- Statisk og skulpturelt
Bibliotekrådgiver kritisk til det nye biblioteket Vennesla.
Arkitektkontoret Helen og Hard har blitt fått mye oppmerksomhet for sitt nye bibliotek i Vennesla. Blant annet er biblioteksbygget blitt innstilt til Statens Byggeskikkspris for beste kulturbygg og fått omtale i internasjonal presse.
Bibliotekforsker Marit Andersen Somby stiller spørsmål om bejublet biblioteksarkitektur likevel er et tilbakeskritt. Med debattinnlegg på bygg.no og arkiteknytt.no samt intervju med fagtidsskriftet Bibliotekforum, oppfordrer hun til debatt blant arkitektene.
Fast konstruksjon
Biblioteket i Vennesla har en fast konstruksjon med 27 bærende limtrebuer som også fungerer som gulvfaste bokreoler. Andersen Somby sier at dette minimerer mulighetene for endringer på kort og lang sikt, og er noe man i biblioteksbygg forsøker å unngå.
Hun mener arkitektenes idé om å hente inspirasjon fra historiske biblioteker, med å lage ett stort biblioteksrom som gir en oppløftet følelse, er utdatert. Ifølge Somby må framtidens bibliotek ta inn over seg brukernes deltakelse og opplevelse på en annen måte enn før.
Endringsorienterte biblioteksrom
Marit Andersen Somby er hovedstyrerepresentant i Norsk Bibliotekforening og leder det treårige prosjektet «Bibliotekrom i Troms», som handler om «å utvikle endringsorienterte biblioteksrom».
Hun viser til den danske rapporten «Folkebibliotekerne i vidensamfunnet» (2010), som fokuserer på hvilke aktiviteter som skal foregå i biblioteksrommene. Rapporten definerer fire typer «rom»: inspirasjonsrom (oppleve), læringsrom (oppdage), møterom delta), og performativt rom (skape).
Andersen Sombys kritikk går ikke på estetikk. Hun etterlyser informasjon om arbeidsprosessen og hvordan arkitektene har tenkt i forhold til funksjon og fleksibilitet.
En skulpturell møteplass
Helen og Hards prosjektleder Håkon Solheim mener Somsby trekker opp en viktig debatt, men at det ikke trenger å ligge noen konflikt mellom form og innhold.
Han forteller til Arkitektnytt at den skulpturelle formen nettopp er et resultat av en arbeidsprosess som har inkludert mange parter og tatt hensyn til forskjellige bruksformer.
– Den overordnede ideen bak bygget var å lage en forlengelse av torget i Vennesla, som skulle ta form som en identitetsskapende møteplass og et velfungerende kulturhus. Det mener jeg vi har klart, sier Solheim.
Han medgir at konstruksjonen er relativt statisk, men understreker at de har kalkulert antall løpemeter på boksamlingen grundig. Videre forklarer han at de har tilrettelagt for fleksibilitet på ulike nivå.
– Vi har blant annet jobbet mye med å skape muligheter for variasjon i sitteplasser, bruk og utforming. Mens bokreolene er plassert lengst inn i bygget, er andre områder mer tilpasset lek og læring, tilføyer Solheim.
Han presiserer ovenfor Arkitektnytt at ideen om et offentlig byrom med ulike aktiviteter gjenspeiler utformingen av hovedrommet. I tillegg til bibliotekets sitteområder, vrimleområde og kafé, er undervisningsrom, «eventyrrom», møterom, pauserom, kontorer og arkivrom for lokalhistorie er lokalisert til underetasjen.
Rom for feilinformasjon
Marit Andersen Somby understreker at kritikken er basert på de inntrykkene hun har fått av bygget gjennom fotografi, tekst og et tv-innslag på NRK. Hun tar høyde for at bygget inneholder momenter som ikke er godt nok frem i media, men synes likevel at det er verdt å diskutere framtidig bruk av «signalbygget».
Somby forteller at det for folk utenfor arkitektmiljøene virker som om det er vanskelig å forene form og funksjon. Hun er bekymret for at flotte kulturhus skaper nye problemer for brukerne, som i kulturhuset på Voss. Etter ferdigstillelsen viste det seg at Vossajazz ikke var inkludert i prosessen og dermed ikke kunne bruke lokalet.
Bibliotekforskeren savner en aktiv debatt blant arkitektene, omkring brukernes behov i ulike bygg og framtidige utviklingsprosesser.
I Vennesla stiller hun spørsmål ved den statiske utformingen av bokreolene.
– Hva skjer om ti år, når barna har klatret hyllene i stykker og det ikke er så mange bøker i hylla?
Det handler om å stille seg fleksibel for endringer i framtida, sier hun til Arkitektnytt.