Arkitektnytt

Man gjør sitt beste, men folk er utålmodige, skjeller ut det halvferdige. Vent til det er ferdig, sier de ansvarlige. Og når det er ferdig: Gi det tid. Når tiden har gått: Byen er en organisme, den tilpasser seg. Og til slutt: Her kunne vi gjort en bedre jobb, vi kunne presset utbyggerne mer.

Det er lett å bli kynisk når uinspirerte og feilslåtte prosjekter fortsetter å manifestere seg i våre byer. Planleggerne skylder på utviklerne. Politikerne skylder på sine forgjengere. Arkitektene skylder på planleggerne og utviklerne. Mannen i gata skylder på arkitektene.

Finnes det håp? Nei, sier kynikeren. Jo, da, sier optimisten. Bare se på Bergen. Det vil si, ikke se på Bergen, der finnes det plenty å gremme seg over, men se på hva de planlegger i Bergen, der byråd og byarkitekt har bestemt seg for å spille angrepsfotball. I denne utgaven av Arkitektnytt har vi snakket med Anna Elisa Tryti og Maria Molden om hvordan man stopper «tolv års frislipp i byutviklingen» og skaper en «vakker, særpreget, inkluderende og grønn by».

Fine ord skaper ingen by alene, men det er oppløftende å høre hvor offensive man er, både i kommuneplan og arkitekturstrategi. Tryti erkjenner at «den første bølgen av fortetting har vært for brutal», dårlig tilpasset menneskene og byen. For å styre i riktig retning, ønsker man blant annet å stille krav til uteareal og ta store byggeområder ut av arealplanen. Fortettingen i bydelssentrene skal fortsette, men man skal lære av den nære fortidens feil. Dessuten skal den ferske arkitekturstrategien løfte fram hva arkitektfaget kan bidra med for å skape gode, vakre omgivelser.

På andre siden av fjellet er en annen byutviklingsbyråd på offensiven. Det skal satses på klima, estetikk og livskvalitet. Til Arkitektnytt sier Hanna E. Marcussen at «god arkitektur er først og fremst smart, løser mange oppgaver på en gang, og er ikke nødvendigvis dyr». Med andre ord, mislykkede by- og bomiljø skyldes menneskelig svikt. Altfor ofte velger vi dyre, usmarte løsninger. Eller billige, ensformige løsninger. Arkitektur og byplan er verktøy, og som samfunn er vi ennå ikke flinke nok til å utnytte deres potensial.

Mye står på spill. Vi må klare å skape god byutvikling, hvis ikke mister folk troen, eller deres mistro forsterkes. Vi må klare å lage bomiljø og bystrøk som «virker». I stedet har vi fått altfor mange steder som ikke fungerer, og feilene er åpenbare. Tilsynelatende har man flikket litt på utbyggernes planer, holdt seg for nesen, lukket øynene og håpet på det beste.

Et av nøkkelordene i Oslos arkitekturpolitikk er medvirkning. Politikerne og plan og bygg vil mene at de allerede har gode rutiner for medvirkning i form av høringer og folkemøter. Det er ikke som i gamle dager, da arkitekter gikk med hvit frakk, og eneveldige byplansjefer streket opp innbyggernes omgivelser på egen hånd. Likevel arbeides det med en «Handlingsplan for medvirkning», til dels en følge av folkeaksjonene som planene for Grefsen, Smestad, Skøyen og andre steder har fremprovosert.

«I Bergen har vi et stort engasjement med 300 000 byutviklere,» sier byråd Anna Elisa Tryti til Arkitektnytt. Det lover bra for fremtidens byer: Hvis mange er engasjert, må planene begrunnes godt, både av planleggere, arkitekter og utbyggere. Ikke bare via formelle kanaler, men i sosiale medier, reportasjer og debattspalter. Men dette slår også andre veien: Hvis planene for bygg og byrom er offentlige, og diskuteres heftig underveis, har også folk flest ansvar for byen som skapes rundt dem. Da holder det ikke med lettbeint utskjelling i etterkant.