Arkitektnytt

Vi lever livene våre innenfor arkitektoniske rammer, der arkitekturen gir oss muligheter og begrensninger. Det å ha tilhørighet til et sted – å ha et hjem – er viktig for oss. Men det er ingen selvfølge, noe de siste årene har tydeliggjort med menneskestrømmen gjennom Europa. Det er heller ikke en selvfølge når man blir gammel i Norge. Siden veksten av offentlig drevne aldershjem i etterkrigstiden, har sykehjemmene handlet om å være en effektiv arbeidsplass – og ikke et hjem. 

INGEN MOTSETNING

Det er to år siden Arkitektnytt sist skrev om tematikken (nr. 9/16), da i form av en solskinnshistorie fra Manglerudhjemmet i Oslo, som på eget initiativ gjorde tiltak for å transformere det institusjonspregede sykehjemmet til et verdig siste hjem. Det er langt mellom disse historiene i media, og langt oftere hører vi om eldre som mistrives på sykehjemmet, de som blir forsømt, og de som blir servert fiskeboller i hvit saus på julaften.

I motsetning til for eksempel Danmark og Sverige, er norske sykehjem definert som medisinske institusjoner underlagt norsk helselovgivning. Dermed er sykehjem som hjem forpliktet til å fungere som en medisinsk og helsefaglig institusjon, som kanskje gjør våre sykehjem til mer komplekse fenomener enn i våre skandinaviske naboland. Det er allikevel ingen grunn til at norske sykehjem ikke kan være gode hjem, mener interiørarkitekt mnil Linda Evensen. 

Hun er godt i gang med prosjektering av sitt sykehjemsprosjekt nr. 3, Lindeberg sykehjem når Arkitektnytt besøker henne på kontoret. På bordet foran oss ligger materialpaletter satt sammen med nøysomhet og omtanke. 

– For å skape et godt hjem er man avhengig av å bruke virkemidler som bidrar til variasjon i uttrykket. Vi trenger taktilitet i omgivelsene våre, ikke monotone overflater og uttrykk. Det er viktig å få inn materialer av høy håndverksmessig kvalitet, som vi ville hatt i vårt eget hjem, forteller og viser Evensen engasjert. 

Med lang erfaring i å utforme sykehjem, har hun fått et godt innblikk i de tunge prosessene som ofte står bak. Det handler ikke om at det er så mye som skal til, men om å slippe til.

STAMPE MOT BRODDEN

I hennes første sykehjemsoppdrag var oppgaven redusert til å beskrive løs innredning sent i prosjektet. I forbindelse med Ullerud Helsebygg, Norges første helsebygg i massivtre og sertifisert BREEAM-NOR «very good», fikk Evensen jobbe grundigere med materien fra et tidlig tidspunkt. Boliggjøring og hjemlighet var begreper som stod sentralt gjennom hele prosjekteringen. Allikevel ble ambisjonene om å formgi Ullerud som et hjem, og ikke en arbeidsplass, satt på prøve helt fra starten av prosjektet.

– Som i mange andre tilfeller, er drift og vedlikehold raske til å reagere når det blir snakk om pendellamper og utenpåliggende belysning, utstrakt bruk av fast innredning og kontrastfarger på veggene, forteller hun.

Et godt samarbeid med en engasjert brukergruppe er en viktig grunn til at Ullerud Helsebygg endte opp med å bli et verdig og godt hjem for de som bor der.

– Brukergruppen var veldig lojale og lydhøre til våre forslag og kompetanse, og det var særlig en ergoterapaut som var spesielt opptatt av at resultatet skulle bli et hjemlig og taktilt sted, sier Evensen begeistret. 

Peis i foajeen, innredning beregnet på privatmarkedet, bibliotek, grønne planter og variert belysning er bare noen av elementene som allikevel fikk innpass.

– Dette gikk på tvers av drift og entreprenør, så det var ganske sterke meninger på brukersiden også, sier hun med et smil.

FLERE ADJEKTIVER

Evensen mener at årsaken til at vi fremdeles ikke klarer å bevege oss helt bort fra institusjonstankegangen, delvis skyldes entrepriseformen. 

