Arkitektnytt

I 2021 ble Oslo arkitektforenings fulle arkiv overlevert Oslo byarkiv. Samtidig fikk arkitekt Ketil Moe oppdraget om å undersøke arkivet for små og store vitnesbyrd om en snart 150 år lang foreningshistorie.

– Jeg har gjennomgått enorme mengder med stoff, alt fra møtereferat og brevveksling med internasjonale arkitekter, til debatter i Arkitektnytt og utstillingsplakater. Nå har jeg noen hundre maskinskrevne sider med råtekst, og er klar for å begynne å skriveprosessen, sier Moe til Arkitektnytt, om boken som etter dagens plan skal utgis på Gyldendal i løpet av jubileumsåret 2024.

Sosial klubb for få

Kristiania Arkitektforening ble stiftet i 1906, men sprang ut fra Den norske ingeniør- og arkitektforening stiftet i 1874, og Yngre Arkitektforening stiftet i 1891. Ingeniørbiten av den opprinnelige foreningen er dagens Tekna. Norske arkitekters landsforbund (NAL) ble først stiftet 1911. Boken skal ta for seg hele denne reise fra 1874 og frem til i dag.

Moe har mange ulike høydepunkter fra sin jakt i OAF-arkivet. Han har spesielt prøvd å lete etter de lange linjene i organisasjonen, og hvordan den også hele tiden har tilpasset seg endringer i arkitektyrket.

– Det vi arkitekter har tegnet har reflektert viktige trekk i tiden, sier Moe.

Han lister opp ulike epoker som det nasjonale rundt 1905, velferdsstatens fellesskapsidealer på 1950-tallet, det regionale knyttet til Vinterlekene på Lillehammer, så ikonbyggingen under oljeøkonomien og nå til sist skiftet mot en mer nøktern og jordnær holdning.

– Hvordan skjedde dette? Ble det debattert, eller kom det bare sigende, er spørsmål jeg vil stille i boken, forklarer Moe.

Han ser også at endringer i medlemsmassen har påvirket foreningen. I begynnelsen var norske arkitekter en liten gjeng med menn i hovedstaden, Bergen og Trondheim, som jobbet hjemmefra, kanskje med en assistent.

– Det er stor forskjell på å være en sosial forening for disse få, frem til i dag hvor det er tusenvis av medlemmer, som gjerne jobber i veldig store arkitektselskaper som eies av pensjonsfond og stiftelser. Det er spennende å finne spor av denne reisen i materialet, forklarer Moe.

Et særtrekk er at Norge hele veien har hatt et stort innslag av arkitekter som enten kommer fra, eller har studert i utlandet.

Brev fra Aalto og Le Corbusier

Et gjennomgående trekk ved OAF fra begynnelsen og frem til i dag er forelesningene. I begynnelsen var det ofte foredrag med medlemmer som hadde vært på Italia-tur. På 1910- og -20-tallet er det mye interesse for konkurranser, og man ser nesten at arkitektene ser på møtene som en læringsarena for forberedelse til konkurranser om skoler, universiteter og sykehus.

Utover 1930-tallet begynner store navn fra utlandet å besøke hovedstaden

– Da kommer funksjonalismen brått inn, og vi finner korrespondanse med Alvar Aalto og Le Corbusier. OAF bygde seg over tid et rennommé internasjonalt som talerstol for nye impulser. Det er interessant å se hva de snakket om og hvordan de forholdt seg til disse store navnene, sier Moe.

Nytt bevaringsperspektiv

En forandring forfatteren har oppdaget er hvordan arkitektene har forholdt seg til omverden, eller hvordan omverden har forholdt seg til arkitektene.

– Når jeg denne høsten har besøkt arkitekturtriennalen i Oslo er det slående hvor mye kontinuitet det har vært. Rundt andre verdenskrig holdt blant annet arkitektene årlige høstutstillinger som fikk stor oppmerksomhet. Samtidig var det lenge helt vanlig at stortingsmedlemmer og ordfører møtte opp på møtene. Den nysgjerrigheten fra utenforstående ser vi ikke i dag.

– Er det andre måter OAF har forandret seg?

– Det er veldig interessant å se at da Oslo kommune ville rive basarområdet rundt Oslo domkirke er arkitektene i byen bare opptatt av at det må arrangeres en konkurranse om hva som skal skje med området etterpå. Ser man dette opp mot at OAF, i debatten om Y-blokka, nærmest tok en aktivistisk rolle for bevaring, ser vi en forening som har vært på en ganske lang reise. Dette endret seg blant annet på 1970-tallet med aksjonsgruppen Kanal, som på 1970-tallet motsatte seg riving av Grønland-/Vaterland-området.

– Ikke festskrift

Moe foreleste om foreløpige funn i Hagestuen i Josefines gate i oktober. Han har også opprettet en egen referansegruppe for prosjektet, og tar gledelig imot innspill også fra Arkitektnytts lesere.

– Jeg vil gjerne ha innspill til hva resten av standen er interessert i å lese om fra denne lange historien. Det er også viktig for meg at dette ikke blir et festskrift om hvor rare arkitektene er, slik jeg føler Odd Brochmann i sin tid skrev i boken om NALs historie til NALs 75årsjubileum. Jeg er ikke interessert i en kåserende selvbekreftende tekst, og jeg tror ikke dagens arkitekter bare er interessert i at vi som stand skal slå oss på brystet, avslutter han.