Arkitektnytt

Etter flere års murring blant arkitektstudentene ved NTNU, nådde kritikken av utdanninga et nytt nivå i slutten av oktober. I et opprop med 230 signaturer kritiserte studentene manglende medvirkning i ansettelsesprosesser og det de oppfatter som en prioritering av forskning på bekostning av utdanning. I en kommentar «NTNU driter i morgendagens arkitekter», publisert på studenttidsskriftet As nettside, fikk ledelsen også kritikk for innholdet i masterkursene.
 

Til sammen skapte de to sakene nok trykk til at ledelsen tok noen hastegrep. De lanserte et ekstra masterkurs i kompleks prosjektering og gikk sammen med studentene om å invitere til et allmøte for å komme til bunns i problemene. Arkitektnytt var til stede i salen, som var fylt til randen av studenter, administrasjon og vitenskapelig ansatte.

Nei til et smalt arkitekturfelt

– Er vi enige i det? Er det noen som er uenige i det som står på tavla nå?
 

Etter en kort introduksjon ved studentene, har dekan Fredrik Shetelig inntatt podiet.
Han har stått i sentrum for striden og møter nå salen med en erklæring: 
 

Han er for forskning, utdanning, mangfold og arkitektur som omdanner samfunnet. Men han er mot ryktespredning, baksnakking og unødvendig polarisering. I tillegg er han litt skeptisk til aksjonisme, som han kaller det, før man har prøvd andre former. Kritikken fra studentene burde først vært lagt frem i ledermøter eller andre fora der studentrepresentanter deltar. 

Til slutt, forteller han, er han mot en smal definisjon av arkitekturfeltet. Formaningen er muligens en replikk til studentenes anklage om for mye fullskala bygg og eksperimentell læring og for lite klassisk prosjektering. 

Shetelig spør salen om noen er uenige med ham. Ingen sier noe. 

– Nei, svarer han så på sitt eget spørsmål, og går videre med en liste over punkter han mener bør diskuteres.

Byråkratisk struktur

Fakultetets institutter har hovedsete i Sentralbygg 1 på Gløshaugen. Bygget er tegnet av tidligere professor Karl Grevstad og ble reist på begynnelsen av 1960-tallet.
 

Dette er høy- og lavblokker som med sine matriseplaner, cellekontorer og lukkede korridorer er lite inviterende og vanskelige å orientere seg i. Det forteller studieprogramleder for arkitekturutdanningen, Bjørn Otto Braaten, til Arkitektnytt før vi skal inn på allmøtet.

– Når administrasjon og institutter er spredt over forskjellige etasjer, forsterker dette ytterligere et problem med tilgjengelighet og synlighet, mener han.

Han beskriver det som en teknokratisk preget bygningsstruktur.

– Det er relevant å spørre seg i hvilken grad de fysiske omgivelsene virker inn på måten en organiserer fakultetet og undervisningen.

For tregt med femårsplaner

I den fjerne enden av «Stripa», den lange korridoren som binder sammen blokkene som utgjør Sentralbyggene, finner vi auditorium S5, der temperaturen er i ferd med å ta seg opp.

– Hva mener du med kvalitet?

En student stiller spørsmål ved første punkt på Sheteligs liste, og sakte men sikkert tegner både studenter og lærere i salen seg på talerlista. Det kommer flere innrømmelser fra studentene: De vet ikke nok om den såkalte «blåboka», fakultetets handlingsplan for morgendagens utdanning. Studentene er usikre på hvordan de skal sette sammen utdannelsen sin, kursbeskrivelsene sier dem ikke noe særlig, og møtene der kursene presenteres, er vanskelig å relatere seg til, melder de.  
 

Håkon Carlsen Vetlesen, Fredrik Justnes og Kimberly Wolf stod bak studentoppropet som bidro til at det ble satt opp et hastekurs i prosjektering. Foto: Kristoffer Olsson Furberg /Univeristetsavisa

Blåboka har svaret

En student fra salen utfordrer Shetelig:

– Du er imot aksjonisme, sier du, men de siste syv årene har det vært kritikk av masterprogrammet. Da lurer jeg på endringstempoet, utover hastetiltaket. Vi trenger noe mer håndfast framover!

Shetelig gir studenten rett i at fakultetsledelsen har vært for trege med å forbedre tilbudet til masterstudentene. Fra våren skal det komme flere tiltak og bedring gjennom «blåboka», lover han. Men etterlyser igjen innsigelser gjennom formelle kanaler.
 

