Arkitektnytt

– Noe av det fineste med Viksjø er hans samarbeid med kunstnerne. Den type integrert arkitekt-kunstner-samarbeid ser vi trolig ikke igjen før Snøhettas samarbeid med kunstnere i operaen. 

Espen Johnsen, professor i kunsthistorie ved Universitet i Oslo, står i vestibylen i Hydro-bygget ved Solli plass helt vest i Oslo sentrum. Hans monografi «Erling Viksjø – Eksperimenter i form og betong» er nylig kommet ut, og det er en grunn til at vi møter kunsthistorikeren nettopp her. 

– Dette er et markant rom, i et viktig bygg, som sammen med parken rundt er et sted hvor Viksjø lykkes på sitt beste, sier Johnsen. 

Skogbunn i betongen

Hydrobygget og den tilgrensende Hydroparken ble planlagt fra 1955, og sto ferdig i 1960-63. Et sted å oppsøke for å forstå den modne arkitekten og kunstneren Erling Viksjø (1910-1971), forklarer Johnsen. 

Her finner vi idealet om «syntetiseringen» av kunstartene, der arkitekten spiller en viktig rolle i å skape en meningsfull helhet. Et ideal hentet fra avantgardekunsten på 1950-tallet. En viktig inspirasjon for Viksjø for denne tenkningen skal ha vært Unesco-bygget i Paris (1953-58) av den Ungarn-fødte modernisten Marcel Breuer. 

– Her ser vi hvordan Viksjø fortsetter ideen fra Regjeringsbygningen om å syntetisere kunstartene. Som i Unesco-bygget finner vi kraftige skråstilte pilarer, som gir en egen, skulpturell form. Viksjø tenker ofte bygningen som en skulptur, men han tenker også skulpturelle elementer i form av søyler som her i vestibylen.

I Hydro-bygget finner vi også naturbetongen han utviklet med sivilingeniøren Sverre Jystad og kunst av Jakob Weidemann integrert i betongen både inne og ute.

– Viksjø opererer som kurator og lykkes både i Høyblokken og Hydro-bygget med å integrere ulike modernistiske kunstretninger. Weidemann passer utrolig godt inn her, fordi han rundt 1960 jobber med skogbunnbildene sine, hvor han fortolker og abstraherer naturen. 

Akkurat det samme gjør Viksjø parallelt med betongen, forklarer en tydelig engasjert Johnsen. 

– Hos Viksjø skjer det med natursteinsformene. Småsteinens skjønnhet kommer til uttrykk i den sandblåste naturbetongen, mens det er mer direkte naturen som blir abstrahert i Weidemann påmalte malerier.

Abstrakt parkliv

Egentlig var det Joan Miró, den spanske surrealisten, skulptøren og keramikeren, som var tiltenkt utsmykningen. Han skal imidlertid ikke ha hatt anledning.

– Miró-sporet er interessant for han har også en viktig utsmykning utenfor Unesco-bygningen. Det er klart at dette har inspirert Viksjø, som sammen med Carl Nesjar besøkte Miró i 1959. Det er spennende fordi han viser hvordan man gjør samspillet  bygning og skulptur i Unesco-bygget, noe som får en resonans her i Hydro-bygget.

I parken utenfor finner vi det Johnsen omtaler som «Norges mest gjennomførte modernistiske park». Den er utført av landskapsarkitektene Grindaker og Gabrielsen, med såkalte conglobetongvegger av kunstneren Odd Tandberg, som også finnes i lysgården inne i bygningen.

– Dette er en god respons på hvordan kunstartenes syntese kan være. Sett ovenfra er parken sammensatt som et modernistisk maleri à la Mondrian, ved bruk av rektangler, sier Johnsen, med henvising til den nederlandske kunstneren Piet Mondrian. 

Konfrontasjon og arkitektur

«Erling Viksjø lar ikke sine betraktere slippe unna. Med skarpe, sikre linjer fremtrer konturer av velproporsjonerte bygg med avbalanserte bygningsmasser», skriver Johnsen i boka. 

Den nærmest konfronterende arkitekturen handler om størrelse, form og plassering, men ikke minst også om materialvalg. Den sandblåste betongen til Viksjø ble utviklet fordi han ikke var fornøyd med hvordan datidens betong ble kledd med puss, teglstein eller steinplater. 

Første gang han får til dette, er i 1954 med Hybelhuset for stortingsmenn. Mens Le Corbusier brukte sju ulike betongentreprenører i sine berømte Marseille-blokker, for å skape ulike effekter oppover i bygningene, er Viksjø på samme tid mer opptatt av å la betongen snakke selv. 

– Viksjø vil at betongens egen struktur skal komme frem i den sandblåste teknikken, dette er noe han er ganske alene om i verden på dette tidspunkt.

Et annet markant Viksjø-grep er kombinasjonen av en lavere blokk og en høyblokk. Dette blir et viktig konsept, som han bruker i både Bergen rådhus og Regjeringsbygningen. Hydro-bygget er første gang vi ser det i et privat kontorbygg.

Allerede i 1951-53 utvikler Viksjø konseptet med en sammenstilt høyblokk og lavblokk for å skape en annen urban situasjon, med andre intime uterom, forklarer Johnsen. 

– Viksjø utfordret samfunnet til å tenke nytt om hvordan moderne arkitektur kunne sammenstilles med ulike volumer. Han var omstridt, men bidro utvilsomt til å heve arkitektens status, sier Johnsen. 

Viksjø ut av kampen

2010-tallet har på mange måter vært et tiår hvor Viksjø gjenoppdages. Først blir regjeringsbygningene besluttet vernet av Riksantikvaren, men aldri formalisert, i 2011. Så kom angrepet 22. juli samme år. Deretter ble bygningene truet av modernisering og terrorsikring. Høyblokka ble reddet, mens Y-blokka gikk tapt. Samtidig fikk man til et historisk samarbeid i kampen for bevaring. 

– Viksjø har vært i offentlighetens interesse i mange år. Etter angrepet 22. juli mente jeg at samfunnet trenger mer kunnskap om ham. Jeg hadde et håp om at denne kunnskapen skulle ligge til grunn før en beslutning om riving. Det skjedde dessverre ikke. 

– Hvordan har debatten om Y-blokka preget samfunnets forhold til Viksjø?

– Det har vært et økende engasjement. Det er unikt at fagmiljøet, deriblant Riksantikvaren, NAL og OAF, har vært så enige om bevaring, og like unikt trist at myndighetene ikke har lyttet til ekspertisen. Det tyder på at arkitekturvernet står svakt i Norge. Andre vestlige land ville lyttet til den type råd. At kunstnere og andre har engasjert seg, viser at han har noen sterke visuelle bygg, som folk opplever bør tas vare på. 

– Hva sier det deg?

– Viksjø er en krevende arkitekt, som vi må innrømme er utfordrende. Byggene er ikke vakre slik mange tenker seg vakkert. Det må vi ha respekt for, men vi må også tillate oss å ha noe som ikke umiddelbart ser vakkert ut, men som likevel har noe pirrende og utfordrende og til tider brutalt ved seg.

– Har kampen endret synet på hva som er vakkert? 

– Kanskje den er i ferd med det. Betongarkitekturen er den vi sliter mest med å bevare, men så begynner vi å forstå at Viksjø er et annet spor i denne arkitekturen, og at betongbygg kan bli bevart på mange eksperimentelle måter.