebyggelse gir størst tetthet for en gitt høyde og det største samlede utearealet for en gitt tetthet. Kan det være slik at karré gir den beste fortettingen?

Fortetting handler ikke bare om hvor store volum man skal ha inn på et område. Det handler også om hvordan man fordeler det samlede volumet. Hvis en karrébebyggelse på fem etasjer på en tomt gir større og mer private uterom enn det samme volumet i frittstående lameller, bør man da vurdere om det bygges feil i dag?

Ifølge Knut Selberg er den viktigste feilen i norsk planlegging og forvaltning at de store konsekvenser aldri blir utredet, «mens de små konsekvensene blir utredet til døde». Alle har ansvar for noe, og ingen har ansvar for helheten. Legger vi alle kravene oppå hverandre, får vi drabantby, mener Selberg.

Vi har også snakket med Einar Lillebye, professor ved NMBU, som blant annet er kritisk til «drabantbyer i byen», som prisbelønte Pilestredet park. Lillebye mener også at kvartalsstruktur med en tett-lav bebyggelse bør prøves ut mer i byenes boligfortetting.

Ellen de Vibe, Oslos byplansjef, sier at den klassiske karréen trenger en foredling og kaller den «ny-karré». Samtidig legger hun vekt på at karrébebyggelse ikke oppfyller dagens krav til lys og uterom.

1: Knut Selberg

– At ikke arkitektene lærer matematikken som angår layout på en tomt, er et stort problem, sier Knut Selberg til Arkitektnytt.

Knut Selberg er partner i Selberg Arkitekter i Trondheim og underviser studenter på NTNU, blant annet om karrébebyggelsens iboende egenskaper.

– Hvorfor arkitekter er så glad i å tegne lameller, forstår jeg ikke. Man ser rett over til naboen og har dårligere sosial kontroll på utearealene.

Karréen, derimot, er optimal, mener Selberg.

– Karreen gir størst avstand til naboen for en gitt tetthet, den gir størst samlet friareal for en gitt tetthet, og den lager lavest antall etasjer for en gitt tetthet.

I sine forelesninger bruker Selberg som eksempel en kvadratisk tomt på 54 x 54 meter, og sammenlikner tre ulike typologier med samme tetthet: karré, to typer lamell og høyblokk (se illustrasjon). Karré-versjonen på fire etasjer gir en avstand over til naboen på 36 meter, og et lukket, privat gårdsrom med god sosial kontroll. I versjonen med to lamellblokker må man bygge 6,5 etasjer for å oppnå samme tetthet og avstand til nabo, men utearealet blir til gjengjeld større.

Også med tre lameller må man bygge en halv etasje høyere enn karréen for å oppnå samme tetthet. Utearealet blir noe større, men smalt, og avstanden til nabo skarve 13,5 meter. Velger man å bygge en høyblokk, blir den 20 etasjer høy, med 18 meter til gate, og enda litt lenger til nærmeste nabo.

– Karreen kan bygges kvartal for kvartal, hvor alt er ferdig, så man slipper å bo på en byggeplass hvor alt er uklart, sier Selberg, og bruker et eksempel fra utkanten av Madrid, der de legger nettverket og veiene først, og siden bygger ut kvartal for kvartal. – Karré gir kortest lengde på infrastrukturen, for infrastrukturen har samme lengde som huset ditt, og du deler den med de som bor på andre siden av gata. Den understøtter infrastruktur som nettverk og dermed fleksibel bruk.

HØYBLOKKA MINST EGNET

Trondheimsarkitekten er opptatt av kvartalsstrukturens lange historie og allsidighet.

– Det å tenke kvartaler og nettverk handler om arealeffektivitet. Karreen har en nesten ubrutt historikk fra tusenvis av år før Kristus, til et par tusen etter, til modernismen kom med arealseparering med et transportavhengig samfunn.

Det er også et ressursspørsmål, mener Selberg, ikke minst i Trondheim, der man har heftige diskusjoner om jordvern.

– Skal vi ha jordvern, må vi forbruke minst mulig areal. Hele historien er kjennetegnet av ressursmangel og fattigdom. Det er først i vår tid vi har mulighet til å bygge dyrt og ineffektivt.

Selberg nevner hesteskoformen som en alternativ variant, hvis den orienteres riktig for å møte krav om sollys og uteopphold.

– Er den så mye bedre enn karré? Karré gir en økning av areal, men litt mer skygge. Og den gir mye mer definerte områder mellom privat og offentlig, og store sammenhengende utearealer.

Den minst egnede typologien er høyblokka, ifølge Selberg.

– Å bygge høyblokk gir veldig liten gevinst i forhold til annen form for layout, jo høyere den blir. Problemet er at det er ikke noe kvalitativt uteareal på utsiden av høyblokka, og, for å si det med et trøndersk uttrykk, rævva sosial kontroll på det som foregår. Mens karré med bakgård ivaretar dette. Gevinsten ved å bygge i høyden har tatt slutt etter 5-6 etasjer, da mister man den sosiale kontrollen.

MÅ LÅSE BEBYGGELSEN

Selberg forklarer at de finnes to hovedprinsipper for å plassere hus på en tomt.

