Arkitektnytt

Faktisk er situasjonen slik at byantikvar Janne Wilberg ikke nøler når vi spør hvilket tiår hun vil sammenligne dagens Oslo-situasjon med.

– Det er 1960-70-tallet det, sier hun.

Wilberg minner om hva som skjedde i 1955, da finansrådmannen i Oslo leverte den beryktete innstillingen om sanering av 17 strøk i byen, blant dem Vika, Enerhaugen, Grunerløkka, Vålerenga, Rodeløkka og Kampen. Man rev kun Enerhaugen og Vestre Vika, men likevel, det var harde kamper, og de varte langt ut på 70-tallet, minner Wilberg om.

– Selv om det denne gangen ikke er snakk om direkte sanering av store områder i indre by, vil summen av mange endringer over tid føre til betydelig strøkstransformasjon, også av historisk viktige områder, sier Wilberg.

Hun vil gjerne minne politikere og innbyggere på at byutvikling er mer enn eiendomsutvikling. Byen må settes i stand til å ta vare på sin historiske sjel.

– I hvilken grad klarer byen å etterleve ambisjonen om kvalitet i byutviklingen når stort volum og hurtig gjennomføring i boligbyggeriet har hovedfokus? spør Wilberg.

Lys og luft

I forbindelse med planene om sanering på 1950-tallet, advarte Byplankontoret mot «et underskudd i boligmassen» som følge av en mulig sanering av den tette, dårlige bygningsmassen mange steder i byen. «Man bør nemlig bygge det nye såvidt åpent at det tilfredsstiller dagens krav til lys, avstand og frie arealer i et boligstrøk,» noterte datidens Plan- og bygningsetat (PBE).
 

Nå er fortetting i byregionene ikke bare en nasjonal målsetting. I Oslo er det en bred, tverrpolitisk allianse av bypolitikere som krever flere boliger raskere, tettere og høyere. Også Byantikvaren sier ja til en høyere og tettere by, men med høyt hevet kvalitetsfane. De kvalitetene man var opptatt av hos PBE på 50-tallet må ikke gå i glemmeboka, er hovedpoenget.

– Byutvikling på boligmangelens premisser må ikke gå på bekostning av viktige miljø- og kulturminnekvaliteter, mener Wilberg. Det er det hun er satt til å passe på, og nå mener hun det er på høy tid å si ordentlig i fra.

– Nylig har det kommet så mange endringer i rammevilkår at det foreløpig er umulig å overskue konsekvensene for kulturminnene, advarer byantikvar Wilberg.

Janne Wilberg og etaten hennes i Maridalsveien 3 feirer 60-årsjubileum i år. Det gjør de blant annet ved å si tydelig fra til politikere og innbyggere om hva som står i fare for å gå tapt hvis fortettingsiveren bærer galt avsted. Foto: Ingebjørg Semb

Flere folk

Befolkningsveksten som er ventet inn til hovedstaden er den direkte årsaken til ønsket om boligboom. Ifølge helt ferske tall fra Statistisk sentralbyrå, får Oslo en vekst på nesten 200 000 fram mot 2040, det vil si en økning på 40 prosent. I 2020 runder byen 700 000-merket, og allerede i 2030 er det hele 800 000 mennesker som skal kjempe om plassen i hovedstaden.

Byantikvaren har mange strategier for å hjelpe hovedstaden helskinnet gjennom denne utbyggingsfasen, og starter med å slå fast at klimaet i debatten og bevisstheten i politikken er vesentlig endret siden det 70-tallet hun sammenligner med. Og da i positiv forstand.

– Den store forskjellen på da og nå, er at forståelsen for vernepolitikk er en annen, sier Wilberg.

Å være bygningsvernets fagetat i en tid da kulturminnevern er en opplest og vedtatt del av forvaltningen av våre fysiske omgivelser, gir andre arbeidsmuligheter enn for Oslos første formelt ansatte byantikvar, Arno Berg, som ble ansatt i 1955. 

– Utfordringen er imidlertid å følge opp gode intensjoner i praksis, sier Wilberg.

