Arkitektnytt

Arkitektene er de nye rockekokkene. Slik innleder Petter Schjerven en reklamefilm som de færreste har sett. Den ble sendt til et knippe arkitekter, deriblant undertegnede, i september i fjor. Filmen var produsert av PVM House («personalised communication re-imagined», står det på nettsiden deres), på vegne av takprodusenten BMI.

Schjerven er i filmen programleder i en parodi på «Arkitektens hjem». Åpningsscenen er fra Bar Lardo i Oslo, der Schjerven sitter i baren og spiser spansk skinke, mens han snakker om arkitekter. I neste episode går Schjerven på besøk til arkitekt Anja Wendelbo, spilt av Helen Vikstvedt, partner i det nystartede arkitektkontoret Antarkitarktis, en arkitekt som ikke kan si ordet «bo», Anja bor nemlig ikke, hun lever.

Å snakke som en arkitekt

Helt umerkelig dirigerer arkitekt Wendelbo programlederen til å sitte på en spesiell plass ved bordet – som hun foretrekker å kalle «elevert høyflate» eller «opphøyet arbeidsarena» - i sitt gjennomdesignede hjem, der hun altså ikke bor, men lever. Alt har sin plass, må vite, også gjestene. Og for å fremstå som arkitekt er det, ifølge Anja Wendelbo, bare å sette «-itet» bak ordene. Materialers egenskaper blir til «materialitet» og «teksturalitet». Petter Schjerven knekker ordkoden etter hvert, snakker om skinkens «skinkalitet» og blir til slutt erklært som ekte arkitekt. Parodien tar arkitektmiljøet på kornet, og vi ler og ler når vi ser filmen, den er morsom og godt laget, men aller mest ler vi fordi vi blir så flaue og kjenner oss så altfor godt igjen.

Stammespråket

Arkitektene fremstilles som drømmende, med et språk fremmed for folk flest, mest opptatt av hvordan vi selv fremstår. Vi snakker vårt eget stammespråk, og kommuniserer med noe som høres gresk ut og får andre til å tenke: «De får vel bare drive på for seg selv og snakke med hverandre.» Og det er jo akkurat det vi ofte gjør. Snakker med hverandre, altså. 

Vi bor ikke, vi lever – og føles oss kanskje samtidig like eleverte som den høyflaten vi spiser ved? Kanskje tror vi at vi virker smartere dersom vi snakker et komplisert språk. Men hjelper dette oss som yrkesgruppe eller skaper vi bare større avstand til dem vi skal tegne for? Eller er arkitektur faktisk så vanskelig og komplisert å formidle at det ikke er noen vei utenom alle de avanserte uttrykkene vi bruker, og delvis også finner på, underveis?

Språket

Et komplisert språk kan være et symptom på at arkitekturen har fjernet seg fra virkeligheten. Arkitektur går fra å være noe konkret som kan bidra til økt livskvalitet – til å bli teori og artige påfunn. Slik skaper vi avstand til virkeligheten og dem vi skal designe for. 

De aller fleste arkitekter ønsker virkelig å skape noe som tilfører noe, løser et behov, skaper gode rammer for folks liv, som kjennes nødvendig og gir en god opplevelse. Men det er altså ikke slik vi fremstår. Vi fremstår som et litt bedrevitende og lukket samfunn med vårt eget språk, som gjør at vi ikke kommuniserer med verden og menneskene som vi faktisk bygger og skaper for. 

Er det sånn vi vil ha det? Dersom vi vil nå fram til og bygge for folk, hvorfor snakker vi så komplisert og gjør oss selv en slik bjørnetjeneste?

Lære av rockekokkene?

Hvem er disse rockekokkene Petter Schjerven sammenligner oss med? Er det Bocuse d’Or -deltagerne som lager mat av ingredienser du verken har hørt om eller smakt før, med metoder du ikke visste fantes. Eller sikter han til deltagerne i «Masterchef», TV-programmet der amatører tryller frem retter av kjente og ukjente råvarer, og setter det sammen på nye måter? Eller kanskje tenker han på Eyvind Hellstrøm, som i programmet «Hellstrøm rydder opp» endrer folks liv ved å gi deltagerne forståelse av hva mat kan bety for livskvaliteten. Hellstrøm setter seg inn i folks hverdag, stiller dem direkte spørsmål om hva de egentlig vil, hva de savner, hvilke behov de har og hva de tror vil gi dem det livet de ønsker seg. Etterpå viser han at mye kan løses ved å lage god og sunn mat. Det virker enkelt og selvsagt, samtidig som vi forstår at det ligger mye kunnskap og arbeid bak. 

På tvers av yrkesgrupper

Jeg tipper at Hellstrøm høster av egen livs- og fagerfaring, men mistenker også at han i tillegg har et stort team av coacher, psykologer og hjelpere bak seg når programmene lages. Hvordan kan arkitektene bli denne typen rockekokk – om det er det vi vil? Kanskje må vi, som Hellstrøm, spille på lag med dem vi bygger for. Og ta imot innspill fra andre som kan hjelpe oss i å utvikle det produktet vi ønsker. For selv om vi vet litt om mye, er det ingen selvfølge at vi ikke trenger hjelp fra faggrupper som har større dybdekunnskap enn oss på de områdene vi berører når vi utvikler prosjekter. 

Ord og uttrykk som folk forstår

Selv synes jeg maten smaker best når jeg forstår hva jeg spiser, og hva ordene i menyen betyr, men lar meg gjerne overraske av nye kombinasjoner, krydder og smaker. Arkitekter kan også tjene på å bruke ord som folk forstår. Vi må kjenne forskjellen på å kommunisere med profesjonelle utbyggere og andre, og velge ord som gjør at vi når frem til dem vi tegner og bygger for. Sammen med skisser og illustrasjoner kan ord klargjøre både for deg selv og kunden hva som er målet og hensikten med arkitekturen. Bruker du et språk som er forståelig, har du mye større mulighet for å spille på lag med dem du bygger for og dermed nå målet om å lage god arkitektur.

Undertegnede har spurt en meteorolog, en regnskapsfører og en pensjonist om hvilke ord de med hell mener kan erstattes med andre mer folkelige uttrykk (se egen liste). Klarer du å bli mer bevisst rundt dette, er du kanskje på vei til å bli mer lik en rockekokk – arkitekturens Hellstrøm.