Arkitektnytt

Antakelig var det noe med Hadids beinharde realisme som fikk den moralske ryggraden vår til å skjelve. For vi er da ikke realister, men idealister? Vi styres vel av moral, og ikke pragmatikk? Hvor var det blitt av Hadids tro på at arkitekturen kunne være god i seg selv?

 Et vesentlig spørsmål er om svaret til Zaha Hadid ville ha vært det samme om dødsfallene skjedde på hjemmebane for henne, for eksempel i London. Ville hun i så fall ha følt på et annet ansvar? Burde hun der ha kjent forholdene bedre? Hatt andre muligheter og forutsetninger for å påvirke?
 

Er det i så fall noe ved utenlandsarbeidet i seg selv – den uoversiktlige politiske situasjonen, de kulturelle forskjellene, alt som blir lost in translation – som gjør at arkitektens ansvarsområde avgrenses enda tydeligere?

Til kun å angå prosjekteringsarbeidet? Mens omkringliggende spørsmål rundt korrupsjon, arbeidsforhold på byggeplassen, miljøspørsmål og maktovergrep blir for komplekse til å håndteres?
 

Norske arkitektkontor har unngått kontroverser som Zaha Hadids. Men debatten om arkitektens ansvar ved utenlandsarbeid ble brakt hjem til Norge for noen måneder siden med journalist Fredrik Drevons harde kritikk av Nordics flyplassprosjekt i Istanbul. Og spørsmålene som ble reist rundt dette prosjektet, går til kjernen av den samme problemstillingen. Når man bygger en flyplass i Erdogans navn, samtidig som den tyrkiske presidenten fengsler pressefolk, homofile og sågar arkitekter, er man da en medløper som legitimerer en brutal statsleders makt?
 

Eller omvendt, hvis man demonstrativt skulle protestere, eller til og med si fra seg oppdraget, er man da bare en pompøs moralist som legger seg opp i noe man ikke har noe med, eller ikke forstår? UIA, den internasjonale arkitektorganisasjonen, maner arkitekter på utenlandsoppdrag til nettopp å være ydmyke i møte med fremmede kulturer.
 

Nylig herjet en debatt rundt historikeren Terje Tvedt og Det norske godhetsregimet. Med dette begrepet lanserte Tvedt et angrep på norsk bistandsindustri, hvordan den ble markedsført og bygget opp som idealistisk, interesseløs godhet. Uten å fokusere verken på pragmatisk problemløsning eller redegjøre for realpolitiske interesser i bistandsarbeidet. Dette motsetningsparet, realisme og idealisme, speiles også i arkitekturfeltet. Er arkitektureksport til andre regimer en eksport av et lite stykke Norge, en oase av nordisk demokrati, åpenhet og likestilling? Eller kan man som arkitekt også innrømme egeninteressen, at dette handler om eksport og utnyttelse av et viktig marked for norsk arkitekturindustri?
 

Iblant virker det som om arkitektene ser seg selv som de eneste i byggebransjen med samvittighet – og at det derfor er deres lodd å være mer rettferdige, mer moralske, mer etiske enn andre. Samtidig som vi stadig klager over arkitektens synkende innflytelse i bransjen, for ikke å si på byggeplassen. Hvorvidt man ser på dette som et dilemma, avhenger vel av hvor idealistisk man ser på sitt virke.
 

I dette nummeret har vi spurt to arkitektkontor som jobber mye i utlandet, og ett kontor som jobber målrettet for å skaffe seg internasjonale oppdrag, om hvilke etiske normer og prinsipper de tar med seg ut i verden. Hvor begynner egentlig arkitektens ansvar, og hvor slutter det? 
 

Martin Braathen, redaktør