Oslo, vi har en politikk
Sagaen om en arkitekturpolitikk i Oslo er en fortelling med mange kapitler. Nå ser det ut til at hovedstaden får en politikk med høye mål for klima, estetikk og livskvalitet.
Fra papirutgaven Arkitektnytt 05/2019
«Siste skudd på fagets språkstamme er betegnelsen arkitekturpolitikk,» skrev arkitekt og skribent Jan Carlsen i et innlegg i Aftenposten i 2009. Bakgrunnen var det første arkitekturpolitiske dokument noensinne utarbeidet av en norsk regjering. «Arkitektur.nå – Norsk arkitekturpolitikk» var resultatet av at tretten departementer gikk sammen og lagde et dokument som skulle «definere arkitekturpolitiske mål, gjør rede for hvordan regjeringen og underliggende etater skulle jobbe i arkitekturfeltet og innsatsområder.» Omtrent samtidig kom dokumentet «Oslos bærekraft og vekst – overordnet arkitekturpolitikk for byen og hovedstaden» signert plan- og bygningsetaten i Oslo kommune.
«Hva innebærer dette nyordet for synet på arkitektyrket, og hva betyr det for vurderingen av arbeidet til andre involverte parter innenfor byggebransjen?» spurte Carlsen i sitt innlegg. Han konkluderte: «Kort sagt kan det hevdes at arkitekturpolitikk er mestring av utfordringer som avdekkes når faget settes inn i en bred samfunnsmessig sammenheng.»
Endelig?
Ti år senere kan det se ut som drømmen om en politisk forankret arkitekturpolitikk for hovedstaden er i ferd med å materialisere seg. Mange har forsøkt, og leter man gjennom Arkitektnytts arkiver finnes det en lang rekke referater fra, og invitasjoner til, workshop-er og allmøter om dette saktelagde politiske prosjektet.
På tampen av april i år inviterte byrådet på ny til høringsverksted, med 80 inviterte eksperter, der de la frem det foreløpig siste utkastet til «Arkitekturpolitikk for Oslo». I teksten står det svart på hvitt at arkitekturpolitikken «oversendes politisk behandling sommeren 2019». Så hva betyr det?
– Det betyr at byrådet skal vedta en ny arkitekturpolitikk til sommeren. Byrådspartiene er samstemte om dette, og det står i byrådserklæringen vår. Det forrige byrådet arbeidet lenge med en arkitekturpolitikk, men fikk det ikke til. Jeg tror imidlertid at dette er en politikk som det er mulig å få en bred politisk oppslutning om, sier Byråd for byutvikling Hanna E. Marcussen (MDG) over en kaffekopp i Bjørvika. Rundt oss spretter det opp en helt ny bydel, raskere enn vi makter å tygge croissanten fremfor oss.
– Oslo vokser fort, og jo mer storby vi blir, desto mer blir hverdagen vår påvirket av arkitektur. Og da tenker jeg ikke bare på bygninger, men også byrommene mellom dem. God arkitektur bygger opp under folkehelsen – trivelige, rene og estetiske byrom innbyr til aktivitet. Sett fra et klimaperspektiv bør arkitekturen være med å bidra til et bedre miljø, byggebransjen står for store klimautslipp, og arkitekturen kan være med å redusere disse. En arkitekturpolitikk skal være med å bidra til debatt om arkitekturens rolle og være med å løfte standarden i Oslo, forklarer Marcussen.
– Hva er ditt eget inntrykk av arkitekturens status i Oslo? Er vi flinke nok, sett i et større perspektiv?
– Både ja og nei. Oslo har enkelte bygg i toppklasse, men mye av det som bygges, oppleves som standard. Operaen og andre monumentale bygg er fantastiske, mens mye av boligbebyggelsen har et potensial for å bli bedre. «Det koster så mye penger,» vil kanskje mange si, men jeg tror ikke det. Tenker man på varigheten til et bygg, og makter man å tenke i et langt perspektiv, er ikke kvalitet nødvendigvis dyrt. God arkitektur er først og fremst smart, løser mange oppgaver på en gang, og er ikke nødvendigvis dyr.
Marcussen forteller at det for Byrådet har vært naturlig å kikke til København, som lenge har hatt sin egen arkitekturpolitikk, og at det nylig også har kommet en slik politikk for Bergen. I samme by har de blant annet utnevnt en byarkitekt, noe «Arkitekturpolitikk for Oslo» også vil vurdere behovet for.