– Det ene er å sette det hvor som helst midt på tomten innenfor en byggegrense. Den andre er ved byggelinje. Disse to hovedprinsippene lager helt forskjellige omgivelser.

Selberg forklarer videre at byggelinjen ikke lenger er mulig å bruke, fordi den er fjernet fra systemet til SOSI-filene (filformat for utveksling av digitale geodata). For å få til en tilsvarende virkning som en byggelinje, må man i stedet tegne en byggegrense og regulere inn at huset skal ligge inntil byggegrensen, hvis man vil låse bebyggelsen inn mot for eksempel en gate.  

– Er det en forvirring når det gjelder begrepet kvartalsstruktur? Vi ser punktblokker spredt på en grønn flekk beskrevet som kvartalsstruktur. Hva legger du i begrepet?

– Hvis du har gater på alle fire sider, er kvartalet en del av det å bygge opp et nettverk av infrastruktur. Selve nettverket er fleksibelt. Den klassiske karrébebyggelsen er bebyggelse inntil fortau på alle fire sider. Så kan du si at det er eksempler på åpning til bakgård eller ikke, eller en hesteskoformasjon – man kan lage mange varianter av dette. Fire blokker på et jorde, med fire veier rundt, er ikke et kvartal.

VOLUMSTYRING, IKKE AREALBRUK

Den klassiske bygården har funksjonsblanding, med noe annet i første etasje, mener Selberg.

– Den er også fleksibel, så leiligheten kan fungere som kontor hvis det er overskudd på leiligheter. Bolig blir kontor og omvendt, alt etter endring i markedet. Kvartalsstrukturen har en iboende fleksibilitet når det gjelder arealbruk.

Selberg nevner Paris som en by der man sier at det ikke er så viktig med arealbruk, for det endrer seg uansett over tid. I stedet tenker man volum.

– Det er ganske lett å lage spilleregler for å få en hel by regulert med volumstyring, med høyde og lengde, forhold til nabo og regler om likhet og ulikhet i fasaden i forhold til nabobygg for å sikre individualisering. Mens i plan- og bygningsloven er det veldig mye fokus på arealbruk. Det bør være på byggevolum. BRA er en forvirrende måte å styre volum på.

Ifølge Selberg finnes det ingen gode eksempler på helhetlig karrébebyggelse i Norge i moderne tid.

– Dessverre. Men det finnes mange gode eksempler på nye bygg i karré, hvor huset har brent eller blitt revet av teknisk grunn. Det å lage karré handler ikke om det er moderne eller tradisjonsbunden arkitektur. Det handler om mangfold og variasjon og førsteetasje med mer utadvendt arealbruk enn etasjene over. Arkitektonisk er handlingsrommet stort innenfor karrétankegangen. 

Arkitekten nevner Malmø, Helsinki og København som eksempler på byer der dette gjøres på en forbilledlig måte.

– På Sluseholmen i København har de latt ulike arkitekter tegne fasader til bebyggelse som egentlig er helt lik på baksiden. Da har de oppnådd individualisering som gjør at dette ser hyggeligere ut på gateplan. Individualisering er veldig viktig når det er en stor bygning som er hele kvartalet. Det samme i bakgårdene.

SEKTORINTERESSENE RÅDER

Ifølge Selberg er forskrifter og normer laget med de beste intensjoner, men resultatet er at Norge er «utrolig sektorisert» som land forvaltningsmessig.

– Noen tenker bare på støy og setter krav rundt det, andre tenker uteareal og setter krav rundt det, og alle disse kravene lagt oppå hverandre, leder til drabantby. Hvis du tar kvadratmeterprisen på drabantbyene rundt Oslo og sammenligner med hvor som helst i kvartalsstrukturen i indre by, vil du se at prisen i området som ikke møter ett eneste kriterium når det kommer til støy, sollys og orientering, er mer enn dobbelt så høy som de områdene som møter alle krav. Det er ingen indikasjon i markedet som sier at disse kravene blir verdsatt.

Konsekvensene er en uønsket utvikling, mener Selberg.

– Miljøkrav med de beste intensjoner, men som ikke er etterspurt i markedet i det hele tatt, styrer form på bebyggelsen på en måte som ikke er optimal. La oss ta kravet til sollys. Hvis du ser for deg trehusbyen i Trondheim. Ingenting av hverken Møllenberg, Ila, Øya, Sande, Midtbyen, Elgeseter, Lademoen eller deler av Bakklandet er mulig med de miljøkrav man har i dag. Mener man da at Bakklandet, som vi synes er fint og bevaringsverdig, er en vederstyggelighet? Nei! Men man har laget seg regler som gjør sånt umulig i nybyggeri. Solkravene fungerer som volumkontroll. Men de som lager solkravene, har aldri tenkt på volumkontroll. De store konsekvenser blir aldri utredet, mens de små konsekvensene blir utredet til døde. Det er den store feilen i norsk planlegging og forvaltning, det er så sektorisert. Alle har ansvar for noe, og ingen har ansvar for helheten. Jeg vil begynne baklengs. Hva slags helhet vil vi ha, og hva slags krav må vi lage for å generere det?

Les del 2 her.