Arkitektnytt

Hvordan måler vi folks interesse for arkitektur og byutvikling? Man kan være freidig og ta utgangspunkt i egen erfaring, uten å glemme at hukommelsen er fragmentert og selektiv. Da jeg begynte å skrive om feltet for rundt ti år siden, var den mest utbredte reaksjonen: «Kult. Så hva synes du om Barcode, da?». Den som spurte, hadde gjerne et par betraktninger som inneholdt ordene «spenstig» eller «fæle greier» om de avlange, individuelt utformete byggene som sto for seg selv i landskapet og ga hovedstaden en etterlengtet flik av urban «skyline» i det rette kveldslyset.

Spol fram ti år. Mye er endret, men folk har fremdeles for vane å spørre hverandre om hva man jobber med og sånt. Og jeg skriver fremdeles om arkitektur og sånt. Men nå er den vanligste reaksjonen: «Hva synes du om Bjørvika, da? Alle de nye byggene som skygger for Barcode?»

Og så fortsetter praten derfra. Noe er negativt. Alle disse glassbyggene rundt Operaen, med fasader farget som godt brukte dusjkabinett – ble dét som man hadde tenkt? Og den derre digre klossen med knekk på toppen, plutselig er den dekket med autovern, hvem er det som bestemmer disse tingene?

Men mye er også positivt. Sjøbadet på Sørenga er storartet, en gave til byen. Og Dronning Eufemias gate vokser fram som en majestetisk allé. Ja, det er spennende, er det ikke, å se hvordan en hel bydel vokser fram? Hver gang man er nedom, har det skjedd noe nytt. Nå kommer det visst litt farger, også. Og flere gode restauranter. Dette begynner å likne på noe, synes du ikke?

Jo, det begynner å likne på noe, både når det gjelder Bjørvika og det offentlige ordskiftet om arkitektur og byutvikling. Meningene og spørsmålene er mer komplekse og fasetterte, slik også Bjørvika er blitt. Dette er mitt inntrykk, men det er i utgangspunktet ren synsing. Kanskje begrenser den økte interessen seg til prestisjeområder og arkitektur av det mest spektakulære slaget? Det betyr ikke nødvendigvis at folk bryr seg mer om sine nabolag og nærområder på en måte som vil fjerne de uheldige sidene ved utviklingen. Mange bryr seg om Mats Zuccarello, men det betyr ikke at hockey vil bli en nasjonal breddesport, som i Sverige og Finland.

En pekepinn er engasjementet rundt det nye Nasjonalmuseet. Dette er også et viktig bygg, men debatten har dreid seg om hva bygget gjør med omgivelsene. Hvordan kunne et helt kvartal midt i hovedstaden, like ved sjøfronten, lukke seg fullstendig på tre kanter? Hvem hadde tillatt dette, spurte både eksperter og legfolk.

Så kom motkritikken: Hvorfor sa ikke folk hva de mente for ti år siden, da dette ble bestemt? Alle kunne jo se ut fra tegningene at dette ville bli en bunker i skifer.

En grunn til bestyrtelsen er naturligvis den konkrete skiferveggen som steg opp fra grunnen. Men jeg tror styrken i debatten om Nasjonalmuseet handler om at kvaliteten på den offentlige samtalen har utviklet seg til det bedre i løpet av ti år. Min antakelse er at et antiurbant prosjekt som dette ikke ville glidd igjennom sikringsnettet hos jury og myndigheter i dag.

Neste år blir museet tatt i bruk, flere bygg i nabolaget ferdigstilles, og meningene vil bli  mer nyanserte. Men den største gevinsten vil være at slike debatter fungerer som milepæler når vi gjør våre framtidige valg. Du synes kanskje jeg er i overkant optimistisk på vegne av folks engasjement og kunnskapsnivå? Vel, kjør debatt.

Les gjerne også vår reportasje i denne utgaven, der vi har målt interessen for arkitektur og byutvikling gjennom å hente inn tall på økt bruk av disse ordene i norske medier. Det er ingen eksakt vitenskapelig undersøkelse, men gir en pekepinn på om vi har rett i vår antakelse. Deretter har vi snakket med et knippe arkitekter, professorer og synsere om deres tanker rundt temaet.