Arkitektnytt

Det nærmeste en norsk tv-serie om norsk arkitektur man har kommet de siste tyve årene, er oppussingsprogrammer med b-kjendiser i programlederrollen. Ikke et vondt ord om dem, men i går kveld ble det en annen dans, som det heter.

 

Arkitektene Erlend Blakstad Haffner og Håkon Matre Aasarød har passert mållinjen etter å ha jobbet med tv-serie-ideen siden 2005. Da var de og firmaet deres, Fantastic Norway, på rundtur i Norge for å samle ideer, prosjekter og impulser i en rød, liten campingvogn. Det skulle vise seg å avføde en hel idé om en hel tv-serie.

 

Veien fram til premieren i går, har vært smal og kronglete, og tilfeldighetene ville ha det til at det var NRK Troms som gjorde det mulig å få brøytet vei helt til Marienlyst og inn på det nasjonale sendeskjemaet. NAL har vært med på å støtte tv-serien økonomisk, og Haffner og Aasarøds serie står som punkt på programmet for Aritekturens år.

 

Les mer om tv-serien på nrk.no

 

Hovedtanken bak serien er at «arkitektur er for viktig til å bare angå arkitekter», for å si det med Håkon Matre Aasarød. Fantastic Norway har en solid mengde intensjoner med de prosjektene de holder på med. Tv-serien er en naturlig forlengelse av firmaets øvrige virksomhet, sier Aasarød.

 

 

Historiefortelling

 

I et intervju i det engelskspråklige magasinet Dazed Digital, får Erlend Blakstad Haffner snakke fritt om Fantastic Norways visjoner og idealistiske grunnlag.  Intervjuet er gjort i forbindelse med at arkitektkontoret fikk den høythengende prisen Iakov Chernikhov International Prize 2010. Så fritt får han snakke til Dazed Digital, at Arkitektnytt benytter anledningen og stiller noen oppfølgingsspørsmål. Her svarer Haffner per mail på oppfølgingsspørsmålene:

 

– At arkitektur kan fortelle en historie, er noe som går igjen når dere beskriver prosjektet deres på et overordnet nivå. Går det an å hente frem eksempler? 

 

– Vi har produsert mye papir,  men du kan si at vi gjennomgående i vår produksjon forsøker å finne fram til et narrativt lag i det vi gjør. Det siste prosjektet vårt «House of families» i Nuuk på Grønland, forteller en historie om samhold. Det består av en rekke mindre hus som sammen skaper en helhet, et samfunn.

 

– Dere sier til Dazed at arkitektur bør få folk til å føle seg inkludert. Kan dere nevne noen eksempler på slik arkitektur, gjerne av den litt kjente sorten? Er for eksempel Aker Brygge et godt eller dårlig eksempel?

 

– Vi mener at det må være rom for det uventede i arkitekturen. Da kan man enklere finne måter å få fotfeste. De må planlegges på en måte der man etterlater rom til dette, også rent fysisk. Vi vil ha friksjon! Aker brygge er et interessant eksempel på et homogent område med ulike soner. Men de har omtrent samme funksjon. Jeg tror ikke at man føler seg inkludert på Aker Brygge, man ledes på en måte utenom og får aldri slippe inn gjennom de tunge messingdørene til det forgjettede land. Alle er på besøk. Jeg synes det er morsomt når arkitekten ikke har full kontroll over sitt prosjekt, nå står det ofte en pølsebod på toppen av operaen, det synes jeg er ganske flott! Snøhettas grep er så sterkt at det ikke faller sammen fordi det inntreffer litt hverdagsliv på den vidda de har tegnet! En stund undret jeg meg over at de ikke hadde lagt disse funksjonene inn i de tekniske tårnene, men det er bedre slik det er nå. Prosjektet lever sitt eget liv!

 

– Da dere dro rundt i Norge med campingvogn, hvordan gjorde dere det helt konkret? Brukte dere torgene? Var dere lenge på hvert sted? Hvilke initiativer hadde dere gjort på forhånd?

 

– Vi dro rundt med campingvognen fordi vi så et behov for synlige arkitekter som bidro i samfunnsdebatten. Vi skrev avisartikler og prøvde å involvere folk i arkitekturen. Vi ville gi dem et språk, slik at vi kunne diskutere sammen. Tv-programmet vi nå gjør med NRK, er egentlig det samme. Men med en annen plattform en campingvognen. Forhåpentligvis når vi også flere med vår misjon!

