Arkitektnytt

Høstens debatt om skjønnhet, arkitektur og like bygninger virker nærmest perfekt rigget for en ny antologi om Christian Norberg-Schulz (1926–2000). Fellesskapets arkitektur – opprør! Christian Norberg-Schulz som arkitekt og stedstenker, med forord av Ulf Grønvold, legger vekt på de siste tjue årene av Norberg-Schulz´ forfatterskap, og inkluderer tekster skrevet av arkitekter, filosofer og en statsviter. 

Antologiens redaktør, Gro Lauvland, førsteamanuensis i arkitektur ved NTNU, mener Norberg-Schulz´ bidrag til faget er blitt enda mer aktuelt. 

– Hans tenkning om arkitekturfaget trengs i dagens debatt om arkitektur. Han bidrar til å bygge bro mellom praksis og teori og er på den måten viktigere enn noen gang, sier Lauvland.  

Ser sammenhenger

Norberg-Schulz er en sentral skikkelse i norsk arkitekturhistorie. Han fikk sin utdannelse ved ETH i Zürich like etter krigen, og kom tilbake til Norge i 1950. Her startet han Progressive arkitekters gruppe Oslo Norge (PAGON), med Arne Korsmo, Geir Grung og Sverre Fehn. Han var også mangeårig redaktør av Byggekunst, i dag Arkitektur N, og professor og senere rektor på Arkitekthøgskolen i Oslo (AHO) fra 1984 til 1994. 

Norberg-Schulz´ forfatterskap henter næring fra filosofi, kunsthistorie, gestaltpsykologi, litteratur og billedkunst. Lauvland mener dagens arkitekter kan la seg inspirere av Norberg-Schulz.

– Gjennom de siste tjue årene av sitt liv etablerte han et akademisk grunnlag for arkitekturfaget som det er mulig å bygge videre på i dag, sier hun. 

Hans arkitektur- og stedsforståelse er tuftet på en filosofisk-fenomenologisk tilnærming, og filosofen Martin Heidegger sto sentralt. 

– I dag er det mye som dreier seg om fagets delaspekter – noe som kommer til uttrykk både innenfor doktorgradsproduksjonen og i vår tids offentlige debatt, men Norberg-Schulz stilte mer grunnleggende spørsmål, sier Lauvland. 

Tryggere arkitekter

Dagens debatt om skjønnhetsparagrafen og god og dårlig arkitektur behøver en arkitekturstand som står tryggere i sin egen faglige argumentasjon, mener Lauvland. 

– Arkitekturen har til alle tider forent form, bruk og teknologi. De neste spørsmålene blir da: Hvordan kan vi klare å gjenkjenne og ta vare på det som er av høy arkitektonisk kvalitet i vår tid? Og hvorfor er det så vesentlig å ta vare på arkitekturen, og vise det bygde miljøet omsorg?

Vår faglighet som arkitekter er, slik jeg ser det, forbundet med en felles forståelse av betydningen av å verne om kvalitetene i naturen og det bygde miljøet – en forståelse som hele tiden må løftes frem og inngå som en del av den offentlige diskusjonen, blant annet i form av arkitekturkritikk. 

– Skal man snakke om arkitektonisk kvalitet og varighet, trenger man å forstå arkitekturens forhold til det som er gitt oss, i naturen og gjennom historien. Slike sammenhenger ser vi ikke like godt i dag, men gjennom Norberg-Schulz´ forfatterskap, og gjennom en undervisning der fagets grunnspørsmål løftes frem på nytt, er det mulig å finne frem til det vi kan enes om – hva som er betydningsfullt, og hva som ikke er betydningsfullt.

Stedet og lyset

Menneskets «stedlighet» er sentral i Norberg-Schulz´ arkitekturforståelse. Uttrykket forstår Lauvland som «det at vi som mennesker alltid befinner oss på et sted – vi er innvevd på det stedet gjennom våre kropper og sanser, ja vi er betinget av stedet». 

– Vi kan ikke unngå å ta inn stedet vi befinner oss på, selv om vi med vår bevissthet kan tillegge rom, arkitektur og steder større eller mindre vekt, forklarer hun. 

Kapittelet hennes tar for seg arkitekturens forhold til det naturlige lyset. Hun påpeker at et steds kvaliteter ikke er en abstrakt idé. De er sansbare og konkrete. 

– Fra naturens side er alle steder forskjellige. Byens kvaliteter er forbundet med hvordan menneskeskapte strukturer, gater og bygninger er utformet, hvordan det som er menneskeskapt og historisk overlevert, forholder seg til den gitte naturen, og særlig til det naturlige lyset.

Norberg-Schulz skriver i Mellom jord og himmel (1978), at gjennom historien har hver enkelt by hatt en bestemt karakter, som reflekterer atmosfæren eller stemningen «forbundet med hvordan jord, himmel og synsrand er».

– Han var inspirert av den amerikanske arkitekten Louis I. Kahns tilnærming til det naturlige lyset, og dets påvirkning på arkitekturen. Gjennom Kahns aforismer og tanker om betydningen av det ikke-målbare, ble det tydelig for Norberg-Schulz at det finnes noe gitt, som vi må være lydhøre for. Når vi stiller oss åpne for det som er gitt oss i naturen, for stemningen på stedet, finnes det en mulighet for å finne fram til en arkitektur som har varige kvaliteter. Stemningen forbundet med lysforhold og topografi lar seg ikke gripe analytisk, og den kan helles ikke måles i hard valuta.

Kunsten å bo

Men en slik tilnærming til stedet står i kontrast til den formen for utbygging som gjør seg mest gjeldende i dag. Resultatet blir at verdens byer og steder stadig blir stadig mer ensrettede, påpeker hun. 

– Bortimot identiske bygninger, uansett hvor man befinner seg, gjør det tydelig at vår tids måte å se verden på er fordreid. Når en abstrakt, teknisk-vitenskapelig og markedsøkonomisk tenkemåte preger vår tids holdning både til naturen og det kulturelt overleverte, innebærer det at arkitekter som ønsker å ta faget på alvor, får et særlig ansvar. Ansvar for at arkitektoniske kvaliteter ikke skal gå tapt – og for at det vi bygger skal ha en varighet, som innebærer at bygningene ikke rives etter en generasjon.

– Hvorfor har det blitt slik? 

– Mye handler om at utbyggerne setter premissene og arkitektene ikke har utviklet et språk der deres egen faglighet kommer klart til uttrykk. Vi har en stor produksjon av teori i dag, men den understøtter ikke nødvendigvis arkitekters praksis, slik at arkitekter kan informere samtalen om god og dårlig arkitektur på en overbevisende måte.