Parallell til 1890

Byantikvaren bruker tallet 140 000 i beregningene for hvor mange boliger kommunen har lagt opp til å bygge de neste tiårene, både det som alt er regulert til boliger og det som skal komme. I tillegg kommer 9,2 millioner kvadratmeter til næring i Oslo. Og det er med Marka-grensen i behold.
 

Wilberg trekker en parallell til spekulantenes byggevirksomhet i 1890-årenes Oslo. Da bygget man maksimalt antall boliger på hver tomt for å få maksimal gevinst. Mye av denne tettheten fjernet man cirka hundre år etter.

– På 1970- og 80-tallet rev man mange bakgårdsbygninger og forslummete murgårder, både grunnet behov for lys og luft og på grunn av dårlig standard på husene, med meget godt resultat. Det man gjorde riktig den gangen, var å beholde gesimshøyde og skala på nybyggene. Nå ser vi en helt annen tankegang, og den går i retning av flere etasjer og utbyggeres ønske om å få mye inn på lite. Det er press på nesten hvert eneste kvartal i sentrum, sier Wilberg.

Janne Wilberg nevner Sentralen, den gamle sparebankbygningen på hjørnet av Tollbugata og Øvre Slottsgate som en vellykket transformasjon. - Dette er gjerne både krevende og morsomme prosesser, sier Wilberg. Foto: Kima arkitektur

Sterke og klare fagetater

I tillegg opplever Byantikvarens at det blir vanskeligere å få verneinteressene høyt nok opp på dagsordenen.

– Det er viktigere enn noensinne at vi er tydelige i prioriteringene våre. Vi må ha en klar profil på de sakene vi ikke kan slippe gjennom uten sverdslag. Vi har ingen illusjoner om å vinne fram med våre foretrukne løsninger annet enn i et fåtall saker. Dermed blir en tettere dialog med utbyggere og Plan- og bygningsetaten veldig viktig. Byantikvarens oppgave er å bidra til en kunnskapsbasert forvaltning, sier byantikvaren.

Gul liste holdes i hevd, selv om det vil skje endringer i parktiseringen i møte med den nye situasjonen.

– Vi er nødt til å stå på barrikadene for verneverdiene. Andre aktører har som oppgave å stå for de innovative framtidsvisjonene. Samtidig involveres vi mer enn før i prosesser, og det er både meningsfylt og morsomt. Gode eksempler på vellykkede historier er Sentralen, DoGA, Vulkan, Kunsthøgskolen og Kunst- og Håndverksskolens ombygning til Edvard Munch videregående skole, sier Wilberg.

Hun er opptatt av det dynamiske i denne nye situasjonen.

– Vi skal ikke bare være markør, vi skal også være aktør. Det gir oss noen muligheter.

Pragmatikkens tidsalder

Pragmatikk er viktig i moderne kulturminnevern, poengterer Wilberg. Fredningen av Klingenberg kino illustrerer dette. Hadde dette vært for femti år siden ville hele gården med alt interiør vært fredet, mener hun. Nå har man differensiert vernet slik at det viktigste i bygget er sikret, nemlig fasaden, kinolobbyen og kinobygget med salen.

– Kulturminnevernet har de siste ti årene gjort en kjempejobb for å rydde opp i alle gamle fredningssaker. For det er klart det har vært endringer i regimet. Jeg mener vi er gjennomgående pragmatiske og at vi har vært det lenge.

Hun mener dagens regime ikke praktiserer gul liste strengt, men at etaten tvert imot videreutvikler vernepolitikken. Samtidig skal Byantikvaren ivareta krav om forutsigbarhet og likebehandling.

– Blant annet har vi sagt ja til en åpnere balkongveileder og det er gjort vesentlige justeringer i den nye loftsveilederen som er utarbeidet i samarbeid med Plan- og bygningsetaten. Forholdene endrer seg og vi endrer oss med dem.

Wilberg mener Oslo har en veldig beskjeden gul liste i forhold til byens størrelse. Kun ti prosent av byens bygningsmasse inngår.

– Selv om verneinteressene i store deler av ytre by ikke er kartlagt, vil antallet bygninger på gul liste trolig gå ned i takt med den store byveksten. Og husk, bare en tredjedel av de listeførte objektene har et formelt vern, understreker hun.

