Arkitektnytt

Denne uken kan du lese intervjuer med et utvalg unge kontorer, som tidsskriftredaksjonen (Arkitektnytt + Arkitektur N) og et knippe lokalforeninger i NAL, NLA og NIL har lagt ekstra merke til den seneste tiden. I dag: Exutoire fra Oslo

– Instagram-bioen deres, eller mottoet som vi kaller det her, antyder at dere er midt i prosessen med å finne ut hva slags kontor dere skal være?

– Ja, absolutt, vi er helt på begynnelsen av det. Vi har masse vi har lyst til å gjøre, og det var sånn kontoret ble startet også. Vi jobbet begge to for arkitektkontorer (Paul-Antoine for Spacegroup og Son for SLA), og så satt vi på kveldene og holdt på med det vi egentlig ville gjøre. Vi var frustrert over kulturen i arbeidslivet. Exutoire betyr utløp, og det er dét det er for oss, et sted å få utløp for kreativt overskudd. Og så prøver vi å gjøre det til en levevei. Vår plan b har raskt blitt vår plan a. Det er vanligere i Frankrike å bruke ett ord som kontornavn i stedet for kombinasjoner av initialene våre, som bare var forvirrende. Og siden vi snakker fransk når vi snakker med hverandre, falt det naturlig.

– Hva har dere fått utløp for så langt?

– Som så mange andre små, nyoppstartede kontorer opplever vi at det er vanskelig å få en fot innenfor. Vi har ikke nok forbindelser eller ressurser. Men vi har lyst til å være arkitekter! Så da finner vi andre måter å være det på og prøver å utfordre ideen om hva en arkitekt er. Vi vil at hele den arkitektoniske prosessen skal være synlig og betydningsfull, ikke bare sluttproduktet. Og vi prøver å demonstrere det gjennom vår praksis. Den inneholder både møbler, bøker, plakater, utstillinger, podkaster, fanziner og selvfølgelig også modeller og konkurransebidrag. Og alt det er arkitektur.

– Men målet er å få bygd noe?

– Det er en spenning mellom det vi gjør, og det vi vil gjøre. Derfor gjør vi designprosessen til et fysisk objekt til slutt ved å lage en plakat. Det er en form for ferdigstillelse for vår del. Vi elsker å lage modeller og bruker masse tid på detaljer og materialer. Det gjør oss glade å bruke timevis på det. Vi er interessert i at alt skal være funksjonelt, robust og mulig å transformere. Og alle detaljer skal være gode i seg selv, ikke bare fungere sett i en helhet, men helt ned på den enkelte gjenstands nivå, enten det er snakk om et tak, en dør eller et håndtak. Og selv om vi i stor grad holder på med andre ting, så gir vi ikke opp å prøve å vinne konkurranser! Det kan også være en styrke å være unge, energiske og endringsvillige, så vi har tro på at det perspektivet kan være verdifullt også.

Safe space

– Mange kjenner dere gjennom Safe Space, et samarbeid dere og Armelle Breuil hadde med Rom for kunst og arkitektur, hvor dere skapte en plattform for å diskutere det manglende mangfoldet i norsk arkitekturbransje. Dere vier også mye tid til aktivisme?

– Vi kjenner på et stort ansvar for bransjen og samfunnet ellers, som sikkert flere kunne ha godt av å kjenne på. Hele tiden må du balansere det du har lyst til å gjøre, med det du bør gjøre, og det du har råd til å gjøre. Å holde på med aktivisme er vel anvendt tid, og hvis man ikke engasjerer seg, så gir man sin støtte til den som undertrykker. Målet vårt er å jobbe for sosial, romlig og materiell rettferdighet – og å få folk til å diskutere med oss. Som en videreføring av det vi begynte å jobbe med under Safe Space, skal vi nå ha et toårig opphold som gjestekuratorer hos Rom hvor vi kan utforske ideen om en skeiv arkitektur videre. Og det er også noe med det å anerkjenne det skeive som gir et slags spillerom hvor det er greit å si at vi ikke helt vet hva denne praksisen er ennå, og hva vi skal holde på med. Vi utforsker og lærer underveis. Vi er sikre på at hvis du snakker med oss igjen om et år, så vil vi ha helt andre ting å trekke frem, for det skjer så mye nytt hele tiden, og vi utvikler oss og vokser hele tiden.

– Og selv om dere er relativt nyutdannede, har dere allerede begynt å undervise de neste kullene arkitekter?

– Etter at jeg (Paul-Antoine) ble koronapermittert fra Spacegroup, ble jeg med i lærerteamet på masterkurset In Transit på AHO. Jeg tok kurset selv som student og elsket det, og jeg var senere med på å gi ut en bok med dem. Og høsten 2021, i etterkant av arbeidet vi gjorde med Safe Space, fikk jeg pitsje et studiokurs hvor vi utforsker den tredje boligsektoren, og vi (Paul-Antoine og Son) har undervist det kurset begge to denne våren, sammen med Hanna Birkeland Bergh. Fjorten studenter har deltatt og blitt skikkelig engasjerte politisk i boligdebatten. Det er så gøy å se. Vi la opp til et veldig lite hierarkisk opplegg, sikkert også fordi vi er så unge selv, så det ble som en utveksling av kunnskap og erfaringer, med mange gode bidrag fra lokale og internasjonale arkitekter. Alle tok aktivt del i diskusjonen. Vi la også mye vekt på modellbygging, og ga dem insentiver for å bli godt kjent med å bruke det som verktøy. Det er viktig for oss å få frem at vi ikke lever av å tegne bygg. Halvparten av inntektene våre kommer fra undervisningen, og en stor del av resten kommer fra redigering, design og utgivelser av bøker. Og så bruker vi de pengene på å lage modeller. Men vi er likevel arkitekter, gjennom alle disse andre arenaene.