– Det har tatt tid for oss å finne formen på en arkitekturpolitikk i Oslo, å finne hvilket nivå man skal legge seg på. Dette forslaget er overordnet, det gir føringer og eksempler, og er uten en lang liste med konkrete tiltak. Byutvikling er i stor grad lovstyrt, mens dette er ment som et veiledende redskap for utbyggere. Og for kommunen selv, sier hun.
– Vil en ny arkitekturpolitikk være med å gi kommunen et større ansvar for å sikre økt kvalitet i bebyggelse i byen? Kan det bli enklere å stille krav til utbyggerne?
– Arkitekturpolitikken er ikke et juridisk bindende dokument. Den stiller ikke konkrete krav, men skal være med å øke bevisstheten hos utbyggere og innbyggere. Fargedebatten har for eksempel engasjert bredere enn vanlige byutviklingsspørsmål, og når innbyggerne blir opptatt av god arkitektur og byutvikling, gir det arkitektene større spillerom. Dialogen med private byggherrer er selvsagt viktig, og dette er også en politikk for kommunens egne byggeforetak: boligbygg, kultur- og idrettsbygg, omsorgsbygg og undervisningsbygg.
Visjonærstillingen
Arkitekturpolitikk Oslo har som visjon at «Oslos arkitektur skal bidra til en grønnere, varmere og mer skapende by med plass til alle». Den lister opp følgende fire innsatsområder:
· Klimasmart hovedstad med arkitektonisk egenart
· En by med gode møteplasser, fellesrom og forbindelser
· En by med arkitektur for mangfoldige og skapende bo- og næringstilbud
· En by som mobiliserer folk til samskapning
I tillegg inneholder den et forslag til oppfølging av arkitekturpolitikken og et kvalitetsprogram for godt bomiljø i Oslo.
– En by som mobiliserer folk til samskapning, står det. Stikkord medvirkning: Hvordan ser du for deg at dette kan gjennomføres i praksis? Eventuelt gjøres bedre?
– Godt spørsmål! Vi har jobbet mye med dette i hele byrådsperioden, og mange ulike metoder har vært prøvd ut, uten at vi nødvendigvis har funnet den mest effektive formen. Vi legger til grunn at det er kommunen som skal stå for planer for utvikling av nye områder, og det gir oss en bedre mulighet til å sikre god medvirkning enn hvis man overlot dette til private. Både utbyggere og kommunen må klare å få folk inn tidlig i planleggingsprosesser, og folks forventninger til medvirkning er høyere nå enn tidligere. Vi ser at ved en del prosjekter hvor det er stor, lokal motstand under den politiske behandlingen, så kunne dette vært løst bedre om folk hadde vært involvert tidligere. Medvirkning tar ofte tid, men vi skal bidra til å gjøre det effektivt. Ved å sikre god medvirkning tidlig, sparer man ofte tid senere i prosessen.
Bilfrie rom
– I 2015, da du tiltrådte som byråd, sa du at man i 2020 «vil merke flere bilfrie arealer, og arkitekturmessig betyr det nye byrom, og områder som kan bli mer attraktive som boligområder. Det blir en transformasjon av byen.»I hvilken grad har dette gått i oppfyllelse?
– Mye av dette ser vi helt klart mer av i dag enn vi gjorde for fem år siden. Men vi er ikke i mål, og prosessene har nok vært mer kompliserte og tatt lengre tid enn jeg så for meg den gang. Vi har fjernet over 700 parkeringsplasser i sentrum og satt ut by-møbler og grønt eller laget sykkelfelt. Det er viktig for meg å understreke at selv om bilfritt byliv til tider har fremstått kontroversielt i media og i debatten, så støtter de fleste av Oslos innbyggere faktisk opp om dette. Erfaring fra andre byer viser også at bilfrie miljøer bidrar til å holde barnefamilier i byen. Å ha trygge og grønne områder, ikke sterkt trafikkerte veier i nabolaget, er oppskriften for å utvikle gode områder i byen.
– I hvilken grad kan arkitekturpolitikk være med å redusere de sosiale skillene mellom Oslos øst og vest?
