Arkitektnytt

– Fortell om den nye boken din. Hva handler den om? 

– Den handler om farger, og hvilken plass de har i samfunnet vårt i dag. Fargebruken har endret seg drastisk de siste 15-20 årene, med en dominans av svart, grått og hvitt. Dette ser vi i blant annet klesmote, arkitektur og interiører. 86 prosent av nye biler som blir solgt, er hvite, svarte og grå. Farger har forsvunnet fra alle disse arenaene. Boken handler også om hvorfor vi bør gjøre det annerledes. 

– Boken nevner også at der er en sammenheng mellom mindre bruk av farger og økende bruk av antidepressiva?

– Vel, det er ikke bevist noen kausalitet mellom disse to forholdene, men vi ser at kurvene følger hverandre. Jeg tror det er en sammenheng mellom bruk av farger og livskvalitet. Disse fargeløse miljøene er ikke sunne for oss. Mennesket er et produkt av naturen. Og det miljøet vi har skapt de siste 10-20 årene er lenger unna våre naturlige omgivelser enn vi noen gang har vært. Mennesker trenger farger. Det er en biologisk forklaring på dette. Farger er lysbølger. Det er energi på ulike frekvenser. Og vi trenger den energien. Miljøpsykologer og nevrologer gjør stadig funn som peker i denne retningen. Også urbanister har begynt å få øynene opp for dette. Man kan ikke forklare for eksempel dårlig fungerende byrom med form alene, farger og materialbruk spiller også en rolle. Om alt er laget av glass, betong og sål, responderer vi dårligere på omgivelsene. En japansk studie viser at stressnivået hos mennesker øker når man tar på disse materialene. En kanadisk studie viser det samme, folk i fokusgruppene ble målt med en fysisk status som «the wrong side of happy». Motsatt viste det seg at stressnivåer sank når de var i kontakt med materialer man brukte i tradisjonell arkitektur. 

– Ute blant folk finnes det en viss motvilje overfor den modernistiske byggestil. Mange mener at svære konstruksjoner i glass og betong virker fremmedgjørende på folk. En del har også nostalgiske holdninger til arkitektur. Hvordan stiller du deg til dette?

– Jeg er først og fremst opptatt av fargebruken. Jeg har ingen ting imot modernistisk arkitektur, som kan være svært vakker, men den vil tjene på å ha et rikere uttrykk. Jeg mener man kan tilføre dette med farger. Miljøene man skaper er jo ikke koselige eller tiltalende, og de mangler variasjon i fasadene. Man glemmer at naturen i Norge mister fargene i vinterhalvåret. Det er også gjort studier på sammenheng mellom opplevelse av farger og vinterdepresjon. Arkitekter og byggherrer var bedre på farger før. Oslo vel utviklet en fargeveileder for bygg i Oslo på 1930-tallet. Husene dominert av rødt og gult. Dette er varme farger som man kan trøste seg med om vinteren. 

– Har du et eksempel på mangelfull bruk av farger i byutviklingsprosjekter i Norge?

– Sørenga. Og Barcode, selvfølgelig. Det er fantastisk på avstand, en grafisk skulptur. Men området blir jo beskrevet som et av de tristeste i Norge. Jeg skulle gjerne sett at man prøvde seg med andre materialer og farger her. Jan Gehl har slaktet det. Han beskriver hvordan mennesket blir mindre oppmerksomt i miljøer med lite detaljer. Hvis man ser på en glassfasade, ser man seg selv, og retter oppmerksomheten innover. Det er blant annet dette som skjer i Barcode. Man kunne også ha gjort veldig mye med det som skjer på bakkeplan og fortsatt beholdt bygningenes personlighet. 

– Ordet kromofobi dukker opp i boken. Ordet gir ingen treff i norske ordbøker, men man skjønner jo omtrent hva det betyr. Du mener arkitekter lider av dette?

– Arkitekter er redde for å bruke farger. Jeg holder kurs og foredrag for arkitektkontorer, og tilbakemeldingen er den samme overalt: Det er en klar bekymring rundt bruk av farger, hvordan man skal lykkes med det. De er stort sett ganske nysgjerrige, og sier at disse tingene knapt har vært et tema under studier. Så denne avvisningen av farger i arkitektfaget mener jeg er helt feil. Min erfaring er at de som er aller mest skeptiske, er menn i 60-årene. En forklaring kan jo være at de har jobbet i mange år uten å forholde seg til farger i det hele tatt. 

– Hva med framtiden? Boken har noen fiffige kurver over hvordan fargetrender utvikler seg. Pionerene kommer først, så kommer trendnissene, og til slutt etternølerne, og så er det over. Men hvilken uttrykksform er det som er selve driveren bak disse trendene? Hva kommer først, bygninger, klær, kunst eller biler?

– Klesmote og kunst er vel først ute. Interiørbransjen henter sine impulser derfra. Reklame og grafisk design ligger et sted i mellom der. Bilbransjen kommer seint, og arkitektur kommer enda seinere. Men det er jo et stort etterslep i fargevalgene i arkitekturen, selvfølgelig. Jeg snakket med Citroën i forrige uke, de selger stort sett grå, sorte og hvite biler, men i det siste har de faktisk sett en liten økning i grønne biler. De som jobber med forecasting av disse trendene, mener at grått og sort generelt er på vei ut, men blått og grønt og noe brunt er på vei inn. Det er flere som mener at dette skyldes et ønske om å skape en vennligere verden. Den islamske staten sees faktisk som en akselerator i devalueringen av svart. Det har kommet et sug etter å framtre som vennligere. En generell trend er at vi er på vei bort fra fasitsvar i fargevalg, mot en tid der personlige preferanser blir viktigere. 

– Hvem håper du vil lese boken din?

– Alle. Det er folkeopplysning. Arkitekter, byutviklere, en liten gutt på ti år.