Arkitektnytt

– Da gamle Ringnes bryggeri ble revet, fant vi et gammelt granittbelegg der, som var meget spesielt, sier Krogh. – Entreprenøren var i ferd med å hive alt sammen. Vi fikk igjennom å bruke det i det som i dag er Ringnes Festsal. Dét var en liten seier.

Krogh leverte i 2014 masteroppgaven med den megetsigende tittelen Gjenbruk av materialer i landskapsarkitekturen, og har siden da holdt et våkent øye med hvilke muligheter, og ikke minst begrensninger, som finnes for gjenbruk.

– Denne grunnkunnskapen ligger som et bakteppe for alt jeg gjør, sier han. – Så når jeg ser muligheter for gjenbruk, er det noe jeg utnytter. Jeg har gått igjennom bærekraftbegrepet ganske grundig og ser på det langs sosiale, økonomiske og miljømessige akser. Det store empiriske spørsmålet om gjenbruk innebærer et reelt bidrag til bærekraft, er svært vanskelig å måle og å gi noe entydig svar på. Det er likevel min klare oppfatning at gjenbruk har mye for seg og kan være nyttig på flere måter.

Miljømessig, økonomisk, sosialt Krogh mener de miljømessige gevinstene ved gjenbruk framstår som åpenbare. Dette gjelder fordi man slipper å produsere nye materialer, men også fordi man slipper å deponere dem etterpå. Det å frakte vekk tunge materialer i lastebil og tog innebærer en betydelig miljøkostnad. Han mener imidlertid at denne type argumenter ikke vinner fram, med mindre krav om gjenbruk blir klart definert allerede i oppstartsfasen. Han mener det bør være landskapsarkitekters rolle å definere disse kravene.

 – Prosjekter går jo over flere år, og om ikke vi er med på å definere gjenbrukstiltakene helt fra starten, er det umulig å komme etterpå å stille krav til gjenbruk, sier han. – Da har det toget gått, og alt blir jevnet med jorden. Det er det første som skjer. Det har vært praksis lenge. Og det er jo en deprimerende tanke.

På den annen side ser vi jo at landskapsarkitekter kommer stadig tidligere inn og i økende grad bidrar til å definere prosjekter i tidlig fase.

Krogh sier at dette handler om økonomi, men at noe av problemet med å jobbe med gjenbruk er at det er krevende å kommunisere hvordan det kan gjøres, da ulike prosjekter er så forskjellige av natur at det er vanskelig å si noe generelt om gjenbruksløsninger.

– Dette er et komplisert bilde, sier han.

– Denne type økonomiske insentiver bidrar til at entreprenørene, som tross alt er premissleverandørene her, er i ferd med å komme mer på banen. 

– I mange prosjekter kan gjenbruk være økonomisk svært lønnsomt, men det vil komme an på graden av gjenbruk og størrelsen på prosjektet. I Parco Dora i Torino, der Fiat tidligere lagde biler, har de laget en diger park og latt store deler av de gamle industribyggene stå igjen. I slike tilfeller er det er det en åpenbar økonomisk gevinst i at man slipper å rive de gamle byggene og deponere avfallet. Det hender jo også at man finner et brosteinsbelegg under asfalten som er verdt 1200 kroner kvadratmeteren. Da burde det være grei skuring. Men det er mange som ikke tar vare på denne type ressurser. Det er ikke noen vane for det, så det blir hevet.

Krogh sier at entreprenørene er opptatt av forutsigbarhet, og at dette gjør at de gjerne er nølende til å binde seg til gjenbruk. For dem vil det gjerne framstå som uoversiktlig hva de egentlig har å hente på å bruke eksisterende materialer om igjen, og det vil være mer forutsigbart å gjøre det på den vante måten. Han mener at dersom det ikke stilles konkrete krav til entreprenørene, vil det sjeldent komme initiativer fra deres kant. Lovverket spiller dermed en viktig rolle for å lokke entreprenører til å gå mer aktivt in for denne type løsninger.

– Avgiftene for å deponere avfall øker, sier han. – Det er mye kontroll på byggavfall i prosjekter. Det blir bare dyrere og dyrere, og det blir jo lagt merke til. Det er en del av satsningen for å nå FNs bærekraftmål. Denne type økonomiske insentiver bidrar til at entreprenørene, som tross alt er premissleverandørene her, er i ferd med å komme mer på banen. Vi ser også at krav til gjenbruk i økende grad kommer inn i reguleringen.

Om man leter litt etter landskapsarkitektoniske prosjekter som har lyktes med gjenbruk, vil man fort finne høyprofilerte og prestisjetunge prosjekter. Man kan spørre seg om disse løsningene er begrenset til forbildeprosjekter og spesielt attraktive konkurranser, egnet for fotografering, rosende presentasjon på seminarer og uforpliktende hurrarop. Er disse prosjektene unntakene som bekrefter regelen om det egentlig ikke lønner seg? Kreves det en estetisk og omdømmemessig komponent for å drive fram gjenbruk? Vil dette være noe som er populært å snakke om, men som samlet sett vil utgjøre

små volumer? Det er ikke like lett å finne hverdagslige prosjekter, der landskapsarkitekter kniver med entreprenører om å få lov til å beholde noen trær langs barnehagens parkeringsplass, og som samtidig har gjenbruk på agendaen. Er det egentlig noen ekte penger i dette?