Men hva betyr det i praksis å være pragmatisk og kompromissvillig? Hvor er det greit å gå over gesimshøyde og hvor er det ok å sprenge skalaen i området? Byantikvaren har tross alt åpnet dette intervjuet med å si at byen må kunne bli både høyere og tettere?

– Vi mener jo at den beste utviklingen er å videreføre den tette byen utover i retning av knutepunktene. Det blir viktig å fortette på en slik måte at man får en harmonisk overgang mellom den tette byen og villastrøkene. Eksempelvis er det stor forskjell på fem og ti etasjer i et villastrøk eller fordobling av byggehøyder i et murgårdsområde med fire til fem etasjer. Alle de kommunale etatene forsøker å legge til rette for boligutviklingene. Men det er viktig at kommunen har et helhetlig grep om byutviklingen, ellers havner man i en situasjon der det er eiendomsutviklingen alene som får råde, svarer Wilberg.

Boligkvalitet og alternativ plan

Byantikvaren mener det derfor er et stort tankekors at politikerne nå i så stor grad legger til rette for utbyggernes interesser. Hun mener deres interesser ikke nødvendigvis sammenfaller med befolkningens ønsker om bokvalitet og gode bymiljøer. Derfor brenner hun for fagetatetens mulighet til å gå inn i plan- og byggesaker og foreslå alternative planer.

– Det er meget viktig at vi beholder den muligheten. Plan- og bygningsetaten og vi er satt til å å ta vare på kvaliteter, og har man ikke muligheten til å legge fram alternativene, mener jeg vi er på et farlig spor i byutviklingen.

Hun viser til ulike politiske utspill som tyder på at politiske krefter setter spørsmålstegn ved adgangen til å legge fram alternative planforslag. I effektivitetens navn.

– Det er ikke særlig fremmende for lokaldemokratiet, og vi vet at i de historisk store vernekampene, som for Grünerløkka og Rodeløkka, utgjorde en kompleks eierstruktur med mange småeiere en viktig faktor. Prosesser strakk seg over tid og hadde et betydelig innslag av beboerengasjement og verneengasjement. Det var noe av hemmeligheten bak at man klarte å ta vare på disse bygningsmiljøene. Det bør være vanskelig å gjøre store strukturelle endringer i en by. Kulturminnene blir skadelidende hvis forenklingene blir for mange. Husk at kulturminner er ikkefornybare ressurser, bedyrer Wilberg.

Det er ikke bare kulturminner og vernete bygninger hun er engstelig for, det er også kvaliteten på arkitekturen og kvaliteten på byutviklingen som står på spill.

– Det vi bygger nå, er framtidens kulturminner. Hvis det blir enklere å overkjøre kvalitetsrådene fra Plan- og bygningsetaten, er spørsmålet hvordan dette kommer til å ende, sier Wilberg.

­– Hvis ikke vi og PBE skal ha mulighet til å fremme alternative utbyggingsplaner, der utbygger ønsker for mye eller ikke tar hensyn til skala og verneverdier, blir det for politikerne to alternativer igjen. Enten sier du ja til utbyggers planer eller så sier du nei til utbygging. Hvis det da er snakk om boliger er det ganske klar logikk i hva dette vil føre til. Det er å abdisere. Hvis politikerne får mindre medvirkningsmulighet i byutviklingen, må de gå over til å styre på rammer.

Sanner vil også forenkle

I tillegg kommer Byantikvarens bekymring for ønskene og forslagene om forenklinger i plan- og byggesaksprosesser fra statlige nivå. Kommunal- og moderniseringsdepartementet la i juni fram regjeringens forslag til enklere plan- og byggeregler til Stortinget.

– Vårt forslag legger opp til enklere og raskere planprosesser, økt forutsigbarhet og færre omkamper i byggesaker. Det er bra både for unge som skal inn på boligmarkedet, næringsliv og kommunene, sa Sanner i en pressemelding fra departementet.

Om det er bra for arkitektonisk kvalitet, byutvikling og verneinteressene, er byantikvaren mer tvilende til.

– Færre skal høres med enklere prosesser. I Oslo kan man allerede i mange tilfelle gå rett på byggesak, og i enda større grad der det er et ønske om boliger.

