Arkitektnytt

President i NIL, Torunn Petersen, ser en økt etterspørsel etter interiørarkitekter med masterkompetanse, både på grunn av større bevissthet hos offentlige oppdragsgivere, som for eksempel Statsbygg, og fordi oppdragsmengden og typer oppgaver dreier i retning av spisskompetansen faggruppen besitter. Hun mener markedet vil åpne for at de med lavere teoretisk kompetanse får oppdragene, dersom det utdannes for få interiørarkitekter med mastergrad. 

– Profesjonen kan over tid tape terreng, sier hun.

Det å utdanne seg til interiørarkitekt er å utdanne seg til en profesjon. NIL stiller krav til mastergrad for opptak i foreningen, og Petersen er urolig for at det utdannes mange med bare bachelorgrad. Under halvparten av disse får anledning til å fullføre utdanningen med en mastergrad på grunn av manglende masterplasser.

Tall fra utdanningsinstitusjonene viser at Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO), Interiørarkitektur og møbeldesign, har til sammen 46 studenter, fordelt på 30 studenter på bachelor (BA1–BA3) og 16 studenter på master (MA1 og MA2). 

Universitetet i Bergen, Fakultet for kunst, musikk og design, Institutt for design, møbel- og romdesign/interiørarkitektur (UiB/KMD, tidligere KHiB) har 70 studenter, 37 på bachelor (BA1–BA3) og 33 på master (MA1 og MA2), og den private Høyskolen Kristiania har 130 studenter på bachelor (BA1–BA3) og foreløpig intet tilbud om mastergrad. 

Hvis alle kandidatene i år består masteroppgaven, får man 21 nye interiørarkitekter med mastergrad våren 2018. 51 bachelorkandidater vil kjempe om rundt 25 masterplasser. I tillegg kommer utenlandske søkere som kjemper om de samme. 

Årelang kamp

For professor i romdesign og interiørarkitektur, Eli-Kirstin Eide ved UiB/KMD, har flere masterplasser vært «en årelang kamp» for både henne og kollegaene.

– Vi har klart å utvide måltallet, og tar inn 30 studenter på masterstudiet i design, fordelt på 15 studenter til visuell kommunikasjon og 15 studenter til møbel- og romdesign/interiørarkitektur. Det gjør at vi har god margin, siden alle de 12 studentene som begynner på bachelorstudiet hos oss, får mulighet til plass på masterstudiet om de gjør en god BA-eksamen.

Eide forteller at de har meget stor søknad fra inn- og utland til MA-studiet, og at det kreves gode kunnskaper og eksamensresultater for å komme gjennom nåløyet. Hun sier også at for å kunne utvide utdanningstilbudet ytterligere, må det flere ressurser til, og det er lite som tilsier at de får økt fagstab eller større areal de nærmeste årene.

En ny årsak til presset på masterplassene skyldes også at Høyskolen Kristiania ikke tilbyr sine studenter en mastergrad.

– Det er høyst betenkelig at Kunnskapsdepartementet godkjenner et BA-studium på Høyskolen Kristiania uten å tenke på hvordan studentene skal få fullført utdanningen sin med en mastergrad. Interiørarkitektutdannelsen er en profesjonsutdannelse og tar fem år. Departementet er med på å utdanne en masse studenter uten ferdig utdannelse, noe som er dårlig økonomi, og som også fører til arbeidsledighet, sier Eide, som ser dette som en sak som NIL må følge opp overfor Kunnskapsdepartementet. – Utdannelsen til interiørarkitektprofesjonen tar faktisk fem år!

Store planer

Høyskolelektor (studieleder) Linda Lien ved den private Høyskolen Kristiania opplyser at de er i startgropen når det gjelder planlegging av masterplasser for interiørarkitektstudentene.

– Vi må først fusjonere oss ferdig og så få påplass de økonomiske og faglige ressursene som trengs for å sette i gang planleggingen for fullt. Det er mye som skal på plass og bli godkjent, så oppstart vil bli i løpet av de neste 3–5 årene.

Høyskolen Kristiania har kjøpt opp Westerdals og nå gjennomføres det en sammenslåing av to fagmiljøer til ett av Norges største kreative fag- og studentmiljøer. Høyskolen Kristianias videre ambisjoner er å bli et universitet innen 2030. Fire fagområder skal spisses med master- og doktorgrader, ett av disse er innen kunst, design og kommunikasjon.

Lien sier at det ser ut til at skolen kommer til å etablere to masterprogrammer, en designmaster og en internasjonal master i Retail Design. Designmasteren bygger videre på bachelorstudiene i interiørarkitektur, grafisk design, tjenestedesign og andre tilknyttede designfag. Masteren i Retail Design vil være et samarbeid mellom flere internasjonale utdanningsinstitusjoner med forventet oppstart om 2–3 år.

Lien ser ikke noen problemer knyttet til det videre arbeidet med masterprogrammene.

– Det er viktig å etablere et solid fundament i bachelorutdanningen slik at masteren blir så god som den kan bli. Bacheloren i interiørarkitektur er fortsatt en ung bachelor. Vi sender ut tredje kull til våren. Vi har en tett og god dialog med NIL og er representert både i utdanningskomiteen og Oslogruppen.

Lytter til bransjens behov

Dekan Karianne Bjellås Gilje ved KHiO opplyser at det er ett felles masterstudium i Design, med 24 plasser fordelt på interiørarkitektur og møbeldesign, grafisk design og illustrasjon og kles- og kostymedesign. Ordinært opptak per fagområde pleier å være åtte, men i 2017 ble ti studenter fra interiørarkitektur og design tatt opp.

– Med andre ord prøver vi innen ordinære opptaksrammer å justere noe, men for tiden har vi verken lærer- eller veilederkapasitet til flere masterplasser på design enn 24. På nåværende tidspunkt har vi ikke grunnlag for å si at det er behov for flere masterplasser i interiørarkitektur og møbeldesign med den fagprofilen våre studier har. Men vi samarbeider med både AHO og UiB, og selvfølgelig med aktører i bransjeorganisasjonene for å synliggjøre bransjens behov.

Professor Toni Kauppila ved KHiO viser også til at de klarte å få to masterstudenter til fra interiørarkitektur og møbeldesign, men at dette ikke er nok for å møte behovet han ser, ut fra lav arbeidsløshet i feltet og økt etterspørsel.

Det var over 90 kompetente søkere fra 25 ulike land som søkte på de få masterplassene sist år. Det er krevende å få gehør for økte ressurser til flere masterplasser på KHiO. Men Kauppila er allikevel optimistisk.

– Jeg tror den offentlige debatten som nå vokser frem om rollen til interiørarkitekturen i samfunnet, er den beste formen for lobbyvirksomhet. Desto mer dette blir diskutert i ulike fora, jo mer sannsynlig er det at noe vil oppstå. Det ligger i naturen til vår profesjon å drive med samarbeidsprosjekter, så jeg stoler på at den holdningen også hjelper oss på politiske arenaer.

Kauppila tror også at vi er vitne til et paradigmeskift i rollen til interiørarkitektur, og at en økende urbanisering vil aktualisere behovet for tilpasning og transformasjon, som vil bli en uunngåelig og stor del av vår fremtid i våre bygde omgivelser.

– Jeg tror at det er her potensialet og kompetansen til interiørarkitektene ligger, slik det også fremgikk av siste nummer av Arkitektur N (nr. 1/2018). Dette er ikke bare en nasjonal, men også en global utfordring. Så når vi følger opp diskusjonen om våre utdanningskvaliteter her i Norge, skulle vi også vurdere det iboende vekstpotensialet for norske utøvere i utlandet.