Arkitektnytt

Samme dag som årets arkitekturtriennale i Oslo, den syvende i rekken, åpnet for pressen, kom jeg tilfeldigvis over papirutgaven av Dagbladet. Sammen med et fotografi av en etter alt å dømme opprørt Greta Thunberg tronet tittelen «Derfor hylles hun av klimaforskere» på avisens forside. På side to fikk Erna Solberg klimarefs i lederartikkelen. Over fire sider i nyhetsseksjonen fikk klimaforskerne utdype hvorfor den svenske tenåringen og hennes dramatiske ord til FN og verden to dager tidligere «hylles». I reisebilaget fant jeg en reportasje om det miljøvennlige København som tematiserte så vel økologisk sengetøy som økologisk maling og inkluderte en egen «Her spiser du bærekraftig»-guide med syv alternativer.

Jeg nevner det fordi det forteller det meste om hvor bredt ut betydningen av vår tids klimaproblemer nå har nådd – og fordi krisen er bakteppe og tema for årets triennale. At Greta Thunbergs navn opptrer i utstillingen, burde være unødvendig å legge til. Prosjektet har fått tittelen «Nok». Ordet kan forstås både som et aktivistisk kamprop – nok nå! – og som en oppfordring til at vi bør være tilfreds med den overfloden vi allerede lever i, og ikke kreve mer.

Kjernebegrepet for Nordens største arkitekturfestival, som triennalen, med sine overveldende mange aktiviteter, med rette omtaler seg som, er nemlig «nedvekst». At miljøspørsmål gjøres til utgangspunkt for et slikt prosjekt, er betimelig og i 2019 nesten selvsagt. Dét er imidlertid også med på å gjøre temaet krevende å lage en utfordrende utstilling om, som «skal inspirere til lokal og internasjonal debatt», som triennalen skriver om seg selv. I tråd med liberale Dagbladets tidstypiske dekning vil jeg anta at nesten ingen som kan komme til å finne på å avlegge «Nok» et besøk, vil være noe annet enn enig i diagnosen triennalen stiller.

Kapitalismekritikk

De fire kuratorene (se faktaboks) kobler klimakrisen med spørsmål om sosial ulikhet og rettferdighet på en måte som også den avspeiler perioden vi lever i. I «nedvekst»-begrepet ligger ikke bare en kritikk av den manglende bevisstheten om mijø som har preget både arkitektene og byggebransjen de tjener, men også en mer grunnleggende kapitalismekritikk. Prosjektet har et romantisk anstrøk: Kuratorene vil nærme seg «en fremtid frigjort fra imperativet om økonomisk vekst», en fremtid som er mer opptatt av livskvalitet og miljø enn av penger. Verdensbildet er ikke til å ta feil av: «Boligen er spekulasjonsobjekt, gatene er infrastruktur for forbruk, og universitetet utveksler kunnskap mot profitt.»

Kravene om radikale tiltak til tross blir «Nok» aldri militant. Årets triennale tar altså likevel tydelig stilling og fremstår som «millennial» og «woke» på en annen måte enn tidligere. Da kuratorene presenterte prosjektet, fremstod de da også som en entusiastisk, poengtert og forfriskende kontrast til kuratorene for «Etter tilhørighet», den forrige triennalen. De fem spanjolene lot nemlig, slik jeg husker deres pressekonferanse, til å ha problemer med å kommunisere særlig mye om noe som helst. The Guardians arkitekturkritiker, Oliver Wainwright, anklaget da også kvintetten for «pseudointellektuell posering».

Årets kuratorkollektiv, hvis konsept ble valgt ut blant 71 konkurrerende, fikk på sin side inn flere hundre forslag til nedvekst-triennalen i en «open call». I overkant av 80 av dem nådde utstillingen, inkludert noen som ble til på direkte invitasjon. Det gjør at bidragene i all hovedsak er spesiallaget for triennalen. Denne arbeidsmåten skaper imidlertid fare for prosjekter som fremstår som for entydige illustrasjoner av en idé. Det problemet har heller ikke «Nok» helt klart å unngå.

Tekst og ideer

De aller fleste bidragene har fått plass i Fehn-paviljongen i Arkitekturmuseet, som for anledningen er omdøpt til «Biblioteket». Det er et navn institusjonen for tiden bærer med rette, for «Nok» er i sjeldent høy grad en utstilling av bøker og tidsskrifter og tekst generelt. I tråd med engasjementet for bærekraft har kuratorene fått resirkulert den digre, grønne landskapsarkitektur-installasjonen som fylte paviljongen i sommer. Den er nå blitt til et stort kryss som deler rommet inn i fire soner og dessuten fungerer som hylle for trykksakene som dominerer utstillingen. Noen av bidragene består rett og slett bare av et tidsskrift eller en bok. 