Kommuneplanen

Den gjeldende kommuneplanen, vedtatt i 2015,byr også på utfordringer, mener Wilberg.

– Vi aner fortsatt bare konturene av de juridiske konsekvensene av den nye planen. Her ivaretas kulturminneinteressene kun gjennom retningslinjer og ikke planbestemmelser, understreker hun. Man kan heller ikke forutsi hvordan den vil slå ut i forhold til nye endringer i planloven. Det er første gang Oslo har en juridisk bindende arealdel til kommuneplanen.

– Derfor er det viktig at man evaluerer konsekvensene av planen etter en viss tid, poengterer byantikvaren.

 Hun mener det er et stort spørsmål hvordan dette vil slå ut for kulturminneinteressene.

En tredje sektor

I Byrådserklæringen er det satt opp som et mål å utvikle en slags tredje sektor i boligbyggingen, en mellomting mellom det markedsstyrte boligmarkedet der private utbyggere utvikler eiendommer og sosial boligbygging, en slags kommunale boliger for folk flest. Hva mener Byantikvaren om det? Er det en god ting i en presset situasjon?

– I utgangspunktet er det kulturminnevern som er vårt anliggenede, men den type boligprosjekter ser vi gjerne realisert, ikke minst i områder som trenger nytt liv. Vi må gjøre noe for å differensiere beboersammensetningen, for eksempel i sentrum. Det er ikke en selvfølge at bare de rikeste og mest bemidlede skal få bo i den historiske bebyggelsen i sentrum. Vi har foreslått for kommunen å gjøre noen strategiske tomtekjøp i Kvadraturen. Der kan man prøve ut en slik kommunal boligutvikling. Enkelte av byggene i kvadraturen kan med fordel rives, og man kan sette opp gode boligbygg, foreslår Wilberg. Hun mener også mye av kontorbyggene bygget på 30- og 50-tallet i sentrum vil egne seg godt for transformasjon til boliger.

– Vi må skape den gode byen, og den får vi ikke hvis det bare er bemidlede som har råd til å bo i byens historiske områder. Det blir en by vi egentlig ikke ønsker oss. Mange av bygårdene var også opprinnelig bygget for differensiert bruk, med utadrettet forretningsvirksomhet i første etajse, kontorer i andre og boliger i resten av etasjene. Å ta tilbake denne bruken i bygårdene i sentrum vil skape nytt liv, og bringe tilbake både bruken av bygningene og en mer differensiert beboermasse, mener Wilberg.

Også Edvard Munch videregående skole, transformasjon av den tidligere Kunst- og håndverksskolen, ser Byantikvaren på som et vellykket prosjekt hvor balansen mellom bevaring og ny arkitektur er god. Foto: Finn Ståle Feberg/Futhark

Randsonene er mulighetenes by

Litt lengre ute i randsonen av sentrum, blir tettheten av verneverdier mindre. Ikke desto mindre er det viktig for Byantikvarens å delta i planleggingen og reguleringsprosessene. Byantikvaren er involvert i flere prosjekter der etatens bidrag er å finne løsninger som baserer seg på stedets historiske kvaliteter. Her må etaten inngå kompromisser for å møte trykket fra byggeboomerne mot kulturminneverdiene.

– Dette er gjerne både krevende og morsomme prosesser. Vi gleder oss til å se flere av disse prosjektene realisert, sier Wilberg.

I arbeidet med Hovinbyen har Byantikvaren gjort kartlagt kulturminner som representerer verneverdier. I tillegg har etaten laget en liste over objekter, mye industribygg fra 60- og 70-tallet, som de mener kan egne seg for eksperimentell transformasjon.

– Vi har plukket ut noen objekter fra Hovinbyen som vi absolutt ser har kvaliteter som nettopp kunne egne seg for eksperimentelt vern. Det blir veldig feil å bruke det lille vi har igjen av 1800-tals industribygg. Nesten alt vi har igjen er hardt transformert, sier Wilberg.

– Bevaring av viktige historiske markører gjør det mulig å orientere seg utfra en historisk struktur. Vi tror det er viktig for at innbyggerne skal kunne finne seg til rette, trives og identifisere seg med disse områdene.