Arkitektnytt

I St. Halvardsgate i Gamlebyen i Oslo er et gammelt bilverksted blitt rehabilitert og erstattet av en pizzarestaurant, et yogasenter og et konsertlokale. I transformasjonen har det gjennom et pilotprosjekt blitt forsket på innovative måter å bruke den gamle mursteinen på, som har satt sitt tydelige preg på den nye fasaden: Søyler er oppført med tegl fra det eksisterende bygget – såkalt Bratsberg-tegl fra Norges siste teglverk, lagt ned i 2014. Mellom søylene er det flater med skjermtegl, gjenbrukt av tegl fra et nedrivningsprosjekt på Slemmestad, Røyken.

– Opprinnelig ville huseier ha ombrukstegl fra Danmark, som vi også er forhandler av. Men da det likevel skulle rives mye tegl i det eksisterende bygget, så vi muligheten for å pilotere hele vår verdikjede fra lokalt tegl-avfall til ferdig produkt, sier produktdesigner Jorunn Tyssø. Vi møter Tyssø og medgrunnlegger av ombrukstegl-bedriften Høine, Oskar Bringager, ved teglveggen i Gamlebyen. En vegg de mener er «den første i sitt slag».

Teglstein har et godt rykte fordi den tradisjonelt er laget av naturlige materialer, er bestandig og basert på en eldgammel og enkel teknologi, til og med nevnt i Bibelens første mosebok: «Kom, så lager vi teglstein og brenner dem harde!», heter det i historien om Babels tårn.

I Gamlebyen er det imidlertid ikke opp til himmelen man vil. Målet er heller å bidra til et betydeligere lavere CO2-avtrykk gjennom gjenbruk av materialer. For det ligger mørke sannheter i livsløpet til en nyprodusert teglstein. Ifølge Høine blir det i Norge årlig kastet 50 000 tonn teglstein rett på deponier, samtidig bygges det med 40.000 tonn ny tegl.

– Det kastes altså mer tegl enn det bygges nytt. Men, avfallsproblematikken er bare en av flere utfordringer i byggebransjen. Teglproduksjon er svært energikrevende, da materialet brennes på veldig høye temperaturer og ofte over lengre tid. I tillegg er energien i andre land sjelden like ren som den vi har i Norge. Nye murstein kommer derfor veldig dårlig ut CO2-messig. Ombrukt tegl har derimot et CO2-avtrykk som tilsvarer 1/100 sammenlignet med ny, sier Bringager.

Å omgjøre mursteinsavfallet til skjermtegl er et av Høines eksempler på hvordan man kan hente ut enda større gevinster. Ved å dele mursteinen i fire skiver får man nemlig dekket fire ganger så mye fasadeareal, som igjen gir mindre vekt og volum, og et enda bedre CO2-avtrykk enn også vanlig ombrukstegl. I tillegg kan fasade mures uten mørtel, og gir dermed mindre materialbruk.

Gjenbruket av den eksisterende teglen her i Gamlebyen har skjedd gjennom det de omtaler som «en skånsom nedriving på byggeplassen». En av hovedutfordringene med om-bruk er å få fjernet mørtel på en kostnadseffektiv måte.

– Eksisterende tegl var fra en tid hvor man brukte mye sementmørtel, og ikke den lettere rensbare kalkmørtelen. I tillegg var teglen med hull, som gjør at mørtelen siger inn i steinen og blir mer komplisert å ombruke. I prosjektet fikk vi testet en metode vi har veldig tro på – og som er et viktig gjennombrudd for kommende prosjekter, sier en litt hemmelighetsfull Bringager.

Skjermteglen er på sin side laget av mye eldre og kompakt stein, som dermed er bedre egnet. Den er fremstilt på Slemmestad teglverk rundt forrige århundreskifte, og har spor etter ekte håndverk.

– Du ser merker i steinen fra gaffelen som snudde dem under tørking. De ulike brenngradene og de forskjellige typene leire brukt i produksjonen, gir også varierte sjatteringer i fasaden. Det gir materialet mer sjel og patina. Ettersom prosjektet har hatt som mål å gjenbruke mest mulig av materialene både inne og ute, var det et bevisst valg at kledningen skulle ha et autentisk og rått preg, sier Tyssø.