Arkitektnytt

– Hei, Tarald Lundevall! Fortell om boken deres?

– Boken beskriver den såkalte skreisonen, det vil si kystlandskapet fra Helgeland i sør til Senja i nord. Gjennom ett tusen år har skreifisket vært den viktigste næringen her, og vi ser på arkitekturen, gjenstander og bosettingsmønstrene som verktøy for å muliggjøre denne livsformen. Fiskeværet Myre er i dag Norges viktigste havn for hvitfisk. Vi bruker Myre som en prisme som vi ser historien gjennom. Arbeidstittelen var Fiskerinæringens avtrykk på land.

– Er det en arkitektbok eller en historiebok?
– Vi mener selv det er en arkitekturbok, om enn genreoverskridende. Jeg er arkitekt og har jobbet mest med bygninger, mens Karl Otto har jobbet mye med urbanisme og bosetting. Vi har skrevet «firhendig», og vi dekker et bredt felt. Boken inneholder drøyt to hundre illustrasjoner og bilder, mye av det er våre egne. Sånn sett har vi en unik dokumentasjon av hva som har skjedd i Myre. For eksempel viser vi en rorbu fra 1930 som står ved siden av en bu fra 1960, og de er svært forskjellige selv om de er like store og rommer akkurat det samme. Dét er arkitekturhistorisk interessant.

– Hvorfor?
– Innledningsvis beskriver boka det mange folk tenker på som det klassiske ved kystens bosetting, som båt- typer og bebyggelse, dette som Eilert Sundt definerte som bygge- skikk. Men størstedelen av boka handler om de siste sytti årene. Det er uhyre interes- sant å se på hva som skjedde her etter andre verdenskrig. Det fin- nes allerede bøker med mange pene bilder av det gamle, men vi ser først og fremst på hvordan dette samfunnet endret seg med stat- lige impulser, og hvordan tettstedsveksten skjøt fart når plutselig kommunen kommer inn i bildet som aktør. Vi er mindre interessert i estetikken. Vi behandler framveksten av det mange synes er et uskjønt sted. Vi forsøker å gi en forklaring på hvordan disse tettstedene har kommet til og blitt innrettet.

– Hvordan har Myre endret seg?
– Det er jo en stadig kamp om ressursene i havet. Det har kommet nye båter og nye måter. Tidligere ble fisken bearbeidet og filetert her. Dette ga arbeid også til kvinnene, og unge par kunne etablere seg med hjelp fra Hus- banken og dugnad. Nå brukes effektive fangstmaskiner i fisket, og fisken sendes ut av landet til filetering. Det har alltid vært havet og fiske- næringen som har satt premissene for resten av samfunnet, så også disse endringene vil føre til endringer i arkitekturen. I dag utføres mange av oppgavene på kaiene av midlertidig arbeidskraft. Hver vinter kommer rundt 400 personer, mange av dem fra Romania, og jobber i tre-fire måneder. De sløyer og pakker fisken og sender den videre på trailer umiddelbart. Så mange fremmede arbeidere øver naturligvis en betydelig påvirkning på hverdagslivet i et fiskevær med to tusen fastboende. Disse arbeiderne lever dårlig, jeg håper de får skikkelig betalt!

– Hvor er det de bor da?
– Ja, det kan man lure på. I og med at det er et fiskevær, finnes det mange rorbuer og burom. Og noen av bedriftene bygger enkle internater for arbeiderne. Stedet har jo en aldrende befolkning, og nok av hus som står tomme og kan leies ut.

– Hva har dette å si for arkitekturen?
– Utviklingen endrer blant annet havne- områdene. Gamle, små fiskemottak forsvinner. Store arbeidsplasser i statsfinansiert fiske- industri, for 200-300 arbeidere, blir borte og erstattes av effektive bedrifter med lite bearbeiding. Havna blir et røft industriområde, med store trafikk- og lagerområder, små industribygg i stedet for de klassiske fiskebrukene og de store filethallene, som lå i større og mer permanente bygg. Fra en arkitektonisk eller estetisk synsvinkel vinkel kan man beklage dette.

– Hva synes lokalbefolkningen om disse endringene?
– Myre har solid fiskerkultur, med svært stor kompetanse. De vet hvordan strømmene og fisken går. Alt på Myre er innrettet etter det som skjer på havet, og fiskerinæringen har styrt dette nokså usentimentalt. Det har vært lite velutdannet bevaringsiver som stiller vern foran det havet krever.