Arkitektnytt

– Hei, Per Gunnar Røe, medredaktør av En smartere stat. Fortell om den nye boken deres. 
– Boka tar for seg ulike problemfelt hvor staten har ambisjoner om å styre, på den ene eller den andre måten. Vi har plukket ut noen felt, som håndtering av ekstremvær, klimavennlig transport, boligpolitikk, arkitekturpolitikk, bosetting og integrering av flyktninger, sykehuspolitikk og forskningspolitikk. Vi kunne for så vidt dekket andre felt også, som kulturpolitikk, men det falt seg ikke slik. Boka er en antologi der bidragsyterne er samfunnsvitere, som skriver om styringsutfordringer. Eksempler på dette er når det ikke er gode nok virkemidler til å iverksette politiske mål, eller når ulike politiske mål kommer i konflikt med hverandre.

– Hvordan da?
– I transportpolitikken for eksempel, kan nasjonale politiske mål om reduksjon av klimagassutslipp komme i konflikt med lokale politiske mål og interesser som trekker i retning av vegutbygging. Og i kapitlet om klimavennlig transport i norske byer, tar forfatterne for seg såkalte «bypakker», som der staten bidrar med finansiering. I byutviklingen ser vi også at overordnede mål om fortetting kommer i konflikt med lokale interesser. Spørsmålet er hvordan staten skal styre i situasjoner der ulike politiske nivåer og interesser kommer i konflikt med hverandre.

– Boken har en litt uvanlig oppbygging?
– Forfatterne av de ulike kapitlene har fulgt en ganske streng mal: Først beskrive problem- feltet, så ta for seg aktører og institusjoner, og til slutt foreslå endringer. Dette er på et vis konstruktiv samfunnsvitenskap. I forsknings- formidling er det vanlig å beskrive og analysere fenomener, men uten at man kommer med konkrete forslag til endringer. Samfunns- forskere kommer sjelden med konkrete anbefalinger når det gjelder samfunnsforhold. Forskningen er først og fremst innrettet mot å finne ut hva som har skjedd, og hvorfor det skjedde, og forskerne unngår å si noe om framtiden. Denne boka er derfor nokså uvanlig, hevder vi.

– Begrepet «wicked problems» dukker opp flere ganger her. Hva betyr det?
– Wicked problems er problemer der det kan være klart formulerte mål, men der det mangler virkemidler, eller der de som skal iverksette politikken, bare har tilgang til virkemidler som ikke passer, eller er utilstrekkelige for å nå målene.

– Og hvilke wicked problems finner dere i arkitekturfeltet?
– Det er dessverre flere av dem, med tanke på at arkitekturpolitikken skal ivareta sosial bærekraft. Bengt Andersen og jeg har skrevet kapittelet om arkitekturpolitikk for sosialt bærekraftig byutvikling. Basert på analyser av sentrale dokumenter og dybdeintervjuer med ansatte i departementer og statlige organer, samt intervjuer med arkitekter og kommunale planleggere, har vi drøftet hvordan arkitekturpolitikken behandler sosiale problemstillinger i byutviklingen.

– Hva kjennetegner arkitekturen i dette problemperspektivet?
– Arkitektur er et eksempel på et veldig utydelig felt. Og arkitektene er nok usikre selv på sine posisjoner og roller i forhold til de sosiale og samfunnsmessige sidene ved byutviklingen. Vi hevder at arkitektur ikke er et kunstfelt som er løsrevet fra den politiske økonomien, som driver fram byutviklingen. Den er tvert imot innvevd i de sosiale strukturene, beslutningsprosessene, makten og interessene i byutviklingen i samfunnet. Dette var situasjonen da arkitektene var offentlig ansatte byplanleggere, og nå som byene i stor grad designes av private aktører, som hyrer inn arkitekter.

– Er det ikke nettopp arkitektkonkurransene som gir feltet autonomi og uttrykksmessig frihet?
– Jo, dette er gjerne kreative prosesser hvor arkitektene kan utfolde seg, men det er klare rammer i forbindelse med arkitekturkonkurranser også. Så ren kunst er det ikke. Det kan også hende at konkurranseformen ikke ivaretar demokratiske prosesser. Arkitekturen er alltid politisk, for den er alltid involvert i samfunnet og brukes av mennesker. Kunst kan være i opposisjon på en helt annen måte.

– Så hva anbefaler dere?
– Vi kommer med forslag til hvordan sosial bærekraft kan få større plass i arkitekturpolitikken, eller i gjennomføringen av den, for eksempel etableringen av et direktorat som ivaretar byutvikling og boligpolitikk. Et annet forslag er å utarbeide rikspolitiske retningslinjer. Vi legger også vekt på tverrfaglig samarbeid. Det er viktig. De faggruppene som har kunnskap om byutvikling, må i større grad være med på å utvikle arkitekturpolitikken. Dette skjer jo allerede, men det bør formaliseres. Det er mange arkitekter som er opptatt av dette, men de har i utgangspunktet ikke metodene og den brede kunnskapen om de samfunnsmessige sidene ved byutvikling. Derfor er det viktig med et samarbeid på tvers av disipliner.

– Så problemet med arkitekturpolitikken er at det er for lite av den?
– Det finnes en arkitekturpolitikk, for eksempel representert ved dokumentet «arkitektur.nå», men den er uklar når det gjelder de sosiale målsettingene. Mange peker på at byutviklingen er privatisert og preget av manglende styring. Det er veldig sterke økonomiske krefter i byutviklingen. Dermed er det ofte vanskelig å nå politiske mål som strider mot disse interessene. Arkitekturpolitikk var tidligere underlagt Kulturdepartementet, der Åse Kleveland plasserte den i sin tid, men nå er den under Nærings- og fiskeridepartementet. Samtidig er byplanleggingspolitikken underlagt Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Så de ulike virkemidlene i den fysiske byplanleggingen er delt mellom ulike institusjoner.

– Tyder dette på lav historisk politisk bevissthet om arkitekturpolitikk?
– Ja. Selv om arkitektur har fått stor, og kanskje stadig større, oppmerksomhet, er det relativt liten oppmerksomhet omkring de sosiale målene og implikasjonene av denne politikken.