– Hva med det som kom fram i evalueringsprosessene? Da opplevde mange at de hadde sagt fra, følger en annen student opp.
 

Dekanen innrømmer at studentene burde fått tilbakemelding tidligere, og at lærere og studenter kan hende forholder seg til to forskjellige verdener.
 

– Dialogen illustrerer saken i et nøtteskall, sier Bendik Manum, professor ved Institutt for byggekunst, historie og teknologi, som mener lærerne har for stor tro på strukturene.

En student foreslår en strukturendring med små, raske tiltak i stedet for kun å ha femårsplaner som skal sørge for at alt blir riktig.

– Det skal vi gjøre, helt til vi har implementert blåboka, lover dekanen.

Utydelige karriereveier

En student tar ordet og forteller at han tidligere har gått på en annen masterutdanning. Der var det mye lettere å se for seg studieforløpet og hva slags kompetanse og karrieremuligheter man ville sitte igjen med, mener han.
 

Det kommer også et ønske om studieveiledning og karriererådgiving, noe som straks får gehør fra dekanen, som lover å ta ideen til seg.
 

Men studentene er ennå ikke beroliget, og hamrer inn at behovet for bedre kommunikasjon er påtrengende.
 

– Det er alvorlig hvis vi ikke kan anbefale utdanninga på NTNU videre, sier en, og en annen følger opp:

– Det blir sagt at tid er problemet, men problemet er at vi ikke vet noen ting. Vi vet ikke om noe ledermøte, vi vet ikke om blåboka. Det er problemet! Vi må jo møtes sånn som dette og utveksle. Det er viktig!
 

Bjørn Otto Braaten henger seg på, denne gangen fra salen. Han ser at studentene trenger en lett tilgjengelig plattform for dialog og minner om at det fortsatt er mulig å koble seg på arbeidet med blåboka. Selv om den er i sluttfasen.

– Vi må ta ting mer på alvor, sier han rolig.

Arkitektur!

Fredrik Lund, professor ved Institutt for byggekunst, form og farge tar ordet:

– Jeg satt akkurat og tenkte på arkitektur…
 

Latter sprer seg i salen.

Han gir en professoral utgreiing om pritzkervinneren Fumihiko Maki, om Sverre Fehn, og om tidligere dekan ved Cooper Union i New York, John Hejduk. Budskapet hans er at en skole i veldig stor grad definerer seg gjennom forskningen sin.
 

– NTNU definerer seg som et sted med vekt på teknisk forskning, sier Lund, og slår et slag for mer arkitekturspesifikk forskning. 

Det kan gi en sterkere arkitekturutdanning, mener han.

Må trene på forskningsmetode

Shetelig parerer, og mener det er feil å se forskningen på fakultetet som kun natur-
vitenskapelig. For det eksisterer tre kanaler for forskingen ved NTNU. Den ene er vitenskapelig og forholder seg til publiseringsregimer, innenfor en klassisk akademisk tradisjon, forklarer han.
 

– Den andre er den gavepakken som heter kunstnerisk utviklingsarbeid, hvor man utvikler kunnskap gjennom det fagspesifikke, enten gjennom byggekunst eller arkitektur. Det er en helt etablert kanal, men vi har ikke så mye trening i den biten, innrømmer han.
 

Shetelig sier at de som bedriver denne typen forskning må trene på å eksponere slikt arbeid og få resultatene publisert og kritisert av fagfeller. Shetelig bruker Veneziabiennalen som eksempel. Å stilles ut der, er en form for peer review, eller fagfellevurdering. Man blir vurdert og kritisert, og det tilsvarer publisering, mener han.
 

– Den tredje kanalen er å undersøke forskningens metodikk, altså undersøke hvordan man lærer. Selv om studentene ikke involveres direkte i forskningsprosjekter, så er mange deler av undervisningen direkte utviklet fra forskningen, for eksempel boligkurs, nullutslippsbygninger og brukeraspektet, sier han, før nok en innrømmelse kommer:

– På den reinspikka arkitekturen som prosjekteringsmetodikk, der har vi en del mil å gå på å utvikle systematisk forskning.

Svaret er bærekraft, men hva er bærekraft?

Studentene er opptatt av at fakultetets profilerte ZEB-senter, som driver mye forskning, ikke er en del av undervisningen. De mener virksomheten er totalt underkommunisert til studentene, og at senteret burde være en naturlig del av utdannelsen når det er så høyt prioritert.
 

– Hvis NTNU har lyst til å utdanne eksperter på bærekraftige bygninger, så burde det være en del av prosjekteringen, kommer det fra salen.
 

