Ankomstpaviljongene
Både Tyskland og Finland kom til Venezia med løsninger på flyktningsituasjonen i Europa.
Fra papirutgaven Arkitektnytt 06/2016
Sender du flyktninger til et nedlagt hotell langt utenfor byen, så har du kanskje gitt dem en seng, men du har gitt dem få muligheter til integrering. Det er en av uttalelsene fra kuratoren for den finske paviljongen på biennalen i Venezia, Marco Steinberg. Både den tyske utstillingen og finnenes Aalto- paviljong viser forslag til løsninger for den store strømmen av flyktninger som kommer til Europa. Finland har smalnet temaet inn til å gjelde boligsituasjonen, mens Tyskland også ser på byutvikling, lokalsamfunn og politiske prosesser.
Rask prosess
For det finske teamet har ting skjedd i et forrykende tempo etter at kuratorteamet utlyste en såkalt open call så sent som i fjor høst. Målet var å presentere forslagene som kom inn, for myndighetene. Det gjorde de 3. februar. Deretter skulle materialet formes til en biennalepaviljong. Den åpnet 27. mai. Finnene viser syv utvalgte av 94 innkomne forslag, nærmere bestemt de tre vinnerne og fire hederlige omtaler.
– Det har skjedd lite
Marco Steinberg sier til Arkitektnytt at det er vanskelig å måle hva som har skjedd siden prosjektene ble overlevert til regjeringen.
– Målet vårt var å få regjeringen til å skjønne at flyktningsituasjonen ikke har én enkel løsning, men flere gode løsninger. Vi ser at temperaturen i diskusjonen har endret seg, og jeg håper vi har bidratt til det skiftet, sier Steinberg.
– Ellers har det dessverre skjedd lite konkret, myndighetene jobber sakte, og det bekymrer meg. For situasjonen forsvinner ikke, den vil fortsette å være der. Jo lengre vi venter med å være visjonære, jo større problem har vi, sier han.
– De unge tenker riktig
Marco Steinberg delte kontor med Alejandro Aravena da han gikk på Harvard, og høres nesten ut som hovedkuratoren når han sier dette om det finske bidraget:
– Vi har latt ideologisk og politisk debatt ligge altfor lenge, nå kan vi ta opp tråden og engasjere oss igjen, slutte å kun tegne bygninger. Hvis vi ikke innser at arkitektur er en del av et større, sosialt prosjekt, mister vi faget vårt. Vi må rekonstruere arkitektrollen.
– Kan årets biennale bidra til å forandre arkitektenes syn på seg selv?
– Nei, det tror jeg ikke. Men vi står midt i et generasjonsskifte. De yngre arkitektene er mer komfortable med tanken på at arkitektur er et større sosialt prosjekt. Det biennalen kan gjøre, er å si til dem at de tenker riktig, at de har støtte i det etablerte fagmiljøet. Når unge arkitekter som vil noe mer med yrket sitt står foran en karrierevei som virker usikker, skal de vite at de har støtte. En institusjon som biennalen har mye makt.
– Har arkitektene en naturlig plass rundt det bordet hvor disse beslutningene blir tatt i Finland?
– Nei, og det bekymrer meg veldig. Det var en tid da arkitekter var involvert i de ideologiske og politiske debattene i samtiden. Men en eller annen gang etter at Europa og de ødelagte sivilsamfunnene var gjenoppbygget og ting normaliserte seg, trakk arkitektene seg tilbake til tegnebrettet og ble mer og mer fokusert på kun å tegne bygninger. Nå må vi hekte oss på igjen og gjøre det vi ikke har gjort på mange, mange år, engasjere oss.
Ankomstbyen
Den tyske paviljongen erklærte seg som en åpen paviljong, til allmennyttig bruk, slik som Tyskland har vært et åpent land for flyktninger sørfra. Utstillingen består av et stort publikums- areal med sittegrupper og en bod med gratis, hjemmelaget yoghurt.
Både kurator og Tysklands miljøminister holdt åpningstaler på tysk, så den ikke-tyskspråklige delen av publikum lyttet ekstra nøye da konsulent for utstillingen, journalist og forfatter Doug Saunders fra Toronto i Canada snakket. Han har skrevet boka «Arrival city» (Ankomstbyen), som har gitt navnet til paviljongen.
Fasilitering og integrasjon
Saunders ga gjenklang til den finske kuratoren ved å understreke viktigheten av at immigranter møter et aktivt, levende og inkluderende bomiljø der de bosettes.
– De må komme til steder hvor de kan bli en del av den økonomiske strukturen, utdanningssystemet og det sosiale samfunnet, sa Saunders.
– Ankomstbyen er de første par trinnene på stigen inn til det europeiske samfunnet. Disse trinnene må være utformet slik at det er mulig å nå opp til trinn tre og fire også. Arkitekter og designere må sette i verk tiltak som hjelper folk til selvintegrasjon, sa Saunders.
Gode råd til ankomstbyen
Utstillingen består av en liste suksesskriterier for byer som skal motta flyktninger og være ankomstby. Hvert råd hadde fått et eget rom i utstillingen fylt av plansjer med historier, prosjekter og ideer for utdypning og fordypning.
Oppsummert: En ankomstby skal være en by i byen, den skal være prismessig rimelig, tett på handel og økonomiske strukturer, den skal være uformell og skal ikke måtte følge alle byggereguleringer. Den trenger de beste skolene, den skal ha høy aktivitet på grunnplan med aktive førsteetasjer, og den bør inneholde nettverk av og for immigranter.
– Gode prosjekter gir muligheter
Saunders understreket at paviljongen skilte seg fra andre på biennalen ved at den tar for seg en helt konkret situasjon, en nåsituasjon.
– Dette handler om realitetene i Tyskland akkurat nå. Det er faktisk en million mennesker som trenger bolig, og det er faktisk lagt millioner av kroner på bordet fra tyske myndigheter for å finansiere boligbygging for denne gruppen nye innbyggere. Ingen andre land i Europa har til nå en sum i den størrelsesorden på bordet. Vi snakker om en helt spesiell og historisk situasjon, poengterte kanadieren.
Han fortsatte med å oppfordre myndig- hetene til å lære av de dyrekjøpte erfaringene fra forstadsutbyggingene på 1970- og 80-tallet, og i stedet lære av utstillingen og bruke pengene på gjennomarbeidete, kvalitetsikrete prosjekter.
– De må lære av de som bygger hus og byområder, hvor immigrantene får de mulighetene til å bevege seg oppover på den økonomiske, politiske og sosiale stigen som Europa har stilt foran dem, sa Saunders.
