Arkitektnytt

Første juli tar Tone Selmer-Olsen over etter Joakim Skajaa som leder av Oslo arkitektforening. Foreningen er landets største, med rundt 2000 medlemmer, og har siden stiftelsen i 1906 vært en sentral del av byens arkitekturmiljø og -debatt. 

Under Skajaa har moderorganisasjonen NAL gått gjennom en omfattende strategiprosess, der blant annet styrkede lokalforeninger har stått på agendaen. Samtidig har et godt faglig tilbud til medlemmene vært viktig for bergenseren, som har gjort Oslo-boer av seg.

– Hvordan har ditt syn på ledervervet i OAF endret seg fra da du stilte til valg til du nå går av?

– Når man møter arkitektforeningen for første gang, er det jo gjennom det offentlige programmet, med bra forelesninger og hyggelige fester. Etter hvert oppdager man at det er enormt mye politikk, både innad i NAL, mellom lokalforeningen og NAL sentralt, og det kan fremstå som ganske komplisert. Det var nok en vanskelig periode da jeg tok over, en stor utfordring, som på mange måter er blitt til noe bra gjennom godt samarbeid med generalsekretæren og de to presidentene i min tid. Resultatet av prosessen var at alle er enige om at NAL må være med å påvirke den politiske situasjonen, å være tydelige på hva vi mener som arkitekter, men også på hvordan vi samarbeider innad.

– Hva har vært den største gevinsten ved å ta på seg et lederverv i OAF?

– Du møter jo veldig mange andre som er engasjerte i arkitektur. Både frivillige i OAF, men også andre arkitekter som driver praksiser som er annerledes enn din egen. Nå siterer jeg muligens NALs motto her, men det er et fint, faglig fellesskap. Oslo er en kjempespennende by med masse arkitektur og byutvikling, en by med politikere på begge sider som ønsker forandring. Vi er med i den diskusjonen, og det er veldig interessant.

Faglig tilbud

– «Det er kanskje vår viktigste oppgave, å sørge for et godt faglig tilbud,» sa du da du tiltrådte i 2017. Hvordan er din egen dom over tilbudet?

– Det har vært bra! Det er jo min jobb å sørge for det, men det er lederne av programkomiteen, Jørgen Tandberg, Charlotte Hansson, Andreas Fadum Haugstad og Lea Avellana, som har gjort jobben med å finne forelesere og å arrangere. Vi har fått inn sterke navn og temaer, spesielt rundt det nye Regjeringskvartalet, om feminisme, rundt bolig og rundt arkitektur som arena. Det er større kamp om publikummet så klart, det er mange flere i feltet nå enn da OAF for tredve år siden holdt sine torsdagsforelesninger, men det er også større interesse. Selv på tradisjonelle arkitektforelesninger med lysbilder kommer det masse folk.

– Hvorfor er foreningene så viktige i vår tid? Er det noen svakheter med hvordan arkitektene er organisert?

– En svakhet er at de ulike organisasjonen ikke er mer samlet. I en tid der det både er viktigere og vanskeligere å få gehør, er vi for fragmenterte. Vi hadde på gang en prosess, men vi fikk det ikke til. Likevel må vi ikke slutte å tenke den tanken. Jeg tror det hadde vært bra for arkitekt-Norge om vi hadde én samlet plattform, med tanke på at realiteten tilsier at kampen om oppmerksomheten er hardere enn den var. De politiske prosessene går dessuten raskere, noe vi for eksempel så i saken om ansvarsretten.

Y-blokk blues

– Hvordan har OAF endret seg under din tid som leder?

–Det å være leder i OAF handler mye om å fortsette det som er gjort før. Men én endring er det politiske arbeidet som vi har prøvd å fokusere på. Det å lage politiske resolusjoner som vi har vedtatt på årsmøtene, og som vi har jobbet videre. Å gjøre mangfold og likestilling til en viktig sak, å trekke frem boligsaken og klima. I år vedtok generalforsamlingen i OAF en klimaresolusjon som vi tok med oss til representantskap-møtet. Det er også en viktig ting å knytte de politiske sakene nedover i medlemsdemokratiet, noe jeg har vært opptatt av å jobbe med.

– Er det noe dere ikke har fått til?

– Ja, så klart. Arbeidet med den politiske posisjoneringen i Oslo har vi så vidt begynt på, og det er et stort behov for å tydeliggjøre OAFs rolle i byutviklingslandskapet. Hva slags aktør skal vi være? Jeg skulle gjerne sett at Y-blokken ikke ble revet, en sak jeg arvet fra min forgjenger, og som vi har brukt mye tid på.

– NAL-president Gisle Løkken sier at dere har vært «flinke til å engasjere og forplikte arkitektene til å se faget i en større sammenheng, der klima og miljø, sosiale forhold og demografi har vært spesielt viktige.» Han sier også at du er en «dyktig arkitekt og kompromissløs idealist som har store forventninger til arkitekturen og arkitekten». Blir du å høre fra i debatten fremover?  

– Jeg har høye forventninger til arkitekturen, og store ambisjoner for arkitekturen selv, også uavhengig av samfunnet rundt. Jeg kommer til å være del av arkitekturfeltet og utdanningsinstitusjonene, og ser jo bare på debatten mellom NAL og OAF, om hvordan vi vil oppfattes av verden rundt oss, at de fem årene på skolen er utrolig viktige. Vi må ha tettere bånd mellom utdanningsinstitusjonene og arkitektforeningene. Jeg tar nok ikke et nytt verv med en gang, men sikkert senere. Jeg stiller gjerne opp igjen.