– Jeg er veldig, veldig misfornøyd med at ikke vi har slusa det inn i arkitektutdanninga generelt. Det skal med inn i blåboka! svarer dekanen.
 

 – Jeg føler at vi har fått et veldig klart syn på hva bærekraft er. På den annen siden kan du trekke fram Palladio og si at hans bygg også er veldig bærekraftige, fordi de har så lang eksistens, sier en student, som etterspør en diskusjon om «kvalitet som bærekraft».
 

 – Se tilbake 15 år, hører vi professor Lund fra bakerste rad. – Da var det politisk korrekt med dieselbiler, og i dag er det stigmatisert på linje med røykere og verre ting!
 

Lund mener arkitektfaget må baseres på å være «veldig gode til å tegne hus».

– Det er bærekraftig, fordi hus som er laget godt fra arkitektens side, er hus som varer og står lenge.
 

En uidentifiserbar motstemme kommer fra salen:

– Vi arkitekter, som yrkesgruppe, utfordres av ingeniørene. Hvis vi ikke klarer å bygge bruer mellom det ZEB driver med og arkitektene, så blir vi faen meg helt arbeidsledige!

Han mener utfordringen er å skape en arkitekturparaply.

– Det er helt riktig, sier dekanen.
 

Alt ender i blåboka

Shetelig kommer med en appell til studentene om at man må kunne kritisere hverandre med full åpenhet, da kan man holde på et fellesskap. Men han advarer igjen mot at studentene går ut og skaper overskrifter i media.

… for da kan man hisse hverandre opp ganske bra, sier han.
 

Studentrepresentant Håkon Carlsen Vetlesen får siste ord og minner medstudentene på at de må kommentere blåboka, som er på høring.
 

– Det viser at vi involverer oss og at vi tar ansvar når vi får muligheten.

Forskning er en naturlig del av NTNU

Tekst Mette Svensen

Anne Grete Hestnes er professor ved Institutt for byggekunst, historie og teknologi og har vært med på å bygge opp senteret og forskningsflaggskipet Zero Emission Buildings  (ZEB). Senteret er et resultat av 30 års arbeid og har generert flere forsknings- og piltotprosjekter relatert til nullutslippsbygg.

Velg arkitekt eller bærekraft

Under allmøtet kom det frem at flere mener ZEB er for dårlig integrert i arkitekturmasteren, og at senteret til dels forfekter teknologiske løsninger på bekostning av arkitektonisk kvalitet. Hestnes mener dette er sort/hvitttekning som ikke stemmer med virkeligheten.
 

– Vi prøver hele tiden å gjøre begge deler. Teknologi og god arkitektur skal ikke være motsetninger eller danne grunnlag for ulike fagfelt, mener hun.
 

Hestnes har undervist i bærekraft lenge, er utdannet arkitekt og har vært professor i faget siden 1985.

– Jeg har hele tiden sagt at det vi driver med, er en del av arkitekturen.

Hun er klar på at det er behov for teknologi, særlig i store, komplekse bygninger, men også da skal det være en integrert del av arkitekturen. Og det mener Hestnes at byggebransjen og omverden generelt har forstått.
 

– Det handler ikke om low tech og high tech, men om en helhet. Og det betyr ofte minst mulig, eller i hvert fall enklest mulig teknologi.
 

I faggruppen hennes er det to ingeniører, en klimaekspert og fem arkitekter. Hun mener det ikke er grunnlag for å si at de er for teknisk orientert.

– Alle forsker ved NTNU

Hestnes mener det er et problem at studentene oppfatter en polarisering mellom forskning og undervisning.
 

– Vi er jo et universitet, og vi skal drive forskningsbasert undervisning.

Hun mener det er en misforståelse at instituttet bare vil ha forskere. Det de ønsker seg, er praktiserende arkitekter som også er interessert i forskning, forklarer hun.

Sjokkert over mangel på prosjektering

– Til og med jeg, som nå først og fremst driver med forskning, har vært sjokkert over å se at det ikke er nok prosjekteringskurs for arkitektstudentene. I forlengelse av hastetiltaket, må prosjekteringstilbudet for master i arkitektur forbedres, mener Hestnes.
 

Hun foreslår å benytte deler av undervisningen i deres bærekraftmaster også i arkitekturutdanningen. Bærekraft bør bli en naturlig del av studiet framover, mener hun. Det ønsket har hun også fanget opp fra studentene.
 

– Men akkurat nå er jeg mest opptatt av at studenter og ansatte forstår at forskning er en naturlig del av det alle driver med ved NTNU.