Både her og i andre deler av triennalen demonstrerer kuratorene sterk tro på publikums tålmodighet: Trykksakene kan man låne med seg enten til den tilstøtende lesesalen eller med hjem i to dager, for der å studere dem nærmere. Etter besøk på mange biennaler og triennaler i både arkitektur- og kunstverdenen og erfaring med hvor fort de besøkende beveger seg videre, er jeg ikke lenger like sterk i denne troen.

«Nok» kunne med fordel inneholdt flere verk som var interessante også å se på – eller som i det minste var tilstrekkelig interessante å se på til at man ble lokket til å gå videre inn i all teksten de dessuten består av. Årets triennale har begrenset å tilby den som først og fremst er interessert i arkitektur som form. En og annen installasjon finnes – en elegant avrundet vegg, en graffitidekorert søyle, noen store tekstiler – og noen få bidrag består av levende bilder. I høy grad er det imidlertid tale om prosjekter som er, eller i det minste avhenger av, lesing. «Nok» er satt sammen av ideer mer enn av verk i tradisjonell forstand.

Triennalevask

Jeg ble derfor glad da jeg kom inn i det gamle bankhvelvet, som viste seg å romme en serie papirmodeller, et skulpturelt minnesmerke, diamantstøv på gulvet og et lydbidrag (der kuratorene selv synger) som alle i større grad lot seg nyte uten lesing. På toalettet kunne jeg deretter bokstavelig talt vaske meg med triennalen: Såpestykket var et av de mange utstilte prosjektene som innbyr til deltakelse. I museet kan man også skate eller spille brettspill, for eksempel. I tillegg blir man oppfordret til å føre lister over «uproduktive hverdagsritualer» og å låne en av de utstilte kurvene og dra på matauk.

Ved å inkludere kunstnere bidrar kuratorene også til dialog over institusjonsgrensene. Kalle Grude har laget et stort bord av avlagte materialer, hans kollega Jan Christensen er representert med dokumentasjon av et gjerde som skaper fruktbar uorden på Tåsenløkka. Begge er blant nordmennene i et utstillingsfellesskap som er utpreget internasjonalt. «Nok» viser dessuten, i et bidrag med umiskjennelig arkivpreg, at miljøvern har en lengre historie også i arkitekturinstitusjonen: Innslaget feirer 50-årsjubileet for en utstilling som advarte mot forurensning og fant sted på Arkitekthøgskolen i Oslo.

At også alternative måter å leve og bo på har en utstillingsverdig historie, demonstreres blant annet av monteren med objekter fra den okkuperte Vestbredden-gården i Hausmanns gate: «Dette ble tegna fordi vi trenger faen meg å dokumentere andre ting enn ordordbla bablebablehelvete også», slås det på motkulturelt vis fast i en skrivebok. Kuratorene forfølger i det hele tatt nedveksttematikken gjennom mange rom og institusjoner – fra klasserommet til kirkegården. Underveis er de innom alt fra søppelplasser og militærleire til modernistiske kontorbygninger og parisiske restauranter. Jeg festet meg også ved arkitektkontoret Fragments publikasjon om de rike norske tradisjonene for å flytte hus, endog med offentlige midler. Det enkle, men artige prosjektet står i motsetning til utstillingens mange mer abstrakte innslag.

Dansing i gatene

Aller tydeligst blir deltakelsessiden av prosjektet på Galleri Rom. Ved siden av hovedutstillingen i Arkitekturmuseet fremstår «Place Listening», den en time lange arkitekturvandringen derfra, som triennalens mest markante arrangement. Hver gjest får utdelt et par hodetelefoner. Deretter ledes man ut på en rute som strekker seg forbi Blå, gjennom Mathallen, over broen til Grünerløkka og det nye parkområdet, gjennom det nøkterne nabolaget ved elva, forbi Doga, gjennom Torggata, en liten tur oppom Damstredets idylliske trehusbebyggelse og så ned til Rom igjen.