– En arkitekturpolitikk med fokus på kvalitet vil i hvert fall bidra til at vi unngår å bygge oss inn i morgendagens problemer. Langsiktige virkninger av det vi tillater bygget, er noe vi politikere må være oppmerksomme på allerede når vi godkjenner reguleringer. Vi har et fokus på overordnede planer som skal sikre kvalitet, parker og gode offentlige rom i nye utviklingsområder, hvor de fleste ligger i Oslo øst. Vi har de siste tre årene fremmet fjorten slike planer, mens det i forrige byrådsperiode kun ble vedtatt fem. Vi må være oppmerksomme på sosiale mekanismer tidlig i utviklingen og bygge med kvalitet så folk vil ta vare på omgivelsene sine, og vi får områder som skaper tilhørighet. Vi mener at god arkitektur ikke nødvendigvis er dyr arkitektur.
Byråden forteller at kommunen har hatt en omfattende medvirkningsprosess, og at forslaget til arkitektur politikk i stor grad er basert på innspill fra arkitekter og andre engasjerte miljøer. – Vi håper at arkitektstanden er positive til at det nå kommer et verktøy som løfter arkitekturens rolle høyere opp på agendaen. Jeg har god kontakt med OAF, som har ønsket seg jevnlige møter med byråden. For oss er det viktig med tilbakemeldinger. Arkitektur er noe som bør engasjere og involvere alle, avslutter Hanna E. Marcussen, og haster videre til neste møte på kulturhuset Bruket i Schweigaardsgate.
Et verktøy i prosessen
Påtroppende leder i Oslo Arkitektforening, Tone Selmer-Olsen, bekrefter at det har vært flere møter, og at representanter fra OAF har vært til stede i dem. Hun sier også at høringsverkstedet for arkitektpolitikken i april «var veldig bra» og at en arkitekturpolitikk er nødvendig for at hele byen skal kunne dra sammen i samme retning. «Arkitekturpolitikken blir et verktøy i den prosessen, for alle aktører som skal bygge byen,» sier hun.
– Det er viktig og svært positivt at det nå kommer en arkitekturpolitikk som både er ambisiøs og med tydelige mål om arkitektonisk kvalitet og bærekraft, som kan bidra til at byen blir både grønnere og mer inkluderende, mener den kommende OAF-lederen.
Hun forteller at det er blant de mange visjonene om en klimasmart by med arkitektonisk egenart også finnes en mer konkret del av politikken, nemlig kvalitetsprogrammet for godt bomiljø, som setter en del kriterier som definerer hva som er gode bygg og boliger, samt hva som er gode bydeler og bomiljøer.
– Særlig positivt er ønske om innovasjon i arkitektur-produksjonen, med mer utfordrende og utprøvende byggeprosjekter, også med tanke på gjenbruk og nye bo- og arbeidsformer. Kvalitetsprogrammet er et praktisk verktøy for hvordan by og boliger bør være, og sier noe om hvilke kvaliteter vi vil ivareta, sier Selmer-Olsen.
Hun mener det er oppløftende at kommunen selv ønsker å gå foran som godt eksempel i rollen som innovativ byggherre.
– Er det noe OAF reagerer på i arkitekturpolitikken?
– Noe som ikke er adressert i nok grad, som virkelig fortjener å fokuseres, er byens offentlige bygg og kulturinstitusjoner. Vi trenger en mer helhetlig politikk som ivaretar verdien av disse, og som diskuterer både lokalisering og strategier for gjenbruk. Mange offentlige institusjoner, som Deichman, Munchmuseet, Ullevål sykehus og NRK, er på flyttefot om dagen, noe som gjør dette temaet svært aktuelt, og som i stor grad vil påvirke framtiden til byen. Et annet aspekt som burde vært løftet fram, er de stadig økende ulikhetene mellom øst og vest i Oslo, og hvordan en aktiv og bevisst arkitekturpolitikk kan være verktøy for å bidra til å redusere de sosiale skillene.
– Ifølge byråden har dere blitt enige om å møtes jevnlig? Er dette et ønske fra OAF om å ta større eierskap i byutviklingen i Oslo?
– Ja, det er det. Klima, mangfold og boligkvalitet er byutviklingens spørsmål og vedtatte satsningsområde i arbeidet videre, og det å jobbe politisk vil være viktig for oss i de kommende årene, avslutter Selmer-Olsen.