Organisasjonsliv

NAL, det er deg

Da Martin Braathen takket for seg som redaktør etter forrige utgave av Arkitektnytt, var en del av avskjedstalen omtrent følgende: «NAL var midt i en omfattende omstillingsprosess da jeg begynte i jobben, og NAL er midt i en ny omstillingsprosess nå når jeg slutter, tre og et halvt år senere …».

Fra papirutgaven Arkitektnytt 01/2018

Spredt latter og megetsigende blikk i kantinen på Josefines gate. For Martin har selvsagt rett, det som har preget de siste årene i Norske arkitekters landsforbund, er jakten på organisasjonens identitet og mandat, ikke arbeidet med … ja, hva var det egentlig vi arbeider med igjen?

Som mange av dere kanskje har fått med dere, kom det i fjor høst en rapport fra First House der veien videre for NAL ble staket ut. Det er lett å latterliggjøre både bestillingen og resultatet. Et eksternt konsulentbyrå uten kunnskap om hverken arkitektur, eller, viste det seg, organisasjonsliv, som skulle fortelle NAL hvem NAL er!? Åh, spar oss!

Jeg tror denne holdningen er den dummeste vi kan innta. Ja, det er forenklende på grensen til det parodiske at NAL skal jobbe for medlemmene og være en stemme i det norske samfunnet, slik rapporten anbefaler. Men sannheten er jo ofte urovekkende banal: NAL er til for medlemmene. 

Før jeg begynte i NAL igjen sist høst, arbeidet jeg i halvannet år som redaktør i Billedkunst, et blad som utgis av Norske Billedkunstnere (NBK) og på en måte er Arkitektnytt og Arkitektur N i ett. Man kan si mye rart om den organisasjonen, men det som er hevet over enhver tvil, er at både bladet og NBK hadde en sterk og selvsagt posisjon blant medlemmene. I kunstfeltet er det meste personlig. Ofte er det veldig slitsomt, men det viste seg også som en styrke. Særlig ved at medlemmene har et svært sterkt eierforhold til organisasjonen sin.

I NBK opererte daglig leder og styreleder nærmest som geriljaledere i spissen for en særs brokete gruppe av ulike militser som ikke nødvendigvis likte hverandre spesielt godt, men så nødvendigheten av å stå sam- men i kampen mot felles fiender. Alt fra stipender og støtteordninger til kunstens plass i skolen til forsikringsordninger for medlemmene var på agendaen. Det førte til at vi som arbeidet i NBK, var under konstant kryssild innenfra og utenfra. Det var slitsomt, men samtidig inspirerende, da det aldri fantes noen tvil om organisasjonens viktighet for medlemmene.

Lærdommen jeg satt igjen med er enkel. NBK er til for kunstnerne. Og kunstnerne er flinke til å si fra om hva de mener at NBK skal være. Men trenger du NAL? Eller NIL eller NLA, for den saks skyld? Trenger du dette bladet? I denne formen? Det er dine penger, din medlemskontingent, din stemme. First House-rapporten mener at Arkitektnytt bør bli et kommunikasjonsblad for NAL og legges under kommunikasjonsavdelingen. Er det et tap?

Hvordan du reagerer på dette, er egentlig en god test. Det finnes vel knapt noe bedre sted å diskutere disse tingene enn i våre spalter og nettsider. Trenger du Arkitektnytt? Trenger du NAL? Og hva ønsker du deg fra oss og meg? Hvis du ikke kan eller vil svare på det spørs- målet, er det selvsagt ok, og kanskje svar godt nok. Og da må vi lytte til det. For First House- rapporten skrellet jo bare vekk utenomsnakket vi arkitekter er litt for flinke til å komme med, og slo fast det åpenbare og allerede nevnte, at NAL er til for medlemmene.
Eller enda mer likefrem: NAL, det er deg. Og det må vi ta følgene av.
Gaute Brochmann, vikarierende redaktør