Arkitekten:
– Det handler ikke nødvendigvis om at det er forholdet mellom arkitekt og interiørarkitekt som er utfordrende. Det handler om at én formgiver kommer inn i et prosjekt etter at en annen formgiver har satt hovedformen, sier Einar Hagem fra Lund Hagem arkitekter.
På Filipstadkaia sitter arkitektkontoret lokalisert sammen med Atelier Oslo, og det var nettopp denne duoen som vant konkurransen om Deichmanske bibliotek i 2009.
«Klassisk oppdeling»
Hagem og Marius Mowe fra Atelier Oslo viser frem en stor modell av biblioteket, og arkitektene snakker entusiastisk om bygget og rommene som skal bli byens nye moderne møteplass for utveksling av kunnskap. Det er tydelig at bygget er grundig utviklet, innenfra og ut, og utenfra og inn.
– Prosjektet har i utgangspunktet en klassisk oppdeling av arkitektfagene, hvor vi har anbudsansvaret for fast innredning og Scenario har anbudsansvar for løs møblering og spesial- innredning, forteller de.
De tverrfaglige diskusjonene har i største grad handlet om kjerneområdene i de åpne arealene i biblioteket, de dynamiske og temporære rommene.
– Interiørarkitekten har kommet med gode innspill og konstruktive bidrag til overflater, gulv og utforming av kjernerommene, sier Hagem.
– Det at vi har såpass overlappende kompetanser, kan være utfordrende, tilføyer Mowe.
Som formgiver har man et iboende behov for synliggjøring, og det at alle ønsker å påvirke, kan både være positivt og negativt. Med forskjellige kontrakter, oppdragsgivere og dermed også tilnærming til prosjektet, kan det fort oppstå ulike perspektiver og oppfatninger av hvordan et område eller rom skal se ut, oppleves og fungere.
– Det har helt klart blitt flere diskusjoner og dermed også flere interessante innspill som følge av samarbeid med interiørarkitekten. Vi har pågående diskusjoner om de åpne arealene i biblioteket, hvor vi mener at noen av forslagene til løs møblering blir for mye – og for «interessevekkende» i forhold til byggets struktur, forteller de.
Selvinitiert samarbeid
Mowe og Hagem forteller at de har hatt jevnlig tverrfaglig møtevirksomhet, men at dette kan være en utfordring fordi man har ulike kontrakter, ansvarsområder, målsetninger. Det er rett og slett mange forskjellige mennesker og relasjoner å forholde seg til. Med den strukturen prosjektet har, blir graden av samarbeid gjerne litt opp til en selv.
– Både vi og interiørarkitektene skulle gjerne ha samarbeidet mer enn det som har vært mulig, sier de.
Faseforskyvningene som oppstår i prosjekter der den ene parten kommer inn senere, krever mye tid og energi. Dette resulterer ofte i mindre samarbeid mellom arkitekt og interiørarkitekt.
– I planleggingen av framdriften starter man gjerne med leveransetidspunkt, og så teller man seg tilbake i tid med prosesser og beslutninger som er nødvendige for å nå ønsket leveranse til planlagt tidspunkt. Typisk vil da utarbeidelsen av anbudsunderlaget for arkitekten foregå lenge før anbudsunderlaget for interiørarkitekten. Denne forskyvningen av fasene er en utfordring for samarbeidet om det endelige helhetlige rommet, forteller Mowe.
Ulike bestillinger
Uenigheter i et samarbeid mellom to formgivere i samme prosjekt, handler som regel ikke om forskjellig smak og personlige preferanser, men om at man svarer på den samme oppgaven med ganske ulike kontrakter og med forskjellige oppdragsbeskrivelser. Prosessen med Deichman Bjørvika er ikke noe unntak. For eksempel har arkitekten ansvar for alle faste hyller langs vegger, mens interiørarkitekten har ansvar for alle de løse hyllene på gulvet i samme rom. Interiørarkitektens kontrakt for løs møblering er i større grad styrt av bruker- ønsker, som også omfatter stemningsinnhold i arealene, forteller arkitektene.
– Det at det for eksempel oppstår uenigheter rundt antallet interessevekkende installasjoner i de åpne arealene, har nok vel så mye med de forskjellige oppdragsformuleringene interiørarkitekten og vi har å forholde oss til. Om vi i større grad ble engasjert av byggherre til å samarbeide innenfor den samme bestillingen, ville vi hatt en tydeligere felles plattform med enda mer fokus på helheten, sier Mowe.
Burde utarbeides i fellesskap
Arkitektene er enige om at den ideelle situasjonen ville vært at interiørarkitekt og arkitekt utarbeidet konkurransebidraget i fellesskap. Det er ofte byggherren som er opptatt av å skille fagene.
– Vi ser blant annet at oppdragsgiveren ofte ikke ønsker å engasjere interiørarkitekt og arkitekt fra samme firmagruppering, men at de ønsker å forhandle betingelser med ulike interiørarkitekter på et senere tidspunkt. Dette bør bransjen endre på, sier de samstemt.
Ofte må interiørarkitekten forholde seg mer til driftsperspektivet, og arkitekten mer til den tekniske infrastrukturen. Mowe og Hagem mener at de samme kravene burde stilles til begge fagene, og at spørsmålene burde dreies mot hva som er det optimale for prosjektet.
– Oppdragsgiver tenker kanskje at det er mer rasjonelt å skille faggruppene, mens det egentlig ofte er motsatt og skaper flere misforståelser. Det grunnleggende er at vi kunne forstått hverandre bedre om vi jobbet tett fra starten av, sier Hagem.
Utdanningsfellesskap
Det er dessverre altfor mange eksempler på at det tverrfaglige samarbeidet ikke fungerer optimalt.
– Klisjeen om interiørarkitekt som ren dekoratør kan skyldes at de ofte har kommet sent inn i prosjektene. Dette kan ha bidratt til at vi har blitt mistenksomme overfor hverandre, mener Hagem.
– Mistenksomheten kan kanskje også komme av at vi konkurrerer på den samme banehalvdelen med litt uklar rollefordeling og ulik kultur, sier Mowe.
Fagene som i utgangspunktet er tett sammenflettet, blir ikke alltid utnyttet til det fulle, mener Mowe og Hagem. De hevder at det må tas mer grunnleggende tak i problemet for å oppnå økt forståelse og respekt for hverandres fag.
– For eksempel kan interiørarkitekter, arkitekter og landskapsarkitekter samles på felles arkitektskoler og ha enkelte felles fag. Design, som i dag holder til på arkitektskolen i Oslo, har mindre relevans for arkitektfagene og kan kanskje vurdere å bytte plass med interiørarkitektur på Kunsthøgskolen i Oslo. Dette ville antagelig vært et veldig godt utgangspunkt for det tverrfaglige samarbeidet i kommende generasjoner, mener Hagem.
Spente på resultatet
Målet er det samme for alle arkitektfagene, å skape gode rom for mennesker å være i, det være seg bolig, kontor eller det nye Deichman Bjørvika. Når biblioteket har sin offisielle åpning i 2020, er dette et viktig kulturbygg med to hundre års perspektiv. Når Mowe og Hagem tar oss med inn i modellen er det tydelig at det er et prosjekt med svært gode ambisjoner og med fokus på varige løsninger – hvor mange deler av prosjektet er utviklet i samarbeid med interiørarkitekten.
– Det klassiske ansvarsskillet mellom fag- utøvere i det samme rommet er en utfordrende konvensjon som byggherren opprettholder. Til tross for denne utfordringen tror vi at helheten blir bra, men vi er fremdeles spent på resultatet, avslutter Hagem.