Arkitektnytt

– Design er et låneord. Siden man har begynt å bruke dette ordet på norsk, har det endret betydning betraktelig. Inntil nylig var det ensbetydende med industridesign eller grafisk design. Men det har fått en videre betydning. Ordet brukes jo gjerne som et superlativ, blant annet i boligannonser, og som i designvesker, designmøbler og designerklær. Som designhistoriker er jeg mest opptatt av at det er en forskjell på design og arkitektur, og dermed også en forskjell på arkitekturhistorie og designhistorie, selv om det empirisk sett er et ikke ubetydelig overlapp. Dette gjelder i bransjen også, designere har blitt arkitekter og omvendt. 

– Hva kan designfeltets idéhistorie fortelle oss om samfunnet for øvrig?
– Designfeltet er en del av en større historie. Under gjenoppbyggingen etter krigen, skrev Einar Gerhardsen en appell til designere om at de måtte yte sin skjerv og bruke sin kompetanse til å bygge landet. Dette ble publisert i Bonytt. Dette var et tydelig signal til feltet at de måte tilpasse seg landskapet, og at det ikke nytter å bruke design som et elitistisk eller kunstnerisk prosjekt. Dette førte til at design i praksis var ganske annerledes enn i våre naboland. 

– Hvordan artet dette seg? Lagde man andre objekter?
– Det handlet mer om hvilken karakter objektene hadde. Man satset på enkle, fornuftige produkter og brukte lite eksklusive materialer. Et eksempel er Kaminstolen fra Rastad & Relling.
– Boken beskriver ifølge en omtale «hvordan britiske og kontinentale designreformideer fikk fotfeste i Norge, og hvordan de blandet seg med nasjonalfølelsen i nasjonalromantikken». Kan du forklare? 
– Dette handler om hvordan innflytelse fra utlandet gir seg utslag i en norsk kontekst. Britisk designreform, spesielt Arts and Crafts-bevegelsen, passet ganske godt med de nasjonalistiske strømningene som fantes på 1800-tallet. Dette kom til uttrykk i arbeidene til folk som Gerhard Munthe, som på ett vis var moderne, men som likevel inngikk i en tradisjonalistisk praksis. Litt senere får man ideer fra den tyske organisasjonen Deutcshe Werkbund, som var sentral for industri og formgivning. De kan sees som en motsats til Arts and Crafts, som var interessert i håndverkets kvalitet og handling, mens Deutcshe Werkbund vektla design for industriell produksjon. Begge disse strømningene var tydelig til stede i Norge, hvor de blandet seg med nasjonale karaktertrekk. Vi ser dette i Henrik Bulls nærmest symbiotiske fusjon av kontinental jugendstil og nasjonal dragestil. Disse lokale tilpasningene er ser man i alt fra Historisk museum til Lohengrin-sjokoladen, begge designet av Bull.

– Omslaget viser noen figurer av en oljeplattform og en tankbåt. Er det tilfeldigvis industridesignkontoret Permafrost som har laget dem?
– Det stemmer. Dette er typisk nordisk design. Treleketøy er selve arketypen på god skandinavisk design, men dette er i en veldig moderne tapning. Paradigmatisk for vår samtid. 
– En venn av meg foreslo å sette en borerigg på Ekebergsletta, som Kristusstatuen i Rio de Janeiro. En gigantisk oljerigg som skuer over Oslo, både som en feiring av ingeniørkunst og driftighet, og samtidig en påminnelse om vår dårlige samvittighet over oljeutslippene. 

– Det kunne vært morsomt. Oljen er en fascinerende del av nyere norsk historie. Oljeøkonomien har hatt enorme konsekvenser for norsk økonomi og industri. Og selvfølgelig har det hatt betydning for kjøpekraften til folk og dermed konsum av designobjekter.

– Hvorfor bør arkitekter lese denne boka?
– Fordi arkitektur og design er tett forbundet.
Arkitekter har generelt en høy historisk bevissthet. I og med at feltene er så tett forbundet, vil det være relevant for arkitekter.