Krogh mener at representative goder kan være en inngang til å oppdage at det også finnes vektige økonomiske argumenter for å drive gjenbruk.

– Omdømme er helt klart medvirkende faktorer, sier han. – Gjenbruk er populært å snakke om og vise fram i bransjen, ingen tvil om det. Dette ser man gjerne i revitaliseringsprosjekter der den tidligere bebyggelsen har en høy historisk verdi og som kan være viktige for å videreføre en del av stedets identitet og folks tilhørighet til stedet. Man viderefører historien, på et vis.

Krogh sier det er her den sosiale bærekraften kommer inn i bildet.

– Dette handler om folks tilknytning til steder og hvilke historier og forestillinger folk knytter til materielle ting som har vært der før, forklarer han. – Den miljømessige og økonomiske biten av dette regnestykket er foreløpig beskjeden. Men det at det faktisk finnes vellykkede prosjekter å vise fram som har tydelige innslag av gjenbruk, er likevel svært verdifullt, da det demonstrerer at dette faktisk kan gjøres med både økonomisk, sosial og miljømessig gevinst.

Han mener at storskalaprosjekter er viktige i så måte, fordi oppmerksomheten er stor nok til at det er mulig å formidle et tydelig poeng om at man gjenbrukt materialer, og fordi man må opp i et visst volum for at det skal lønne seg økonomisk for en utbygger å ta seg bryet. Han trekker fram Pilestredet park, det tidligere Rikshospitalet sentralt i Oslo, som det mest framstående eksempelet på gjenbruk i norsk landskapsarkitektur.

– De har klart å gjenbruke noe sånt som 95 prosent av den totale bygningsmassen i landskapet her, sier Krogh. – Dette har antakelig ligget i reguleringsplanen helt fra starten av, at dette skulle bli et gjenbruksprosjekt. Det er tydelig at dette har vært en premiss fra første stund. I Pilestredet er det mange gode eksempler på hvordan man kan ta gamle bygningsdeler med i landskapsarkitekturen. Man finner det i bassenger, i murer, i renner og andre steder.

Krogh sier dette er en fjær i hatten for landskapsarkitektene i Bjørbekk & Lindheim og Asplan Viak, som fikk til dette.

– De lagde blant annet et vannspeil laget av en dørportal fra det gamle sykehuset, som er temmelig flott, sier han. – De har også brukt materialer som er vanskelige å gjenbruke direkte. Tegl ble knust og brukt som tilslag i støpte betongvegger. De brukte til og med gammel treflis.

En historisk og til dels nostalgisk forankring er ifølge Krogh gunstig for å lykkes med å vinne fram med ønsker om gjenbruk. Denne type verdier er det nok lett å få øye på i Oslos ærverdige rikshospital. Krogh nevner også Oslo havns prosjekt Buffersonen i Ormsund i Oslo, der Bar bakke gjør landskapsarkitekturen, og som har byggestart i disse dager. Her blir gamle fortøyningspullerter for skip brukt på ny som sitteelementer. Det er slett ikke alltid at arkitekter og landskapsarkitekter er på befaring på stedet før de begynner å prosjektere. Blir det viktigere å være til stede, gjøre grundige befaringer og lete, dersom man skal klare å finne historiske elementer som ellers ville gått under radaren?

– Absolutt. Man må ha et bestemt blikk for å se etter muligheter for et nytt bruksområde for et gammelt element i den lokale konteksten, sier Krogh. – Denne type elementer er jo ikke noe man nødvendigvis kan lese seg til i beskrivelser, man må nesten være på stedet for å finne det.

Foreløpig er det kanskje slik at det er historiske interesser som er den største driveren i gjenbruksprosjekter. Krogh mener imidlertid at dette er i endring. Han mener at blikket rettes mot å tegne og konstruere ting med tanke på at det skal gjenbrukes i framtiden.

– Det er neste skritt på å tilrettelegge for gjenbruk. Design for gjenbruk, sier han. – I praksis handler dette ofte om hva slags sammenføyninger man bruker, om det er skruer eller ikke. Hvis mye limes sammen, blir det vanskeligere å bruke det på nytt. Mekaniske forbindelser som kan tas fra hverandre uten at det ødelegges, kan gjenbrukes. Det er også gunstig å bruke færrest mulig komponenter. Sammensatte materialer er vanskeligere å få fra hverandre etterpå. All modultenkning gjør dette lettere. Da øker man også forutsigbarheten for økonomisk gevinst ved gjenbruk. Design for gjenbruk.

– Som Lego?

– Akkurat som Lego. Dette handler nok enda mer om arkitektur enn landskap. Vi har jo ikke så mye konstruksjoner. Men vi har jo litt.