– Når entreprenør allerede er kontrahert, så er det egentlig for sent, sier hun oppgitt. Løsningen er velkjent, men dessverre ikke velprøvd. Arkitekturfaglig kompetanse må være med før første spadetak.

– Det er ikke til å unngå at endringer blir dyre når man kommer inn i et prosjekt som er beskrevet mer som et effektivt kontorbygg, enn et hjem, sier hun oppgitt.

Hun er blitt vant til å kjempe for de hjemlige virkemidlene, men tenker at det strengt tatt burde vært unødvendig.

– Beskrivelsene som prises, sier ofte lite om kvalitet og opplevelse, men fokuserer på konkrete spesifikasjoner og krav. Det gir minimalt med spillerom, og jeg mener at man bør komme opp med et bestillingsunderlag hvor man faktisk bruker noen adjektiver for å beskrive hvordan dette skal bli – og for hvem man gjør det. En mer malerisk framstilling av løsningene hadde hjulpet langt på vei, presiserer Evensen.

TA HVERDAGSLIVET TILBAKE

– Det har skjedd mye siden sist, sier Inger-Lise Kjos, spesialkonsulent for bygg i Sykehjemsetaten i Oslo, og refererer til samtalen vi hadde for to år siden. 

Det er den samme kravspesifikasjonen som gjelder, 2015-versjonen, den som ikke sier stort om hjemlighet, men Kjos kan bekrefte overfor Arkitektnytt at utformingen er under redigering. Sykehjemsetaten har også utarbeidet et skriv, der de definerer hva de legger i begrepet hjemlighet, som skal følge konkurransedokumentet som sendes ut til tilbydere.

– Vi må tenke et hjem når vi bygger, og fokusere på å ta hverdagslivet tilbake til sykehjemmet, forteller Kjos.

Ambisjonene bekreftes også av Oslos byråd for eldre, helse og arbeid, Tone Tellevik Dahl. 

– Byrådets politiske mål er å ta hverdagslivet tilbake. Da må vi vekk fra institusjonsbasert, og ofte stoppeklokkeorientert eldreomsorg, og over til en eldreomsorg der eldre får være sjef i eget liv, forteller hun.

Hun mener at omgivelser som formgis på en gjenkjennelig måte, bidrar til at de som bor der opplever økt trygghet og trivsel, som gjør overgangen lettere. De opplever også at holdningene til medarbeiderne endres fra å jobbe i en institusjon til å jobbe i et hjem.

– Det er de som jobber i folks hjem, ikke de eldre og pleietrengende som bor på deres arbeidsplass, sier Tellevik Dahl.

OMGIVELSENES BETYDNING

85 prosent av de som bor på sykehjem, har en eller annen form for demens. Innenfor demensomsorgen er miljøbehandling et viktig element og innebærer at fysiske, psykiske og sosiale faktorer i omgivelsene tilrettelegges på en måte som gjør at personer med demens kan fungere optimalt, til tross for svikten sykdommen medfører.

– Det vitenskapelige grunnlaget for tiltak innenfor demensvennlig design er svakt, og studier som fokuserer på hvordan det fysiske miljøet kan brukes for å skape trivsel og velvære for personer med demens, er nødvendig. Og interiørarkitekten har viktig kompetanse å bidra med, mener Evensen.

Å bringe inn en form for normalitet er avgjørende, for at de fysiske omgivelsene påvirker oss, er Evensen helt overbevist om. 

– Jeg liker veldig godt den sosiale profilen denne type oppdrag har, at det er tydelig hvordan jeg som interiørarkitekt kan påvirke menneskers liv og hverdag. Det er så utrolig mye ugjort på dette feltet og veldig tydelig at faget vårt kan og bør påvirke, sier Evensen. 

Hun er positiv til veien videre og mener at endringer vil påtvinges av en ny generasjon eldre.

– Bare tenk når 68’erne skal på sykehjem, de som har stått på barrikadene hele sitt liv. Da tenker jeg det blir vei i vellinga, avslutter Linda Evensen med et smil.