Arkitektnytt

"Hvor begynner egentlig arkitektens ansvar, og hvor slutter det?" spør redaktør Martin Braathen i Arkitektnytt nr. 5/2016, som er et temanummer om arkitektens samfunnsrolle.

 

En av arkitektene som intervjues er Peter Butenschøn, medarrangør av Arkitektbedriftenes tyrkiske temareiser om dialog og kollegialt samspill. Dessverre er det umulig å skjønne hva Butenschøn mener om arkitektens ansvar, da han utelukkende utrykker seg gjennom floskler og selvmotsigelser.

 

I intervjuet leverer Butenschøn tre elleville paradokser.

 

Tese nr. 1: Hold deg unna autoritære regimer, men delta gjerne i ny-osmanske byggeprosjekter.

 

I Teknisk Ukeblad 18/9-2014 avdekket jeg at tidligere NAL-president Gudmund Stokke hadde påtatt seg rollen som talsmann og grønnvasker for et kvasi-osmansk terminalbygg i Istanbul på én million kvadratmeter, uten at han hadde satt seg inn i miljøkonsekvensene.

 

På dette tidspunktet hadde det lenge vært kjent at Tyrkias største ingeniør- og arkitektorganisasjon TMMOB, med 445 000 medlemmer, kalte flyplassprosjektet ulovlig, og hadde flere søksmål gående for å få prosjektet stanset.

 

Stokke innrømmet sin uvitenhet i Dagens Næringsliv 21/9-2014: «De overordnende miljøkonsekvensene har jeg ikke fullt overblikk over (...)».

  

Flyplassen legger beslag på 76,5 km2 av Istanbuls Svartehavskyst, herunder rasering av 6172 hektar skog, samt vassdrag som forsyner en betydelig drikkevannskilde 2,5 kilometer vest for flyplassen. Med utbygging av tilknyttet infrastruktur, utraderer flyplassen det siste skogområdet på Istanbuls Europa-side, ifølge TMMOB.

 

Alt dette er detaljert beskrevet i en teknisk rapport fra TMMOB, som Stokke har signalisert at han ikke har lest, og aldri kommer til å lese.

 

Stokke har ennå ikke svart på grunnleggende spørsmål om prosjektet: Hva er terminalbyggets netto energibehov? Hva er terminalbyggets karbonavtrykk, grunnarbeider medregnet? Hvor skal den mye omtalte eventyrskogen på 10 millioner trær plantes?

 

Når Arkitektnytt konfronterer Peter Butenschøn med debatten rundt Istanbuls tredje flyplass, klarer han ikke å svare forståelig på ett eneste spørsmål.

 

På sine eldre dager har Butenschøn blitt internasjonal salgssjef for Arkitektbedriftene. I den rollen har han svidd av betydelige beløp på Istanbuls dyreste hotell Ciragan Palace, men hvor mange oppdrag har Butenschøn klart å skaffe til norske arkitekter i Tyrkia?

 

På den ene siden avviser Butenschøn debatten om etiske gråsoner i Tyrkia som en «sær debatt». På den andre siden vedgår han at «arkitektur er et fremragende redskap for å virkeliggjøre ideologi», og at «Norske arkitekter må vite at de kan gi herlighet til autoritære regimer.»

 

Når Erdogan har utropt Erdogan Internasjonale flyplass til "nasjonens seiersmonument", og gjort kvasi-osmansk arkitektur til en ideologisk bærebjelke i «det nye Tyrkia», er det da legitimt å stille spørsmål ved norske arkitekters deltagelse? Nei, svarer Butenschøn, og begrunner svaret med at Norge "holder arkitekturfanen høyt når man er på statsbesøk."

 

Tese nr. 2. Norske arkitekter trenger ikke retningslinjer for internasjonalt arbeid, men NAL bør likevel nedsette et utvalg.

 

«Jeg vet ikke om det nødvendigvis er behov for bedre retningslinjer [for internasjonalt arbeid], men det er behov for en kontinuerlig bevisstgjøring,» sier Butenschøn til Arkitektnytt.

 

Kan klare retningslinjer bidra til en slik kontinuerlig bevisstgjøring? Nei, sier Butenschøn. Arkitekter skal nemlig ikke forholde seg til drikkevann og grøntområder, ifølge Butenschøn. Dette ansvaret skyver han over på politikere. Hva er poenget med den kontinuerlige bevisstgjøringen Butenschøn etterlyser, hvis arkitekter uansett er fritatt for alt miljøansvar?

 

I et debattinnlegg på arkitektnytt.no 9/3-2016 skriver Peter Butenschøn og Egil Skavang at de skal delta på enda en dialogreise til Tyrkia finansiert av Innovasjon Norge. Det står ingenting om at målet med reisen er å skaffe oppdrag til norske arkitekter i Tyrkia. Derimot fremstiller de seg som diplomater med FN-mandat:

 

«Den tyrkiske arkitektforeningen har bedt om internasjonal støtte i arbeidet med å forsvare arkitektenes rettigheter som nå trues av nye tyrkiske lover,» står det i innlegget.

 

Har Butenschøn gjort noe konkret for å forsvare rettighetene til tyrkiske arkitekter? Nei. Tvert imot velger Butenschøn å håne tyrkiske arkitekter i Arkitektnytt. Konfrontert med at Tyrkias største ingeniør- og arkitektorganisasjon TMMOB har kalt Istanbuls tredje flyplass for miljøkatastrofe, svarer Butenschøn med å kalle undertegnede for en «underlig kverulant» som har tatt med denne «sære debatten» til Norge. Hvis Butenschøn er så opptatt av sine tyrkiske kollegeres rettigheter, hvorfor avviser han deres veldokumenterte kritikk av Istanbuls tredje flyplass?

 

Tese nr 3. Russland utgår fordi beslutningene fattes i Moskva

 

Butenschøn sier at norske arkitekter skal «være varsomme med å ta oppdrag i Nord-Korea», uten at han begrunner dette nærmere. Her kunne han kanskje formulert seg litt skarpere? Ifølge 2016 Global Slavery Index er 4,37 prosent av Nord-Koreas befolkning slaver. Nord-Korea har dermed verdens største per capita slavebefolkning. 

 

Når det gjelder Tyrkia sier Butenschøn at siden «vi var der med både Kongen og norske statsråder til stede», så Tyrkia er godkjent. Men i Russland har man erkjent at «beslutningene fattes i Moskva», så der bør norske arkitekter holde seg unna. Hvor i Tyrkia er det beslutningene fattes?

 

«Vi har ingen mulighet til å påvirke prosesser som gjør det vanskelig for norske arkitekter å komme i posisjon,» sier Butenschøn.

 

Hvis det er umulig å påvirke prosesser, hva er isåfall hensikten med Butenschøns dialogreiser til Tyrkia?

 

Fredrik Drevon, journalist