Underveis får man høre et kor av stemmer, tilsynelatende både fagpersoner og «vanlige» bybrukere, diskutere gatene man går gjennom, og byutvikling mer generelt. Dette innslaget er et av flere som gjør at årets arkitekturtriennale ikke er ideell for den som foretrekker å studere kunst og arkitektur i fred heller enn å delta i den: Performancen, som byvandringen snart utvikler seg til, blir man del av enten man vil eller ei. Underveis får man spørsmål – fra om man har tagget, til hva slags fremtid man ser for seg – som man må besvare fysisk, ved å stille seg på den ene eller den andre siden av gaten man står i. Ikke minst blir man bedt om å danse til musikken stopper, å lage en sirkel med sine medvandrende – og å vandre hånd i hånd med en fremmed.

I utgangspunktet er jeg ingen venn av denne typen «sosial», interaktiv kunst, som jeg ofte synes kan bli for påtrengende. Så gretten at jeg ikke ser at vandringen, med sin blanding av bytematiserende musikk og områdetilpassede kommentarer, har så vel relevans som sjarm, er jeg likevel foreløpig ikke blitt. Den er dessuten et velkomment oppbrudd fra trykksakene. Jeg spaserte i en kjempegruppe, anført av en av kuratorene, og antallet mennesker med hodetelefoner som stanset på kommando, gjorde trolig at effekten ble særlig slående: Folk stirret og kom med tilrop både fra gatene og fra den andre siden av butikkvinduene langs dem.

Den teatrale vandringen skriver seg inn i tradisjonen ikke bare for performance-, men også for instruksjonskunst. Den er dessuten i slekt med situasjonistenes idé om dérive – den formålsløse drivingen gjennom byen. Ikke minst representerer den en form for barnlig lek, også den en protest mot kapitalismens vekst- og nyttelogikk, som kuratorene vektlegger flere steder i triennalen. Mitt tips er at spaserturen vil dele publikum i to.

Fiktiv fremtid

Triennalens tredje permanente utstillingssted er Doga. At både Rom og Doga, i likhet med Arkitekturmuseet, er eldre bygninger som har fått ny funksjon, er et særlig poeng for kuratorene. I den gamle transformatorstasjonen ved Akerselva finner «Fremtidsfabrikken» sted. To besøk i prosjektet til tross, opphavspersonens presentasjon inkludert, forblir det i mine øyne vanskelig å gripe og komme inn i – både på grunn av at jeg oppfatter det som utydelig, og fordi det er så omfattende. Fysisk består det av ti timer med levende bilder, presentert  i én time lange biter på en serie skjermer med tilhørende hodetelefoner – omgitt av tekstsammendrag på engelsk og biografiske data om personer det er uklart for meg om er reelle eller oppdiktede.

Jeg fikk bidraget forklart slik: Samtaler med mennesker med tilknytning til City-området i London har resultert i en serie manus som fremføres av skuespillere foran kamera. Tekstene handler om forestilte fremtider i en mer miljøvennlig verden. I oktober følger et tilsvarende initiativ om Oslo.

Nettopp den flytende grensen mellom fakta og fiksjon og sansen for fantasifulle fremtidsvisjoner er betegnende for en rekke av triennalens innslag. For eksempel har kuratorene heller enn å komponere en tradisjonell katalog valgt å samle en serie av det de kaller «noveller», som handler om fremtidens «nedvekstbyer». Også dikt og et tegnet bidrag er inkludert. I likhet med utstillingsbidragene for øvrig kan ikke boken med den vittige tittelen «Gross Ideas. Tales of Tomorrow's Architecture» anklages for å spekulere i berømte signaturer: Med unntak av Will Self, Cory Doctorow og den norske poeten Torgeir Rebolledo Pedersen er alle bidragsyterne ukjente for meg.

I tillegg til sitt på alle måter tidsriktige tema kan altså «Nok» skilte med både humør og en rekke tankestimulerende innslag. Dersom den kan få gjestene sine, ikke minst de profesjonelle, til å sette problemstillingene den diskuterer, høyere på dagsorden, har triennalen oppnådd mye. Likevel sitter jeg altså igjen med tvil om en så boklig tilnærming, prosjektets lekeiver til tross, er den mest engasjerende måten å få arkitektene til å jobbe mer aktivt for en bærekraftig fremtid på.

I «Gross Ideas» har «Nok»-kuratorene som har vært med på å redigere boken, for sikkerhets skyld inkludert en tekst som betrakter verden fra 2050 og forteller hvordan Oslo etter triennalen ble et bærekraftig paradis uten biler og karbonutslipp – og med fotgjengere, upåklagelig formgitte trehus og et fantastisk fugleliv: «Vennene mine her forteller meg at den virkelige renessansen begynte sent i 2019: Byen innså hva som var mulig – og den så seg aldri tilbake. Og nå ser hele verden til den som et eksempel.» Det er lov å håpe.