 

Lokalsamfunnstrend

 

– Viktigheten av at menneskene gis anledning til å engasjere seg i omgivelsene sine – på hvert sitt vis, snakker dere også om. Hvordan kan det realiseres, for eksempel i arbeidet med å bygge en vannpark på Stubberud-feltet i Groruddalen?

 

– Det viktigste med hele Stubberud-prosjektet er at det er en historisk sjanse til å skape en grønn korridor på tvers av Groruddalen. Vannparken er et rikt lavterskeltilbud som blir plassert midt i denne grønne korridoren og Oslo Øst får sin frognerpark. Innbyggerne rundt inviteres inn til å ta aktive avgjørelser rundt struktureringen av parken. Vi tenker oss å bruke desire lines i planleggingen av sonene, og alle nyfødte groruddølinger får plante et tre i korridoren.  Det legges også opp til temporære hager og åpne fritidstilbud.

 

– Og så sier dere noe veldig interessant: Dere antyder at det er en lokalsamfunnstrend i Norge, en dragning mot å være nært knyttet til nærmiljøet sitt, kjenne bakeren på hjørnet. Hvordan kan arkitektur svare på et slikt sug i befolkningen?

 

– Man må tilstrebe mer diversitet i prosjektene og ønske å lage karakterer med sitt virke. Jeg synes det er uakseptabelt at man som arkitekt tegner de samme boligblokkene gang på gang. Hvorfor har man da valgt dette yrket? Legene avlegger den hippokratiske ed. Den inneholder etiske retningslinjer og blir tradisjonelt sverget av leger. De plikter seg til å hjelpe i nød. Arkitektene burde ha en ed der de sverger å hjelpe til med å bygge et bedre samfunn for mennesket.

 

– Når arkitekter sier, og dere også, at en bygning eller et prosjekt er en dialog, og på et eller annet tidspunkt tar brukeren over. Hva mener dere da? Det er en interessant tanke et eller annet sted bak de ordene …

 

– Tanken med disse ordene kommer for min og Håkons del fra Svein Hatløys tolkning av open form. Som arkitekter designer vi ikke en skje som har en konstant form, funksjon og begrenset kompleksitet.

Som arkitekter må vi legge til rette for at det vi skaper kan tåle en utvikling og forandring. Siden vi ikke har komplett oversikt over hva fremtiden måtte bringe, er arkitektens verk den første oppsummerende konklusjonen i en samtale som løper så lenge prosjektet står.

 

I flere nivåer

 

– Å vri og vende på gamle histoiske referanser, eller finne dem opp på nytt, snakker dere om, blant annet i intervjuet med Dazed Digital. Referansene er et ledd i lenken mellom vanlige folk og de arkitektoniske løsningene rundt dem. Hva er det med miksen mellom historisk og moderne som gjør omgivelser/bygg/anlegg lettere tilgjengelig for folk flest?

 

– Historien er viktig fordi den er et slags kartotek over viktige hendelser som har en verdi for oss. Å bruke dette kartoteket kan hjelpe oss med å generere prosjekter som står stødig. Arkitekter er jo et forholdsvis nytt yrke. Før deltok mennesket i sine omgivelser gjennom aktiv deltagelse i bygging. Vi vil finne frem til måter som gjør at mennesker kan finne tilbake til den kroppsliggjorte  kunnskapen og følelsen av deltakelse.

 

– “There should, hopefully, always be layers in it that make you feel something,” sier dere til Dazed. Hvilke følelser er det dere vil hente frem? Med “føle noe”, mener dere å bli tatt ut av det vante og få et nytt blikk på omgivelsene? At man berøres av dem? Eller?  

 

– Vi vil bake inn innhold i prosjektene som taler til brukeren på flere nivåer. Vi vil ikke skape one liners.

 

– ”We're working on a project that has to do with the Norwegian constitution,” sier dere på slutten av intervjuet med Dazed. Kan dere si litt mer om det prosjektet? Er det en variant av campingturen?

 

– Dette prosjektet er en slags nytolkning av den norske identiteten. Vi vil vise at nasjonsbyggingen var et aktivt grep. Man samlet deler fra hele landet og snekret noe «norsk» av det hele. Vi vil skape et slags «det norske hus» som består av komponenter fra hele landet. Vi bygger en fortelling om hva Norge er i dag, dette blir en slags 1814 versjon 2.0.