Arkitektnytt

– Hvorfor ser interiøret i Kode 1 ut som det gjør?
– Hovedtanken med oppussingen har vært å vise fram Kodes store samling av brukskunst og design. Den består av over 3000 objekter. Fram til nå har ikke disse objektene vært tilgjengelig for publikum. Studiomagasinene går igjen som et samlende element i etasjene i bygget. I barne- og familierommet i andre etasje inneholder studiemagasinet blant annet gamle dukkehus og boksamlinger. De utroligste ting er utstilt i disse montrene.

– Man kan se tvers igjennom disse studio- magasinene?
– Ja, de brukes både som romdelere og utstillingsmontre. I første etasje, for eksempel, deler de restauranten og samlingsforvaltnin- gen. Kunsten bringes dermed fram i lyset. Glassmontrene har en dobbel funksjon. Muse- et utfører et daglig arbeid med å restaurere kunstobjektene, og vi har ønsket å gjøre selve restaureringsarbeidet synlig for publikum, så folk kan se hvordan man tar vare på samlingen. Gjennom glassmontrene kan man se hvordan de jobber i forvaltningen. 

– Hva tenker du at man oppnår med dette?
– Det er av historisk interesse. «Permanenten» er det eneste permanente bygget som sto igjen etter verdensutstillingen i 1898. Det er et praktbygg. Men de siste årene har det vært veldig lukket, med lukkede fasader, og ikke koplet til byens aktivitet, til tross for at det ligger midt i kulturaksen. Dette er også bakgrunnen for at vi gjenskapte det originale flisegulvet på bakkeplanet. Vi har laget det slik at det flyter med parken utenfor. Vi fant et par av de originale flisene og fikk laget kopier av dem. De har en kraftig offentlighet i farge og mønster. Både studiomagasin og alt annet er nedtonet, for å vise fram originalverker og fargene i flisene. Tanken er at dette gir offentlige og estetiske signaler. 

– Vi ser her noen rosa kasser eller hyller. Hva er dette, egentlig?
– Det er et sittelandskap. Dette er et formidlingsrom med et amfi ungene kan klatre på. Når skoleklasser kommer, har de noe å sitte på. Det er egentlig et ganske morsomt objekt, synes jeg. 

– Hvorfor ser det ut som det gjør?
– Amfiet er bygget opp av like moduler satt sammen på ulike måter. Det har ulike fargenyanser som tar lyset på forskjellige måter. Det er en gradient av farger som endrer seg når man beveger seg i rommet. Sidene er lysere, så når du kommer inn, ser du mye hvitt. Inne i rommet varierer fargene mellom rosa og dyp rød.

Det er kanskje litt skummelt å sitte øverst og tryggere nede. Perspektivet forandrer seg. Buene kan gi assosiasjoner til fortellinger om slott og borger. 

Det er en komposisjon som vokser ut av veggen og smelter sammen med de hvite veggene i det høye rommet.

– Dette sittelandskapet ser jo også ganske sprekt ut på bilde. Dette kan kanskje motivere barna før skoleturen?
– Jeg håper det. Det er viktig at barna føler det er laget for dem.

– «Permanenten» er et ærverdig og tradisjonsrikt bygg. Er det en viss friksjon mellom sittelandskapet og dette tradisjonelle?
– Joda. Vi har for så vidt forholdt oss til dette gjennom arbeidet i alle etasjene. Vi skal på en respektfull måte vise sam- tiden og forene det klassiske og det nye i en helhet.

– Rent formalt i lys av spaltens tittel, Min form, hva er du ekstra fornøyd med å ha fått til med dette sittelandskapet?
– Blandingen av formen og fargene. Det er denne balansen som satte grensen for hva man kunne gjøre i dette høye og avlange rommet. Så vi brukte vi en del tid på å finne ut hvor mye rommet kunne tåle. Jeg liker at det ser ganske rolig og aktivt ut på en gang.